EU - tro, visshet og salighet

Det har vært store dager. Det blå stjernebanneret har vaiet i vinden, menn har talt om fred og Europas historie, og verdens vakreste hymne, koret fra siste satsen av Beethovens 9. symfoni med Schillers mektige tekst, har løftet oss ut av hverdagen. Seremoniene som har markert de nye landenes inngang i EU, har gjort inntrykk på alle. Store ord og stor musikk appellerer til følelsene. Og jeg skulle så gjerne ha trodd på det som ble sagt og skrevet i forbindelse med utvidelsen. Jeg misunner dem som greier å tro. Det har jeg alltid gjort, enten det gjelder tro på en himmel her eller hinsides. Jeg har alltid misunt de salige, enten de var troende kommunister, troende muslimer, troende ja-folk eller salige i en eller annen variant av den kristne tro. Men som liberal marxist vil jeg alltid forbli en tvilende Thomas. Når evangelisten lar Mesteren si: «Salige er de som ikke ser og dog tror» (Joh.20.29), så må det for min del gjerne gjelde de mer metafysiske delene av tilværelsen. Men som ledetråd for politikk og praktisk-økonomisk virksomhet i dagens Europa, er det ikke bare uheldig, men farlig. Jeg har en ubehagelig følelse av at svermeri og tro er i ferd med å overta hos en del norske ja-folk.Som mer og mer overbevist nei-mann skal jeg først gjøre en innrømmelse: Jeg har trodd at en del ja-folk i presse og politikk ofte har sagt en ting og visst noe annet. At de av og til har tatt en kjapp en. Men nå har jeg forstått at de tror. Og de tror så sterkt at kjensgjerninger ikke biter på dem. Vi får ta det i tur og orden.1) EØS-avtalen er fullt medlemskap uten innflytelse.Du må tro sterkt for å tro på en slik påstand. EØS-avtalen var ikke nei-sidens påfunn. Det var Gro Harlem Brundtland og hennes regjering som påførte oss denne avtalen. Og den har mange negative sider; minst like mange som vi som motstandere sa før den ble vedtatt. Men når det sies og skrives at den er fullt medlemskap uten innflytelse, så er det en overdrivelse som grenser til ren løgn. Fra 1997 til 2003 ble det vedtatt 11.511 rettsakter i EU. 2129 omfattet EØS. Med andre ord 18.5 prosent. Siden EØS-avtalen ble satt ut i live i 1994, har mindre enn to prosent av de EU-vedtakene som vi har blitt pådyttet, krevd lovvedtak eller lovforandring i Stortinget.Alt dette er ille nok, men milevis unna fullt medlemskap uten innflytelse. Dessuten blir det juks og fanteri når en later som om beslutningene i Brussel ville sett annerledes ut hvis Norge hadde vært medlem. Norge vil ikke styre Europa som fullt medlem. Vi bør heller ikke gjøre det.Dessuten har vi en viss innflytelse gjennom EØS-avtalen. Vi er allerede medlem av mer enn 200 ekspertkomiteer. Her kan vi møte opp og si vår mening om de sakene som gjelder oss. Vi kan til og med påvirke hvis vi har gode argumenter. Men i disse møtene deltar vi stort sett stumme og uforberedte. Erna Solberg har sagt at vi ikke har ressurser til å møte forberedt i alle EØS-komiteene. Hvordan hun da har tenkt å skaffe fram ressurser til å påvirke hvis vi blir fullt medlem, har hun ikke fortalt oss. Man tror at EØS-avtalen er medlemskap uten innflytelse fordi man ikke ønsker å vite at det er annerledes.2) Det er norsk selvgodhet og velstand som gjør at vi ikke vil være solidarisk med resten av Europa. Hver norsk statsborger betaler i dag mer til de nye medlemslandene i Øst-Europa enn borgerne i noe land som er medlem av EU. Norge betaler mer i U-hjelp enn noe annet land i Europa. I den grad det har vært skepsis og motstand mot norske overføringer til fattige land, så har denne motstanden vært på høyresiden i norsk politikk.Grundig valgforskning har dokumentert at de som stemte nei både i 1972 og i 1994, er den delen av befolkningen som har lavest inntekt. Den norske EU-konflikten er en klassisk motsetning mellom sentrum og periferi både sosialt og geografisk. Det er med andre ord den minst velstående del av befolkningen som har stemt nei. Nei-siden mot ja-siden er helt enkelt det historiske venstre mot det tradisjonelle høyre i norsk politikk. Det er det produserende og eksporterende Norge — olje, fisk og aluminium - som stemmer nei mens det er det tjenesteytende og administrative Norge - det sentrale østlandsområdet - som stemmer ja. Lars Roar Langslet