Kåre Zakariassen er død. Kristiansand og Sørlandet har mistet en stor kulturpersonlighet, en viktig dramatiker og et raust menneske. Rik på tanker og følelser delte han med seg, han ville så gjerne få andre til å tenke selv. Han var sparsom med løsninger og fasitsvar, men desto rausere når det gjaldt å vekke opp fra vanetekning og sørlandsk søvngjengeri.Han skulle ha fylt 70 nyttårsaften, på terskelen til det nye årtusen — som han altså ikke fikk oppleve. Etter hans eget håp og hans egen tro får han del i større festligheter der han er nå, enn han ville ha opplevd i Kongensgate, selv om leiligheten hans har utsikt til hele nyttårsfyrverkeriet.- Og det kan du skrive, at i Himmelen, der skal det ikke være sorg og høreapparater og setesdøler. Du kan gjerne bruke det til overskrift, sa Kåre Zakariassen i et intervju i Fædrelandsvennen for noen år siden.Det med setesdølene stakk ikke dypere enn at han med sin svake hørsel hadde vanskelig for å forstå setesdøler når de snakket. Det ble så umulig å lese på munnen. Sorgen og høreapparatene hang sammen med hans egen situasjon, tapet av denne for en skuespiller så viktige sansen - å kunne høre. Et tap som nok voldte ham atskillig sorg gjennom årene etter det fatale fallet fra snoreloftet på Rogaland Teater.Han ble dramatiker i stedet. Ikke få skuespill kom fra hans penn, først presentert i radioteatret, siden kom andre som ble realisert av Christianssand Dramatiske Selskab og senere av hans eget Byteater. Det ble både alvor og underholdning, fra de senere år husker vi både kriminalhistorien «Annen manns teine» og familiestykket «Alle tiders bestefar».Men mest inntrykk på et stort publikum gjorde nok de personlige stykkene som på -90-tallet er blitt spilt på Intimscenen på Agder Teater etter tur. Kåre Zakariassen våget å være svært personlig i det han skrev. Samtidig gjorde han det på en måte som kom til å angå mange mennesker. Når han i det vi nærmest må kalle livssynstriologien «Mesteren», «Langfredag for Levian» og «F¢r ned til dødsriket» formulerte seg om tvil og tro ble det nært og tett, noe som hadde med våre egne liv å gjøre.- Og jeg har Mesteren. Mesteren kan jeg ha med meg overalt, enten jeg kneler ved alterringen i Domkirken, eller jeg hygger meg med et glass eller fire eller fem på en pub eller i en bar, sa han i intervjuet i forbindelse med «Mesteren» i 1993.Kåre med Blåkorsoppveksten var forresten glad for å bo i Kongensgate, øverst oppe ved elvegaten, i samme hus som «polet». Det var så greit å ha kort vei. Forholdet til Mesteren hadde han fått med seg hjemmefra. Han vokste opp på Kjøita i et kristelig hjem, faren var formann i Blåkors og aktiv i Avholdspartiet. Kåre dro til sjøs, gikk i land i Oslo og kom inn på Teaterskolen i første kull. Skuespillerkarrieren tok slutt, men Kåre sutret ikke over tapet av hørselen. Han vendte seg til skriving i stedet.Det siste han rakk å fullføre var teksten til «Jubileumskantaten» som skal fremføres nyttårsaften i Kristiansand og et spill om torturisten Ole Wehus som skal fremføres på Arkivet i januar.«Se, vi har verdier i hjertets smie / som verner om demokratiet. / Verdigrunlag får vi når «åndsmalm blir herdet» / i Bibelens lære om menneskeverdet. / Her står vi, hand i hand, på tusen-årets rand./ Vi går med glade sinn / i år to-tusen inn - det unge Kristiansand», skal vi få synge på Torvet nyttårsaften. Kanskje blir det da enda en applaus for Kåre Zakariassen - det gode mennesket fra Kjøita i Kristiansand.Emil Otto Syvertsen