– Hjelp meg, hjelp meg!
Mari Stokka Stangeland kjenner smerten bre seg fra låret og videre rundt i kroppen.
Gjennom den delvis pulveriserte frontruten ser hun en mann stå utenfor. Han tar bilder av bussen, av henne.
– Hjelp meg, hjelp meg!
Hun vrir hodet mot venstre. En kvinne kjører sakte forbi og svarer på skrikene ved å holde opp mobilen og filme mot Mari.
– Hjelp meg, hjelp meg!
Barnegråt blandes med voksnes fortvilte rop og blir til en grøt av støy.
Hun prøver å reise seg, men sitter helt fast. Mari ser grått metall forsvinne inn i sin svarte dongeribukse.
Lyden av hydraulikken fra bussdørene, og lukten av vindusspylervæske, skaper panikk.
– Gass, roper en av elevene.
Mari føler seg rar.
Kald.
Slapp.
Kvalm.
Tvillingbror Martin prøver å komme fram til henne.
– Jeg skal skaffe hjelp, roper han. Så blir han dratt ut av bussen.
Kontaktlærer Torill Risa Fylling stormer fram, legger armene rundt Mari.
– Jeg er her med deg. Jeg skal være med deg hele tiden nå. Dette skal gå bra, Mari, dette skal gå bra.
De kjenner at bussen vagger. Stupet nedenfor føles altfor nært.
Alle er ute, bortsett fra to med samme tanke:
Er dette slutten? Skal bussen skli ut, legge seg over på siden og dundre ned i elveleiet?
– Kjære Jesus, ber Torill høyt.
– Kjære Jesus, hjelp oss!
Leirskolen på Evje
Egentlig ville ikke Mari dra. Hjemme hadde de akkurat fått valpen Lykke, og Mari ville jo mest av alt kose med den.
Men alle sa at turen kom til å bli gøy.
Bussturen til Evjetun leirskole føles som en evighet i 12-åringenes liv. Mari hører på musikk og snakker med venner. Martin strekker seg ut mot midtgangen for å få med mest mulig av Spiderman-filmen som flimrer over den lille skjermen under taket i midtgangen.
Kontaktlærer Torill følger med og kikker stadig rundt i bussen for å se at alle elevene klarer seg godt. Hun vet at mange ikke har vært hjemmefra før og er spent på hva som venter. Torill vet også at hun har fem travle dager foran seg.
Hjemlengsel og bålkos
Snaut fire timer etter at rundt 75 elever og lærere så Bogafjell skole i Sandnes forsvinne bak seg, triller to busser inn til Evjetun. Småkvalme tusler tvillingene Mari og Martin ut i frisk luft, finner sekkene og blir vist hyttene de skal bo i.
Mari rigger seg til i en overkøye på rom sammen med fire andre jenter.
Overgangen fra å være hjemme hos trygge mamma og pappa, til leirskolens disiplin og regler, er stor.
Mari lengter hjem og ringer mamma hver dag.
Kontaktlæreren er innom hver kveld; rusker litt i håret hennes, stryker over kinnet, sier fine, varme ord. Mari og alle andre skal føle seg trygge og bli sett.
Og omsorgen hjelper. Mari vokser med oppgaven. Hun og de andre elevene kjører gokart, er på elverafting og padler kano.
Om kveldene sitter de rundt bålet, kikker inn i glørne, snakker stille og fint med hverandre. I hytta danser de etter Abbas «Mamma Mia», har nødt eller sannhet og litt drama, selvsagt – akkurat slik Mari liker.
Siste dagen får Mari og gjengen premie for ryddigst hytte. Premien er sjokolade. Mari spiser den ikke med en gang, men tenker hun skal spare den til bussturen, eller til hun er hos mamma og pappa. Og valpen Lykke – den deilige klumpen med de myke ørene og snille øynene.
På vei til bussen legger duskregnet seg i håret hennes. Mari gruer seg til turen hjem, men Torill er der og sier fine ting, som hun er så god til. Kontaktlæreren ringer også til Mari og Martins mamma for å fortelle at de er på vei og at alt har gått bra.
