Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.

Torsdag 12. mars kl.13.05 tikker det inn en melding. Jeg glemmer aldri da vi elevene så på hverandre og tenkte «Hæ, hva skjer nå?». Husker jeg sa «skal vi ta med alle bøkene, eller noen få?». Jeg visste ikke om skolen skulle åpne igjen om noen få dager, eller i verste fall etter noen måneder. Innerst inne tenkte jeg at dette måtte være alvor. Det skal mye til for å stenge skolen og derfor skapte det stor redsel hos elevene, blant annet meg.

Jeg husker denne torsdagen, jeg var på jobb og flere av kundene hadde overfylte vogner. Jeg elsker når det er travelt på jobb, det er da jeg liker meg best. Men når man vet at det er en pandemi blir det annerledes. Jeg tenkte at jeg kanskje burde gjøre det selv, men likevel valgte jeg å ta det med ro i og med at Erna sa at vi ikke trengte å bekymre oss. En annen ting som fikk meg til ikke å hamstre, var da jeg så skuffelsen hos de kundene som ikke fikk dagligvarene de trengte. Det gjorde inntrykk på meg.

2020 er det året hvor tålmodigheten virkelig har blitt satt på prøve. Jeg må ærlig innrømme at undervisning via Teams funket greit i starten, men etter hvert når du ble liggende hele dagen i senga gikk det ikke lenger. Det var vanskelig å holde motet oppe. Vanligvis er jeg vant til å ta en pause på ti minutter etter hver økt, men hjemme ble det dessverre flere og kortere pauser. Det å stå opp tidlig for så å stirre på en skjerm, var til tider ganske krevende. Lærerne våre på skolen var utrolige flinke som klarte å undervise på andre måter. Det må ha vært utrolige krevende for dem, og det skal de ha stor respekt for. Vi ble kontaktet jevnlig av våre lærere, noe som absolutt trengs. Jeg er veldig takknemlig for at Mandal VGS taklet det som bra som de gjorde, og løsningsorienterte var de også.

Jeg følte at verdenen ble stengt ned, men samtidig var det flere veier som åpnet opp. Jeg fikk muligheten til å tilbringe tiden min med familie, mer enn hva jeg ellers ville ha gjort. Vanligvis ville jeg trent eller vært på skolen. Det å få et sterke bånd er noe av det fineste, men samtidig kunne jeg ikke få den nærheten jeg trengte. Jeg jobber som sagt i en dagligvarebutikk hvor flere er innom og jeg er en av de som kan bli smittet. Bekymret var jeg hele tiden, tror nok jeg aldri hadde tilgitt meg selv hvis jeg hadde smittet en av familiemedlemmene. Jeg vet at de ikke ville at jeg skulle jobbe. Jeg tenkte mye på at jeg tok på varer som mange kunder hadde tatt på, og at det var vanskelig å holde avstand på jobben. Jeg valgte å være mer forsiktig på jobb og heller holde meg litt unna familien. Vi ser hverandre og får pratet sammen, og det er tross alt det viktigste. Hvis alle butikkansatte skulle blitt hjemme fordi de er redde for å bli smittet, hadde det vært HELT krise. Alt i alt angrer jeg ikke på at jeg jobbet da.

Skolen var først og fremst det som var mest utfordrende, og etter det kom treningen. Det var utfordrende for meg som er vant til å trene ofte, gjerne hver dag og av og til flere ganger om dagen. Den dagen de stengte ned treningssentrene var løping min eneste løsning. Heldigvis er jeg veldig glad i å løpe, men etter hvert ble jeg lei av det også. Jeg er vant til variasjon og det ble det ikke så mye av. Treningssenteret mitt var så greie at de lånte ut utstyr og det var til mye hjelp. Selv om jeg prøvde å trene styrke på en annerledes måte enn hva jeg pleide, gikk jeg likevel ned i vekt. Jeg mistet heldigvis bare fire kilo, og de holder jeg fortsatt med å bygge opp igjen. Jeg gikk helt seriøst rundt og telte ned dagene til treningssenteret skulle åpne igjen. De første dagene dro jeg ikke dit fordi det var forventet at mange kom, men det var sykt deilig å vite at det var åpent igjen.

Jeg har for lenge siden skjønt at helse er det viktigste man har, men dette året gjorde at jeg ble mer og mer bevisst på det. Og jeg er veldig sikker på at flere også har innsett det at helse kommer først. Jeg tok rundt fire tabletter daglig med vitaminer og det siste jeg ville var å bli syk. Vi er utrolige heldige som bor i Norge, og jeg har lært å sette pris på flere ting. Tanken på at det er mange land som sliter fra før er skremmende, og nettopp dette har gjort at jeg ikke tar ting for gitt lenger.

Det som skiller mitt kull fra kullet over oss (2001) er at de fikk pandemien på sitt siste halvår av videregående. Mitt kull startet derimot vårt tredje år med korona og mest sannsynlig vil vi ikke bli kvitt det etter nyttår. Jeg frykter dessverre en ny smittebølge på nyåret. Selv om det ikke ble nedstenging i høst, har det likevel ikke vært enkelt når vi har hatt mange regler å forholde oss til. Kantina, den plassen hvor mange pleier å sitte i midttimene, ble også stengt. Klasserommene var egentlig de eneste plassene vi kunne oppholde oss i.

Hvis jeg får muligheten til å fortelle mine barnebarn om dette året vil jeg fortelle om mitt siste år på videregående. 2020 er året hvor lappen ble forsinket og turer ble avlyst. Året uten russekro og bursdagsfeiring. Det er selvfølgelig ikke mine første prioriteringer, men likevel er det sånn jeg husker året best. 2020 var ikke minst det året jeg endelig ble myndig. Jeg valgte å ikke feire min bursdag i høst fordi feiring var ikke det første som slo meg inn når jeg vet at korona fortsatt finnes. Jeg er sikker på at kullet vårt kunne blitt tettere hvis vi hadde spesialisert oss enda mer. Jeg hadde i tillegg gledet meg til religionsturen som vi skulle hatt i høst. Denne turen har jeg tenkt på siden tiende klasse, og når det endelig var vår tur ble det ikke noe av. Religion er mitt favorittfag, og jeg skulle så gjerne ønske at vi fikk den turen slik de andre elevene har fått de siste årene. Slik ble det ikke, og derfor håper jeg at kullet under oss får det bedre med turer og alt. Volleyballturnering ble det heller ikke noe av, men vi er heldige som har hatt den i to år.

En ting er visst og det ville jeg også fortalt mine barnebarn: «Du vet aldri hva som skjer dagen etter. Ta vare på de rundt deg, både de som er bekjente, uvenner og fremmede».