En scenisk bragd av dimensjoner

BALLETT«Charlie og sjokoladefabrikken»Bygd på Roald Dahls bok med samme tittel. Koreografi: Sharron RobertsSammensatt musikkprogram.Elever fra Sharrons dansestudio. Hovedscenen Agder Teater350 glade barn og unge utfolder seg i denne elleville dansefortellingen der bare det å organisere så mange vitner om et sjeldent organisasjonstalent. I går var det premiere. Forestillingen vises både i dag, i morgen og onsdag, og her er det bare å ta med seg barna og strømme til teatret. På en drøy time fortelles i kjappe episoder den fascinerende historien om vesle Charlie som vokser opp i fattige kår, men som er så heldig, sammen med fire andre, å vinne adgang til den hemmelighetsfulle sjokoladefabrikken til Willy Wonka. Dermed — som leserne følger ham i boka - følger vi, publikum, med han og de fire andre inn i dette utrolige eventyrlandet av søtsaker. Og vi får møte umpa-lumpaene, de merkelige sjokoladearbeiderne som forsyner hele verden med godteri. En behøver vel ikke si at det til tider er trangt på scenen i vårt vesle teater, når 350 mennesker skal myldre, danse, snurre rundt i piruetter og i det hele tatt få med seg trinnene slik de har øvd dem inn gjennom mange både lange og morsomme timer i Sharrons dansestudio. Sånn sett kan det være lurt å ha lest raskt igjennom programmet på forhånd, så er en litt orientert om handlingen. Den har ellers tendenser til å drukne. Skjønnhet og humor går hånd i hånd gjennom hele forestillingen. Kostymene er et kapittel for seg selv, og aldri har du sett så mange herlige «sukkerunger» på et brett før. Hvor mange var de, fireåringene, i struttende rosa tyll med glitter og stas, og med skinnende øyne og små og lett usikre trinn, de fylte scenen helt alene, men måtte samtidig dele den med mange av de større. Og så er her talenter som har øvd lenge, som har tilbrakt år med trening og behersker ganske vanskelige saker i ballettfaget. Farger, bevegelser, rytmer - fra det klassiske til det moderne og populære, alt er med på å løfte denne forestillingen og gi publikum - og ganske sikkert de medvirkende - en stor og god opplevelse. En kan se at barna har det moro i denne forestillingen, og en aner bare lykken når de til slutt tar imot stående applaus fra fullsatt sal. Og så smelter vi i publikum når en av de minste glemmer seg og plutselig ikke tenker på at hun står på scenen foran et stort publikum. Herlig var akkurat det. Men stort sett var konsentrasjonen forbilledlig. Musikken er i perioder svært høy, kanskje i meste laget for sarte barnetrommehinner? Og - er det noen grunn til at den rytmiske musikken skal være så mye høyere enn wienervalser og champagnegalopp?Enda en refleksjon må jeg ta med: Forestillingen er et symptom på at noe er steingalt med norske kjønnsroller. Her er 350 medvirkende, hvorav fire gutter. Ære være jentene for det. Men hva slags mannsidealer er det vi har i dette landet, som fører til at en rekke kulturuttrykk i fremtiden nesten utelukkende vil befolkes av kvinner? Her burde det være mat for enda et mannsutvalg. Emil Otto SYVERTSEN