Så puster hun ut, lykkelig sliten. Torill lener seg godt tilbake i setet, lukker øynene og hører lav summing av leirskoletrøtte barn. Tross brudd i en elevs arm, har turen vært vellykket. Hun tenker på hvor fint kullet er, at samholdet nå er enda sterkere enn da de dro. Travel og intens uke? Ja, jo, men en fin og takknemlig en.
Kommer ikke løs
Et kraftig smell – så noen sekunder stillhet – før panikkskrikene fra nær 40 barn.
Torill kastes ut av behagelige tanker og rives opp av setet.
– Evakuere, vi må evakuere. Ut, ut, ut!
Hun hører en elev skrike «Det brenner». Torill er desperat, redselen for at bussen skal eksplodere gjør henne iskald og glovarm, klar og fortvilet.
Men dørene vil ikke opp. En lærer gjør seg klar til å knuse en rute. Torill skal hoppe ut først og ta imot elevene.
Så går dørene opp likevel. Livredde elever stormer ut. Lærerne hjelper så godt de kan. Klemmer, holder rundt dem, roer ned, trøster.
Fastboende får på sekunder en bussulykke i hagen. De er snarrådige og setter ut hagestoler og bord, henter brus og snop til ungene.
I bussen sitter en elev helt stille og ser på.
For Mari kommer ikke løs.
Torill setter seg i stolsetet rett bak og holder armene rundt henne. Metallet fra autovernet har krøllet seg rundt 12-åringen og lagt seg som et lokk over beina. Torill ser Maris bein svulme opp.
De to, der inne. Alene.
Stillheten.
Torill rekker å tenke «hvis bare».
Hvis bare hun kunne byttet sete med Mari.
Hvis bare hun hadde vært den som ble sittende fast.
– Kommer jeg til å dø? spør Mari.
– Nei, svarer Torill overbevisende, selv om hun ikke vet.
– Jeg er redd, Torill, tenk om bussen velter nå.
– Faller vi, så faller jeg med deg. Jeg er med deg, uansett. Jeg er her. Du er ikke alene.
Støtten gjør Mari rolig. Hun hører Torill hviske at hun er tapper og god, og at alt skal gå bra, for nå kommer snart hjelpen.
De blir enige om å ikke kikke ned på de skadde og oppblåste beina.
Sovner i Torills armer
Ambulansefolk, politi og brannvesenet er der etter rimelig kort tid.
Heldigvis rikker ikke bussen seg. Redningsarbeidet kan begynne. Mari sitter så vondt til at brannvesenet først må skjære hull i frontruten, slik at de senere kan frakte henne ut der. Men Mari sitter fast. Metallet må kuttes og løftes forsiktig for ikke å skade henne enda mer.
Hjelperne bruker god tid. Er de for kvikke, risikerer de å miste henne. Blødningene er så omfattende at raske rykk kan være fatale.
En anestesilege prøver å sette en bedøvende sprøyte i Mari, men i frykt river hun den ut av skulderen sin.
Legen prøver igjen, snakker rolig, forklarer hva som skal skje, at hun ikke kommer til å merke noe som helst. Mari trekker pusten og nikker.
Ett minutt senere sover hun i armene til Torill, halvannen time etter at bussen kjørte av veien og ble spiddet av stål.
Torill blir bedt om å gå ut slik at brannvesenet kan kutte Mari løs. På instinkt går hun mot de andre elevene for å hjelpe, men en lege griper tak og legger armene rundt henne.
– Nå har jeg lyst til å gi deg en klem, hører hun den fremmede si.
Det er som om hele Torill går i oppløsning. Sjokk og tårer, redsel og sorg.
Fra en tilfeldig mark, på et sted hun senere får vite heter Skrumoen bru på fylkesvei 43 nord for Rom i Lyngdal, ser hun ambulansehelikopteret lette med eleven hennes om bord.
Mari våkner og myser i taket, hun hører motorduren og merker at kroppen er pakket inn i noe som ligner på bobleplast. Hun lurer på hvor hun er, om også hun får hoppe på trampoline som de andre elevene nå gjør på utsiden av bussen.
Og om mamma og pappa vet hva som er skjedd.
Så sovner hun igjen og husker ikke mer før to dager er gått.