sa i forbitrelsen over å ha tapt to folkeavstemninger at det var sugerørs-Norge som stemte nei. Det var altså omvendt. Dette er det mange som ikke liker, og derfor skriver og snakker som om det er annerledes. Man tror fordi man ikke ønsker å vite. At vi alle kjenner en fattig fisker fra Nord-Norge som stemte ja og en millionær fra Oslo som stemte nei, forandrer ikke det store dokumenterte bilde av hvem som stemte ja og nei.3) Hele Europa er med. Hva er det som er galt med Norge?Hele Europa er ikke med. Og det er ikke noe galt med Norge. De fleste stater i Europa er med. Men etter hvert er det ikke lenger noe flertall blant medlemslandenes befolkning som støtter EU-prosjektet. Flertallet er skeptiske eller motstandere. EU er et prosjekt for den politiske eliten. Folk flest føler avmakt. Det er ikke noe galt med Norge. Men nordmenn er egenrådige demokrater. Lydighet er ingen politisk dyd i Norge. Å minne om at den norske demokratiske konstitusjonen - Grunnloven - er Europas eldste gjeldende, er ikke et uttrykk for nasjonal sjåvinisme, men en påminnelse om en historisk kjensgjerning. Dessuten er norsk økonomi annerledes sammensatt enn de andre økonomiene i Europa. Når olje- og fiskeprisen går opp, er det såre godt for Norge, men et problem for de andre EU-landene.4) Vi sitter på gangen.Vi utgjør en prosent av Europas befolkning. Noen synes det er leit å ikke få være med på alle møtene i Brussel og andre steder. For nordmenn flest er det likegyldig om vi sitter ved bordet eller på gangen. Det som teller, er vår mulighet til å påvirke egen hverdag. I dag er vi en viktig aktør i det internasjonale samfunn. I FN blir vi regnet med. Noen sier at vi skal inn i EU for å påvirke sammen med andre. Ingen har fortalt oss hva de vil påvirke som ikke kan påvirkes like godt fra dagens posisjon. Noen påstår at de har en visjon om et sosialdemokratisk EU. På ett tidspunkt hadde vi 11 sosialdemokratiske regjeringer i EU - 11 av 15 uten at noen merket noe som helst verken på sysselsetting eller fordeling mellom fattig og rik. Man tror fordi det er ubehagelig å vite.Noen skal inn i EU for å styrke nordiske verdier og tradisjoner. Nordisk samarbeid i Brussel, må vite. Når sant skal sies, så skjønner jeg ikke helt hva som menes. Jeg tror ikke et øyeblikk at vi får et bedre og mer sosialt anstendig Europa om Erna Solberg setter seg ved siden av Danmarks Fogh-Rasmussen ved møtebordet i Brussel. Tvert i mot, jeg vil helst ikke la meg representere av ultraliberale eller reaksjonære politikere verken i Brussel eller andre steder. Jeg har svært få politiske idealer felles med Erna Solberg og Fogh-Rasmussen. Og da hjelper det lite at den ene snakker norsk og den andre dansk.5) EU er et fredsprosjekt.I utgangspunktet var den europeiske kull- og stålunionen et prosjekt for å utvikle samhandel mellom gamle fiender på et viktig område. Fornuftig og bra. Og jeg er heller ikke i tvil om trosstyrken hos de mange som sier at EU er verdenshistoriens største fredsprosjekt. Men skal en igjen skille tro fra viten, er det altså slik at en vet at demokratisk utvikling, internasjonal handel og kulturtiltak over landegrenser bidrar til samforstand, stabilitet og fred. Det vet man. Det man ikke vet, men kan tro og mene mye om, er hvordan et elitedominert byråkrati i Brussel virker inn på demokrati og stabilitet i de enkelte medlemsland. Noen av oss tror at EU som politisk og byråkratisk overbygning, svekker demokratiet og skaper frustrasjon og politiske konflikter. Vi skulle så gjerne ha trodd på et politisk påfunn som tar mål av seg til skape et demokratisk fellesskap mellom Polen og Portugal, mellom finsk Lappland og andalusisk høyland. Men jeg greier ikke å tro på det. Skal en veie tro mot viten, tyder alt på at Champions League og Melodi Grand Prix betyr mer for utviklingen av stabilitet og fred i Europa enn tusen rettsakter fra byråkratiet i Brussel. Norge greier seg godt utenfor. Vi kan bedre gi vårt internasjonale bidrag utenfor enn innenfor. Og vi vet ikke hvordan EU vil utvikle seg de nærmeste årene. Storbritannia skal ha folkeavstemning om EU neste år. Sier britene nei, får det en dominoeffekt for hele EU. Vi kan vente. Vi har tid til å vente. Det haster ikke. Det handler ikke om å rekke et tog.