At 14 tog har fått plass på en hylle, der langt flere pleier å ha et maleri i sine spisestuer, skyldes at Aabel ennå ikke har følt behov for å kjøre vognene han bygger.
Dessuten er det praktisk å ha dem i nærheten.
Den pensjonerte lokføreren fra Strai skaper nemlig sine detaljrike tog ved et bord som vanligvis forbindes med spisebord.
Far og katten
— Her bor bare far og katten. Vi har avtalt å gjøre som vi vil, forklarer Ole Johan Aabel.
Det betyr at Flisa får lov å bruke kjøkkenvinduet etter behov.
Og at kattens eier kan kombinere kaffepauser med en blås.
Ørsmått
Denne dagen tok han pause fra G3, altså en norsk godsvogn som ikke lenger er å se, hverken på Sørlandsbanen eller andre voksne jernbaner.
Til aller minste detalj gjenskaper den mangeårige lokføreren lokomotiver og jernbanevogner, med løvtynne messingplater som byggemateriale på innkjøpt understell.
— Det finnes plenty at vogner og togsett i miniatyr. Men du får ikke kjøpt norske modeller. Det er derfor jeg bygger om eller maler om, forklarer Aabel.
Messingen kjøper han fra en kar i Bergen som i miljøet kaller seg Skala Design og som etser ut metallet.
Byggesettene er det Steinar Jeppestøl og Steinar Snøtun som skaffer, sier Aabel, som treffer likesinnede på et loft i Vennesla hver tirsdag kveld.
— Savner du store lokomotiver?
Tog i arv
— Egentlig ikke. Men det var en fin tid i NSB, sier mannen som er jernbanemann i fjerde generasjon, etter en oldefar som var baneformann på Setesdalsbanen, en bestefar som var fullmektig i Vennesla og faren som jobbet med reisegods på stasjonen i Kristiansand.
Aabel vedgår at lokføreren har en ensom jobb og at den som sitter fremst i et tog må trives i eget selskap.
— Elg, sauer, jerv, bever og hunder, svarer han, på spørsmål om hva en lokfører risikerer å møte på skinnegangen.
Fløyting
— Før i tiden hadde førere av lokomotiver et mausergevær tilgjengelig når dyr ble skadet. Nå ringes togleder, som gir beskjed til Jernbaneverket når slike ting skjer, sier Ole Johan Aabel, som kjørte lokomotiver i 33 år før han ga seg med den slags.
Men lokomotivnavneskiltet henger fortsatt på døra.
Og ringetonen på mobiltelefonen ligner umiskjennelig på en togfløyte.
Dessuten bor Aabel i Gangdalen på Strai, altså innen hørevidde dersom yngre kolleger finner på å fløyte akkurat der, underveis til eller fra Oslo.