Sjokket
I mellomtiden foregår et kappløp fra Bogafjell for å nå fram.
De er seint ute. Manglende oversikt og informasjon gjør at de ikke vet at Mari er hardt skadd. Ikke før Guttorm Stangeland ser bilder av bussen i nyhetssaker på nettet. For selv om de ferskeste bildene er sladdet, kjenner han igjen datteren helt fremst i bussen.
Han leser at ei jente er alvorlig skadet etter at en buss med skoleelever har vært involvert i en trafikkulykke i Lyngdal.
Ei annen jente og bussjåføren har lettere skader. Han leser videre at forklaringen på ulykken er at bussen hadde fått en skrens av ukjent årsak og kjørt i autovernet i forsøket på å rette den opp. Ingen andre kjøretøy var involvert.
Sykehuset i Kristiansand ringer. Pappas frykt blir bekreftet: Mari er livstruende skadd, foreldrene må komme så fort som mulig.
De drar i hver sin bil. Mamma, Mariann Stokka, kjører direkte til Sørlandet sykehus. Pappa Guttorm henter Martin, som er på et midlertidig krisesenter i Lyngdal sammen med de andre skoleelevene.
I løpet av kjøreturen oppdaterer sykehuset foreldrene hver halvtime:
Beina? Trolig amputasjon.
Vil hun overleve? Legene kan ikke svare.
De omfattende skadene
På akuttavdelingen ser Mariann og Guttorm at barnet ligger i kunstig koma, er koblet til pusteapparat og får intravenøs næring.
Hun vil klare seg. Venstre bein kan reddes, mens høyrebeinet fortsatt er i fare.
To dager etter ulykken fraktes Mari og mamma til Oslo universitetssykehus, Ullevål. Pappa kommer etter i bil.
Mari har omfattende skader i lårbein, kne, hofte og bekken. Dessuten er deler av lårkulen og hofteleddet slått av. De beste hjelperne er i Oslo.
Mariann og Guttorm deler på å overvåke og berolige Mari. Mamma overnatter på sykehuset, pappa på sykehushotellet. Datteren er aldri alene.
Også høyrebeinet reddes, men vil aldri bli som før.
Etter fire dager flys hun med luftambulansen til Stavanger universitetssjukehus for videre oppfølging. Begge beina er åpnet opp langs hele leggen. Siden hun satt fastklemt så lenge i bussen, måtte de opereres opp på grunn av sterkt trykk. Nå skal beina sys sammen, over flere uker. I tillegg må hun transplantere hud fra hofte til manglende, dødt vev bak ene kneet. Hun har også problemer med å strekke ut høyrebeinet. Beskjeden er at hun mest sannsynlig vil få «droppfot» – at foten blir hengende.
Endelig hjem
Oppholdet på sykehuset i Stavanger er smertefullt og belastende.
Mari får stadige forstoppelser, sliter med lite søvn og mareritt. Antall operasjoner øker. Hun er redd for sprøyter, men må ta minst én hver kveld i magen, på grunn av risikoen for blodpropp.
En drøy måned etter at Mari ble overført til Stavanger universitetssjukehus, kan hun reise hjem. Ikke fordi hun er frisk, men fordi hun trenger å ha trygge og gode rammer rundt seg, og ro til å sortere tanker og følelser.
Foreldrene bor ikke sammen lenger. Mari veksler på å bo hos dem. Pappas hus på Håbafjell er ikke tilpasset rullestolbruk. Han bygger derfor en rampe slik at datteren kan komme hjem. Stuen blir hennes soverom. Og hans.
For Mari vil ikke være alene.
Også mamma lager til sykestue hjemme i leiligheten på Bogafjell. Helsearbeideren Mariann går over til å pleie datteren på fulltid. For selv om hjemmesykepleier og fysioterapeut jevnlig er innom for skifte bandasjer og trene opp foten, stritter Mari imot hjelpen fra andre enn foreldrene. Om nettene må mamma ligge inntil og snu henne når smertene hogger til.
