Vågsbygd: — Da jeg fikk vite om Huset, fikk jeg endelig et sosialt nettverk i Kristiansand. Jeg har blitt sittende mye alene, forteller Dag Tore Borge.Han er en av 35 faste «familiemedlemmer» i Huset i Vågsbygd, som er et treffsted for mennesker med psykiske problemer. - Noen av brukerne går det bra med, andre er i dårlig form. Her er det viktig at folk kan komme uansett, sier miljøterapeut Per Erik Iversen. Ensom

For Dag Tore var «hvor blir det av deg»-telefonen fra Huset ekstremt viktig. - Jeg var så dårlig at jeg bare hadde lyst til å isolere meg i leiligheten min, forteller Dag Tore. Han kom til Kristiansand fra Osterøy ved Bergen i 2001 for å begynne i jobben som radiograf på sykehuset. Dag Tore kjente ingen i byen, og hadde ikke noe sosialt nettverk. Det bød seg mange ekstravakter på sykehuset, og Dag Tore sa ja til å jobbe. - Det var nesten hver helg, i tillegg til resten av jobben.I to år tok han røntgenbilder av pasienter, før han en nattevakt fant ut at han ikke orket mer. Da hadde Dag Tore slitt med angst og depresjoner en tid på forhånd. Han har også tidligere gått på en smell da han jobbet hjemme på Osterøy, så han visste hva som kom.- Jeg gikk inn til vakthavende lege og sa det som det var, at jeg måtte gi meg. Jeg presset og presset meg hele tiden. - Det var grusomt å måtte komme med den beskjeden. Jeg skjønte det ikke helt, følte jeg sviktet hun jeg jobbet med. Verst å komme ut igjen

Dag Tore ble lagt inn på psykiatrisk avdeling ved sykehuset en måned og sier han fikk god oppfølging på rehabiliteringsklinikken. Det var da han kom utenfor sykehusets dører at det virkelig ble ille.- Det er noe av det verste jeg har opplevd, å komme ut av psykiatrien og stå der på egne bein med alle tankene som gikk gjennom hodet, forteller han. - Jeg ringte til Mental Helses krisetelefon, jeg hadde behov for et sted å være med tankene mine. Dag Tore fikk derfor kontakt med Huset, og møtte opp, selv om han egentlig følte seg for dårlig. - Jeg begynte å gå her regelmessig, nesten hver dag. Her er alle i samme båt, og en blir godt mottatt. Huset betydde alt i denne perioden. - Hva gjorde du i Huset?- Noen ganger var vi ute og fisket, og samlet krefter på den måten. For det meste var det bare det å treffes og ta en kopp kaffe. Jeg går her fortsatt, men nå blir det bare en gang eller to i uka. Konstant smerte

For et halvt år siden fikk han en sterk lyst til å begynne å jobbe igjen, og begynte så smått i halv stilling. - Legen sier det kanskje kommer igjen, at dette er noe som kan gå i bølgedaler. Det må bare ikke skje. Hadde det bare vært noe fysisk, det tåler vi. Når det er noe psykisk er det konstant, og det er det som er det verste. Du har gode og dårlige dager, men når det står på som verst, lurer du litt på om det kommer til å gå over. Det er helt jævlig, det er ikke mer å si om det. Dag Tore trives i radiografjobben og har lært seg å si nei når han ikke orker mer.- Nå lytter jeg mer til kroppens signaler. Jeg prøver å fokusere på positive ting og har fått meg gode venner på Huset.hilde.moi@fedrelandsvennen.no