Hvordan er en premiereuke for deg?
— Først og fremst er det alltid veldig hyggelig å komme hjem. Det er noe ekstra ved det. Jeg gleder meg til å se filmen med familien, men sånn generelt kan premiereuker være mer stress enn gøy.
Hyggelig å komme hjem, sier du. Du flyttet fra Kristiansand da du var ganske ung, hva rører seg i deg når du er tilbake?
— Jeg har vært heldig og fått jobbe en del somre på Sørlandet de siste årene og det har vært som å oppdage byen på nytt. Når man er borte i 20 år så skjer det selvfølgelig ting, og sett på avstand så virker det som om Kristiansand har utviklet seg veldig siden jeg var ung. Jeg føler at det fins en vilje til å få ting til i kulturlivet her. Og når man først får til noe, så kommer folk, de stiller opp, de bryr seg. Det er ikke noen selvfølge.
Føler du en ekstra tilhørighet til denne filmen fordi den foregår på Sørlandet?
— Når vi filmet den gjorde jeg det. Jeg kjenner heiene og kulturlandskapet, knausene og knattene, og følte en ekstra tilhørighet til det. Men først og fremst var det boken til Gaute Heivoll som trakk meg til prosjektet.
På hvilken måte gjorde den inntrykk?
— Det menneskelige aspektet ved den rørte meg. Det lavmælte. Følelsen av at noe er galt, men man tør ikke helt å snakke om det. Følelsen av å ikke passe inn. Heivoll har beskrevet det på en veldig nær og fin måte. Filmmanuset fortalte også veldig mye med små virkemidler. Ting er ikke så direkte, de ligger og skurrer slik at man forstår at det er noe der. Det var veldig interessant for meg.
Hva slags karakter er Elsa, som du spiller?
— Elsa fantes i Finsland den gangen og opplevde dette i virkeligheten. I sånne små bygdesamfunn fins det ofte noen karakterer som har noe mer urbant ved seg, og i filmen er hun sånn. Hun driver dansekurs, hun bruker maskara, hun søker litt ut. Og hun er den personen som drar litt i hovedpersonen Dag, den som sier at du kan bli den du vil, du kan dra hvor du vil. Hvis det ikke er rom for deg her, er det plass et annet sted. Det jeg liker er at alle filmens karakterer har noe lavmælt over seg. Ingenting sies før det er klart til å bli sagt. Og regissøren jobbet tett på skuespillerne, alle fikk tett oppfølging på sin karakter. Det var både utfordrende og trygt, for han ga seg ikke før han hadde fått det han ville ha. Det krever vel mer av skuespillerne at karakterene er lavmælte?
— Ja, det kan du si. Men det er også noe av det aller fineste, å ikke fore publikum med teskje.
Du er jo i utgangspunktet i underholdningsbransjen. Betyr det noe for deg om det du gjør på film og teater er viktig utover selve underholdningen?
— Man kan si at det er underholdning, men historieforteling er viktig for oss som mennesker. Vi blir et mye fattigere samfunn hvis vi ikke har kunst og kultur. Jeg er ikke imot de store underholdningsmaskinene, vi skal ha dem også, men det er viktig å bli utfordret. Jeg tror ikke vi skjønner konsekvensene av hva som skjer med oss dersom vi ikke blir det. Man kan godt si at ungene skal se «Teletubbies» til de er fem år, fordi det er det de forstår, men man må dra litt i dem også. Vi er nødt til å ha den litt utilgjengelige musikken, de litt vanskelige filmene, de vanskelige historiene. Vi må ha noe å strekke oss etter.
Du har blitt en markant skuespiller i Norge de siste årene. Det fører med seg at du blir offentlig, mister anonymiteten. Hva synes du om det?
— Det der er litt problematisk, for jeg kan si hvor mye jeg gidder at den delen av yrket som handler om å være offentlig er noe jeg ikke trives med, noe jeg ikke føler meg tilpass med, men det blir man aldri trodd på. Folk tenker «kom igjen nå, du liker det litt». Men nei, det å være offentlig gjør meg alltid litt ubekvem. Og jeg synes det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg skal få plass og rom til å uttrykke ting som ikke andre får mulighet til. Helst vil jeg bare være skuespiller. Men av en eller annen merkelig grunn er det sånn det er blitt i denne bransjen, så da får man leve i virkeligheten og ikke et annet sted. Og så får man begrense det så mye som mulig.
Du er forlovet og det virker som du er på en bra plass i livet. Har det noen betydning for skuespilleren Agnes Kittelsen hvordan du har det privat?
— Jeg tror jeg kan jobbe ganske bra selv om jeg ikke er lykkelig. Men når jeg har det bra fins det et større overskudd. Nå er jeg på en plass i livet hvor jeg ikke jobber meg i hjel, og som du sier, jeg har det bra, da blir det mer entusiasme rundt prosjekter og overskudd til at ideer kan spire og gro. Som skuespiller jobber jeg med et slags emosjonelt minne, det vil si at uansett hvordan jeg har det privat kan jeg hente frem det emosjonelle minnet, opplevelser av å ha vært ulykkelig eller redd. Men generelt sett fungerer jeg nok best på jobb når jeg har det bra. Etter flere store prosjekter de siste årene, er det noe konkret du føler du har ugjort? Noe du strekker deg mot?
— Ja, det føler jeg i høyeste grad. Jeg er fortsatt veldig sulten. Blant annet har jeg lyst til å gjøre en katastrofefilm, en «løp for livet»-film. Når det gjelder jobb så har jeg det veldig bra med å bli eldre. Jeg er ferdig med «Alice i eventyrland»-perioden, ferdig med å være ung og forelska. Det er begrenset hvor mye man kan ta tak i med sånne roller. Karakterene jeg kan spille nå er dypere, med et levd liv. Det kjennes inspirerende. Så jeg ser lyst på fremtiden.