Lyspunktet er når kontaktlærer Torill to ganger i uken kommer innom og har hjemmeundervisning med henne. Litt kos må de ha. Hver sitt glass cola, for eksempel – midt i skoletiden! En liten ting, men som betyr at de deler noe spesielt sammen, noe litt «ulovlig».
Et halvt år etter ulykken må Mari opereres på nytt. Kneet må tvangsstrekkes for at ikke foten for alltid skal være bøyd.
Hele beinet blir gipset, og Mari må ha mye oppfølging. Hun blir værende på sykehuset i flere uker.
Hjemme igjen fortsetter Mari å bo i stua hos pappa og hos mamma. Dagene går til trening og oppfølging på sykehuset, bearbeiding av traumer og forsøk på å være på skolen.
Kontaktlærer Torill fulgte henne den siste perioden på Bogafjell skole.
De to første årene på ungdomsskolen er Mari stort sett borte. Dagene hun trosser smerter og likevel stiller, ringer hun ofte til foreldrene og ber om å bli hentet før dagen er over.
Mamma er tettest på. Hun har ikke vært i jobb siden ulykken. Oppfølgingen av Mari tar all tid.
Inn i glemselen
Er hun frisk nå?
Mari krøller seg sammen i sofaen hjemme hos pappa på Håbafjell. Den rosa luggen kiler henne på nesen. Ved siden av sitter Martin og to stolte foreldre.
Bussulykken 19. oktober i 2018 kan virke som en evighet siden. Men for familien er den der fortsatt, hele tiden.
De dramatiske nyhetssakene i mediene stilnet etter få dager.
Omsorgen fra familie, venner og nærmiljøet varte mye lengre. Folks ønsker om å hjelpe var grenseløse. Men etter hvert som tiden gikk, ruslet livet videre for alle, naturlig nok.
Mari hadde heller ikke krefter til besøk. Nye operasjoner og behandlinger tappet henne for overskudd. Hun og familien trakk seg unna.
Ulykken var et sjokk for hele Bogafjell bydel. Mange var enten direkte berørt eller kjente barn som var i en av de to bussene.
En sjelden gang får familien spørsmål fra nærmiljøet om hvordan det går med Mari. De setter pris på omtanken, men sliter med å svare.
– En forventning ligger i luften om at jeg skal svare «det går bra». Men så har det ikke gått så veldig bra, egentlig. Jeg sier alltid at «det går bedre», forteller mamma Mariann.
Men folk haster videre. Tvillingene og foreldrene sitter fast i tidsregningen før og etter.
Før ulykken drømte Mari om å bli politi.
Før ulykken likte hun å gå lange turer i naturen.
Før ulykken elsket hun å være med venner, og helst få dem til å le.
Før ulykken var hun en utforsker og prøvde ridning, orientering og spilte kornett i korpset.
Bogafjell var en god plass å vokse opp og gå på skole. Mari likte spesielt godt fagene samfunnsfag, naturfag og norsk.
Hjemme gikk hun og tvillingbror Martin godt overens, men de kunne også være hund og katt og flekke tenner mot hverandre, slik søsken gjerne gjør.
Etterpå
Mari husker. Ler – og blir alvorlig.
– Hvem jeg er nå?
16-åringen lar spørsmålet henge i luften, kikker ut vinduet, ser etter svar i mammas og pappas øyne.
– Forhåpentligvis snill. Så er jeg glad jeg har venner, og Lykke – hunden min. Jeg liker pc-spill og å lese bøker.
Mari er også hun som aldri lenger tar buss. Som ikke takler lukten av vindusspylervæske – eimen av såpe og sprit som var der hele tiden etter at bussen kolliderte.
Den en gang kjærlige jenta som alltid satt nær, vil nå ha avstand.
Hun kjenner savnet etter å gjøre som de andre, være som de andre. Gå turer, rusle i byen. Ikke alltid være avhengig av at mamma, mormor eller pappa må kjøre og hente henne.
– Drømmer?
Selvfølgelig.
Kanskje et hus med stor hage hvor hunder kan løpe fritt.
Kanskje gå tur uten smerter.
Kanskje slippe krykker og rullestol.
Kanskje bøye seg ned på huk. Eller sitte på bakken og komme enkelt opp.
Få lov til å stå og sitte uten vondt.
