Reidun våkner brått av at mamma river henne opp av senga. I bare pysjen stormer mamma og pappa med henne på armen ut av huset i Frydenlundsveien 1 på Lund. Alt de orker løper de over til farmor og farfars hus i Marviksveien. Rundt dem er det et forferdelig spetakkel. De voksne skjønner hva det er, men Reidun hører bare bråk og er livredd. Når de voksne løper ute midt på natta i bare nattøyet må noe være skikkelig galt!Hjemme hos farmor står tante Berit på trappa og venter dem. Sammen styrter de ned i kjelleren. Ikke alle hus har kjeller, men det har heldigvis farmor og farfars. Farfar er ikke hjemme. Er på anleggsarbeid i Romsdal. Han, farmor og de tre tantene leier andre etasje i Marviksveien 34. Sammen med huseierne, en losjerende skoleelev og Reidun og hennes foreldre stormer de alle ned i kjelleren i tynne nattøyet.
Der nede er det iskaldt og rått, og flyduren er forferdelig. Vinteren har ennå ikke sluppet taket og snøen ligger fortsatt langs husveggen. Det fins ingen varmeovn der nede, og de 10 menneskene skjelver så de rister. Sånn kan de ikke ha det, sier mamma Astrid Monge, og begir seg opp i andre etasje for å hente ulltepper og pledd. Hun er gravid i fjerde måned, og har begynt å glede seg til at Reidun skal få søsken.
Flyduren er så sterk at tante Berit står med hendene for ørene, redd for at flyene skal komme ned i huset. Fra Odderøya hører de infernalske smell fra granater som slynges gjennom lufta. De er livredde.Så kommer mamma ned igjen med armene fulle av tepper. I bunnen av kjellertrappa står pappa Ansgard Monge med Reidun på armen. Tante Berit sitter på en krakk ved siden av.
Når mamma har to trinn igjen, smeller det. Et kjempedrønn. Alle skriker. Pappa Ansgard detter på golvet og Tante Berit ser en rød ball fare gjennom lufta og dunke mot den andre kjellerveggen. Grått betongstøv omgir dem så de knapt kan puste og ikke kan se hverandre.
— Reidun? Hvor er Reidun henne? Roper tante Berit. Så skjønner hun det. Lille Reidun har rød nattdress. Det er henne tante har sett fare gjennom lufta som et prosjektil og havne i motsatt kjellervegg.
Betongstøv
Hun legger seg ned på alle fire for å lete etter Reidun; kryper rundt mens det knaser i glass på leting etter niesen. Betongstøvet er så tett at hun har vansker med å orientere seg og klarer knapt å trekke været. De andre skriker så det ikke er ørens lyd å få. Så kjenner tante Berit den lille kroppen, seig av blod. Stille og livløs. Hjertet synker i tante Berit. Hun har bare denne niesen, denne lille gullungen. Hun tuller den livløse lille kroppen inn i et pledd. Stikker armen ut gjennom et hull i kjellerveggen som var revet opp med smellet, og legger den lille bylten ut på snøen langs kjellerveggen.
Deretter begir hun seg tilbake inn i betongstøvet for å hjelpe de andre. Broren ligger død ved kjellertrappa, revet opp i magen av en bombesplint. Ved siden av ham ligger kona hans blødende, også hun med splinter i underlivet. Hun lever til hun kommer på sykehuset, men klarer ikke blodtapet, og dør samme dag.
Slik døde både Ansgard og Astrid Monge, foreldrene til Reidun denne skjebnedagen. Han ble 26 år og hun bare 20. Tante Berit er knust. Helt fortvilet.
Timene går, og ting roer seg.
Langt utpå dagen er det noen som går forbi det utbombede huset i Marviksveien og hører noe rart. Er det ikke barnegråt som lyder fra snøen langs kjellerveggen?
Hva?? Reidun! Lever hun? Tante Berits hjerte hamrer vilt. Jentungen er ikke død! Et mirakel midt i forferdelsen. En ambulanse tilkalles som kjører Reidun til sykehuset. Reidun lever!
Pinefullt
Så begynner en lang historie om sykehus, operasjoner, gips, skinner, trening og strenge — på grensen til slemme - sykepleiere. Et helt år bodde Reidun på Rikshospitalet og Sophies Minde i Oslo uten å ha kontakt med familien hjemme. Reidun får fortsatt tårer i øynene når hun snakker om det 74 år etter.
— Sykehusskrekken blir med meg så lenge jeg lever, selv om jeg i dag vet at det ikke er noen som verken slår eller binder meg på sykehuset lenger, sier hun.Det ble mormoren på Øyslebø som overtok ansvaret for Reidun, Ragnhild Hansen.
