I løpet av en kveld ble det norske politiske landskapet forvandlet. Før valglokalene stengte, var sentrum en kraft med regjeringsambisjoner. Ved midnatt, var sentrumspartiene ikke bare skadeskutte og rullatortrengende. De var i koma.

Venstre hadde falt under sperregrensen. KrF hadde gjort sitt dårligste valg siden andre verdenskrig.

Selv med inntak av kun farris og kaffe på valgkvelden, må partileder Dagfinn Høybråten ha våknet opp til en kraftig bakrus i går morges. Hans oppdrag var å gjenreise KrF. Han lovet 10 prosent. Det klarte han ikke.

Bak lukkede dører, både hos Venstre og KrF, må spørsmålene ha vært stilt i løpet av gårsdagen: Hvilke behandlingstiltak må settes inn for at pasienten – det politiske sentrum – ikke skal gli over fra koma og inn i døden?

Trolig får både KrF og Venstre kun én sjanse til å gjenreise sentrum som noe å regne med, mellom de to store blokkene i norsk politikk. Da gjelder det å gjøre de riktige valgene, knyttet til både personer og politikk.

I Venstre har Lars Sponheim satt i gang den nødvendige prosessen ved å varsle sin avgang.

Dessverre for partiet vil ikke det gi en åpen prosess, fordi valget allerede ser ut til å være avgjort, om ikke offisielt, så i hvert fall reelt. En partileder må ha Stortingets talerstol å snakke fra. I praksis er derfor feltet snevret inn til ett navn: Trine Skei Grande, som blir parlamentarisk leder for partiets tokvinnegruppe på Stortinget.

I KrF innkalte man i går sentrale tillitsvalgte til det som var betegnet som et oppvaskmøte. Det er naturlig om det meste av møtet var viet partiets toppledelse. Et naturlig utfall bør være at Høybråten velger å ta en Sponheim. I så fall bør nestleder Dagrun Eriksen følge ham. Høybråteten, fordi hans visjon om hvordan KrF skal være, tydelig er blitt avvist av velgerne. Dagrun Eriksen, fordi hun lojalt har vært med på ferden og må bære sin del av ansvaret.

Knut Arild Hareide bør være den klareste kandidaten til å overta. Både for partiet og for Sørlandet hadde det vært en fordel om Kjell Ingolf Ropstad også fikk plass i en ny ledelse. Aust-egden er et stort politisk talent, som også har evnen til å begeistre. Både politisk og personlig vil disse to representere en fornyelse som trolig er KrFs eneste mulighet til å komme seg ut av særinteressenes sump og tilbake dit hvor makt utøves og beslutninger fattes. For Høybråten og Eriksen vil ikke en frivillig avgang nå måtte bety et farvel til politikken. Begge vil kunne spille viktige roller for partiet på Stortinget og på andre arenaer, men da i et parti som er bredere og mer moderne.

Om de velger å fortsette, og trassig velger samme linje som hittil, risikerer de uansett å måtte gi seg om en stund. Da er det ikke lenge noe parti igjen å lede. Bare en sekt.