Slippe unna de vonde tankene.
Mammas håp for Mari er at hun skal gjennomføre skolen. Etter hvert få en jobb, føle seg trygg og klare seg selv. At datteren skal klare de samme tingene som venninnene gjør, uten smerte.
Etter at Mari ble loset gjennom barneskolen på Bogafjell av kontaktlærer Torill, ble ungdomsskolen verre å takle. Fraværet ble høyt, både kropp og hode strittet imot.
Et teenage life
Nå går Mari på it- og medieproduksjon ved Vågen videregående skole i Sandnes. Et solid steinkast unna går Martin på elektriker-linjen på Gand.
En vanlig dag i Maris liv starter i sjutiden om morgenen. Hun kler på seg og blir kjørt til skolen av foreldrene eller mormor. Mari får bruke lærerheisen til klasserommet i fjerde etasje. Klokken 15 blir hun hentet, kjørt hjem, legger seg i sengen og hviler. Forhåpentligvis begynner de smertestillende medisinene å virke rimelig kjapt. Etter noen timer står hun opp, kanskje går hun på treningssenteret, eller spiller på pc-en.
– Så legger jeg meg, står opp – og gjør det samme om igjen, smetter Mari inn, smiler, rister litt på hodet, og legger til:
– Hallo, mye trist her nå. Vi gjør jo mye kjekt også, ikke sant?! Skadene mine og slik vi lever nå, er jo blitt normalen. Jeg går ikke rundt hele tiden og tenker: Jeg har vært i bussulykke, jeg er funksjonshemmet.
– Jo, ulykken var drid, Og, ja, jeg går jo rart. Men jeg tenker mest på vanlige ting, og at helgen sikkert blir fin. Om vennene jeg ser fram til å være med. Snob, at jeg gleder meg til bursdag og sånt. Jeg prøver jo bare å leve «et teenage life».
Mamma er enig. Ikke alt er trist og leit:
– Bare å hente Mari på videregående skole gir meg en ekstrem lykke. Første gang jeg så henne gå ut, alene, for å treffe en venninne – og da hun gikk opp gata for å treffe en venninne ... Jeg sto og grein.
Av og til kan Mari føle en merkelig form for glede for at hun ble den som ble skadd i ulykken.
– Kanskje ikke glad, men ulykken har jo formet meg:
– Interessene jeg har, vennene mine, forholdet til mamma og pappa. Alt jeg har opplevd har gitt mange sterke menneskemøter. De nydelige folkene på sykehuset i Kristiansand, Oslo og Stavanger, for eksempel. Hæ, tenk på Torgeir, Ragnhild – og Torfinn!
Hun vil være Mari, ikke hun som sliter. Derfor ser de aller fleste en blid og utadvendt ungdom. En gledesspreder med livsgnist. Av og til må hun ty til humor for å bli forstått.
– «Hey, vent på meg, jeg er disabled.» Jeg prøver å gi beskjed til vennene mine ved å tulle med plagene mine. Det er sårt, egentlig. Jeg vil jo si: «Jeg er funksjonshemmet, vis respekt!» Men jeg kan jo ikke, men jeg kan gi en liten «reminder» om situasjonen min av og til.
Uten fysiske skader. Men ...
Martin har sittet stille i sofaen lenge og hørt hva som er blitt sagt.
For fire år siden så han søsteren sitte fast, hørte henne skrike etter hjelp, speidet etter helikopteret som fløy av gårde med henne.
Også han slet med å komme tilbake til skolen. Og heller ikke han tar buss lenger. Bare synet gjør at han skvetter til. Han sliter med store søvnvansker og har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse, som er en angsttilstand som kan utvikles etter å ha vært utsatt for en skremmende eller farlig hendelse – som for eksempel en alvorlig bussulykke.
Han er redd for at noe skal skje med Mari. Smerteanfallene. Skrikene hennes. De har brent seg fast.
Men tiden er på hans side. Dagene blir bedre, skolen er spennende. De vonde minnene er der fortsatt, men går oftere i dvale i hjernens sovesal.