— Hun fulgte meg til Oslo. Jeg husker hun sto ved skranken og ga opplysninger; så kom ei søster og tok meg, og da jeg snudde meg rundt, var mormor vekk. På ett år i Oslo fikk jeg aldri besøk hjemmefra. De fikk ikke lov å komme inn. Sånn var det den gang. Barn hadde ikke rettigheter, sier Reidun.
I Oslo delte hun rom med fem andre barn, hadde gips helt opp til hoftene og var ikledd en slags tvangstrøye som ble bundet fast til sprinklene i senga. Søstrene kunne fike til ungene dersom de tisset i senga. Da gipsen kom av etter ni måneder, var Reidun stiv som en pinne og måtte trene opp både muskler og ledd. I mange år brukte hun skinner opp til knærne for å stive opp bena. Fortsatt har hun bombesplinter i begge lårene som legene ikke vil operere ut. Det hender fremdeles at bena smerter om natten.
I dag har Reidun lange og dype arr og store søkk i muskulaturen i bena. Forfoten på begge føttene er uten følelse og anklene er stive, så hun går fortsatt ustøtt, litt stabbete og halter. Men smiler.— En lege jeg var hos ble skrekkelig overrasket da han hørte at jeg har båret fram tre barn med de beina, ler hun.
Barna har hun fått med Alfred Ramsland, som hun giftet seg med 18 år gammel. Også når hun snakker om ham, må hun tørke tårer.
— Han er suveren. Han har forstått situasjonen min, sier hun kjærlig.
For situasjonen til Reidun er fortsatt tøff. Det er bare hvis hun har myke såler at hun klarer å gå uten støtte fordi både muskulaturen, knoklene og følsomheten i bena er ødelagt etter bombeangrepet i Marviksveien grytidlig 9. april for 75 år siden.
Jernbanefolk
Farens familie fra Marviksveien flyttet etter hvert tilbake til Romsdalen, der de kom fra, så det var naturlig at Reidun ble igjen hos morens familie på Øyslebø da hun ble utskrevet fra sykehusene i Oslo.
Besteforeldrene på begge sider var anleggsfolk som var flyttet til Øyslebø for å videreføre jernbanen vestover fra Kristiansand, da den første biten var ferdig i 1938. Før krigen krydde det av jernbanefamilier i alle hus på Øyslebø. De fleste flyttet videre vestover etter hvert som jernbanen ble lagt, men Reiduns far Ansgard og hans far hadde en periode arbeid i Kristiansand før bomben smalt.Besteforeldrene på morssiden til Reidun var fra Gudbrandsdalen, og var så gamle da banen var ferdiglagt i Øyslebø at de ble boende på en gård i Usland, der de leide. Der vokste Reidun opp. Og i Øyslebø bor hun fortsatt.
— Bestemor ble mamma for meg. Hun var veldig god mot meg. Det var omsorg, det! Men jeg kalte henne mor, sier hun.
Vilter
Besteforeldrene laget treningsvogn til Reidun, ga henne sykkel og fikk smeden på Øyslebø til å smi sammen skinnene til bena hennes hver gang hun hadde vært for vilter i skog og mark så de hadde knekt.
Da våren kom og Reidun ville hoppe paradis med de andre jentene og ikke maktet å hoppe på ett ben, løste mor også det problemet.
— Hun laget et paradis av garn på kjøkkengolvet og lot meg trene og trene der til jeg mestret å hoppe på ett bein inne. Til slutt kunne jeg være med og hoppe paradis ute. Da var det ei som var stolt!
På hedersplassen over skjenken hjemme i Øyslebø troner bildet av mor. Ved siden av henger bildet av de døde foreldrene til Reidun og et foto av henne selv som smilende fire-femåring.
— Jeg skulle ønske det var en bitte, liten ting jeg husket fra foreldrene mine. Men alt er helt blåst fra hodet mitt, og det sier legen jeg skal være glad for, sier hun.
Men noen rester av minner fins det dypt i underbevisstheten.
— En dag jeg satt og lekte med lekehesten min som liten, sa jeg plutselig: «Den har jeg fått av pappa», selv om jeg ikke husket noen verdens ting, forteller Reidun.
Hun nektet å kalle bestemor for mamma, slik tantene hennes mente hun burde, og valgte selv navnet «mor». Etternavnet til sine døde foreldre beholdt hun også til hun giftet seg.
— Jeg har hatt et veldig bra liv, tross alt. Jeg har mistet mye, men har fått så mye igjen, smiler hun.
— Og tyskerne, hva slags forhold har du til dem?
— Jeg kan ikke si at jeg har noe spesielt forhold til tyskerne etter dette. Krig er krig. Nå var det sånn. Det er i grunnen ikke noe jeg får gjort noe med, sier 77 år gamle Reidun Ramsland.
Faren til Anita var tysk matros på Rio de Janeiro