De kunne vært sinte, rasende, eitrende forbannet på at akkurat de havnet i bussulykken. Eller at en buss med skolebarn i det hele tatt kunne kjøre ut av veien og smadre inn i et autovern.
– Nei, jeg er ikke sint, sier Mari og ber om å bli trodd. Jeg er ikke sint på noen personer, for det var ingen sin feil. Ingen mente å skape denne ulykken. Men jeg har tenkt: Hvorfor skjedde dette meg? Hvorfor måtte jeg gå inn på den bussen? Hvorfor sloss jeg ikke mot å gå om bord?
Påtaleansvarlig i saken var politiadvokat ved Agder politidistrikt, Kaja Holtet. Hun forteller at politiet foretok grundige åstedsundersøkelser og etterforsket saken. Blant annet ble sjåføren avhørt og senere siktet.
– Basert på etterforskningen politiet foretok, ble saken henlagt på bevisets stilling. Strenge beviskrav skal være oppfylt for at man skal kunne straffes i norsk strafferett. Rimelig tvil skal komme den siktede til gode. Som påtaleansvarlig i saken mente jeg at de strenge kravene ikke var oppfylt, forklarer Holtet.
Saken ble henlagt 19. april 2019.
Hun gjorde en forskjell
Fire år kan føles som et lite knips – og en evighet.
Ulykken skjedde på en fredag. Mandag var kontaktlærer Torill Risa Fylling tilbake på jobb. Elever og lærere bearbeidet inntrykkene sammen.
– Elevene så at også vi lærere var berørt, gråt og viste følelser. Åpenheten skapte trygghet og førte til gode samtaler om livet, og om ordet «takknemlig».
Hjemme på Kvernaland skinner høstsolen over Frøylandsvatnet. Kontaktlærer Torill Risa Fylling griper rundt et bilde i glass, rister lett på det – og hundrevis av røde hjerter flyter over to smilende ansikter som gir hverandre en klem. De har like skjerf på. Torill synes de symboliserer at ulykken for alltid vil knytte henne og Mari sammen.
Fortsatt har de kontakt, selv om møtene kunne vært oftere. Torill er uansett innom hver jul for å hilse på.
Men Mari er stadig vekk med i tankene. Også ulykken. Tårene kommer ikke så ofte lenger.
Frykten for å være først til et ulykkessted var hennes største skrekk. Så var hun der, tett på liv og død, og ga uvurderlig hjelp.
– Jeg er takknemlig for at Mari overlevde, men selvsagt lei meg for at hun ble skadet. Hun var så tapper! Jeg beundrer familien for at jeg får være en del av deres liv. Så lenge vi gjør ting med omsorg og med et oppriktig ønske om å hjelpe, så skal vi aldri la være. Å hjelpe betyr så uendelig mye mer enn vi aner. Vi må bry oss og vise følelser.
– Og Mari?
– Jeg blir varm i hjertet, for jeg ser at hun smiler, har humoren og glimtet i øyet.
Sommer og drømmer
En ny dag er snart over. Mari har vært på skolen, vært sliten, hatt vondt og blitt hentet av mamma. Luggen som i forrige uke var rosa, er nå blitt brun. Hun spiser middag og tusler ut på rommet sitt.
En kuleformet lampe sender ut glødende lys og skaper en varm, trygg og lun stemning.
Maris egen verden.
Så ser hun opp, ansiktet lyser av glede:
– Vet du hva? spør hun oppglødd, uten å vente på svar.
– I sommer var jeg i Spania og på cruise. Jeg tok drosje! Fly! Det var den beste sommeren ever!
Selv om sommerminnene fremdeles er sterke og gode, er dagene også fylt av andre tanker:
Noen ganger håper hun på litt mindre vondt. Kanskje få lov til å stå rolig lenger enn i ti minutter før smertene hogger tak. Slippe nye operasjoner, håpe at neste høststorm blåser bort alle kjipe tanker.
Av og til drømmer hun om at alt skal bli bra. At hun en gang i framtiden kan springe på Vedafjell, sprette av gårde med Lykke halsende etter. Hive seg på bussen i siste liten og hoppe av i Sandnes sentrum, eller kanskje i Stavanger.
En gang.
Dødsveien som er satt på vent