Når du ser hvor forelsket to mennesker kan bli, skulle du tro at kjærlighet alene er nok til å befrukte 4500 epletre og få 9000 liter sider til å boble.

I alle fall når en av dem er en fransk kvinne med et navn som er vakrere enn den fineste melodi:

Elodie fra Paris.

Midt i pandemien oppdager hun drømmemannen på en bar i Stavanger. Det er bare ett problem.

Hun har aldri snakket med ham, og nå har han akkurat reist seg fra nabobordet for å gå.

De har riktignok vekslet noen få korte blikk, men ikke nok til at de kommer i snakk, og nå skal han altså forlate lokalet.

Hodet til Elodie jobber på høygir.

Gå? Nå?

Nei! Nei!

Han er jo sååå kjekk!

For en mann.

Hele han.

Han må ikke gå.

Jeg må nå ham igjen.

Hun drar venninnen i armen.

– Du må bli med.

– Hva skjer?

– Ikke spør! Bare kom!

I døra ut fra baren står drømmemannen klar. Heldigvis, tenker Elodie. Selvsagt er han gentleman. Han holder døra og slipper damene forbi.

Endelig, tenker Elodie og smiler så fint hun kan.

– En ekte gentleman, sier hun høyt.

Drømmemannen smiler høflig tilbake, men er ikke påskrudd samme kanal – og forsvinner videre. De subtile smilene ikke er nok.

Elodie roper og løper etter ham på høye hæler – hun håper bare at hun ikke faller.

– Du!

– Du!

– Du!

Drømmemannen er allerede langt fra døra til baren, og han snur seg ikke før femte «Du!». Men så, endelig. Elodie går rett på sak:

– Har du kjæreste?

– Nei, sier Jon Eiane Brandal.

– Kan jeg få telefonnummeret ditt?

Jon Eiane Brandal (35) smiler og ler når kjæresten forteller om hvordan de traff hverandre. – Jeg har aldri sprunget etter en mann før, sier Elodie Musso (37).

Fullstendig i sjokk

Nå er det litt over to år siden de traff hverandre for første gang, og de er fortsatt så forelsket at de holder hender under bordet ute i hagen.

– Det var litt crazy, ler Elodie Musso.

For selv om hun har vært gift én gang før og kommer fra kjærlighetens by, Paris, har hun ikke for vane å løpe etter menn.

– Det var instinkt. Jeg måtte gjøre noe, sier Elodie.

– Jeg var fullstendig i sjokk, og det skjer nok aldri igjen, men det var veldig kjekt, sier Jon.

Hun hadde vært skilt i halvannet år og var egentlig litt skuffet over singelverden da hun plutselig oppdaget den mørkeblonde og høye karen i baren på Lervig Local og tenkte «Wow!».

– Han har vært i hjertet mitt fra dag én, sier Elodie.

– Det er gjensidig, smiler Jon.

Elodie og Jon prøver å være sammen så mye de kan og trives både som kjærester og kolleger.

Blomster og bier

Kjærligheten mellom dem er likevel ikke nok til å befrukte alle epletrærne på gården. Derfor trenger de hjelp av store svermer med stripete arbeidere som bor i fem store høyblokker med flere etasjer.

– Bier er kjempekjekt å ha og sikrer god pollinering.

For når man har 4500 epletre, er det litt av en jobb å få alle blomstene til å bære frukt. Den jobben gjør biene nesten gratis. De krever bare litt nektar og pollen som drivstoff. Dessuten lager de mye god honning.

– Når været er fint, er det som en autobane fra bikubene til blomstene.

Om sommeren har bikubene ekstra etasjer, og det kan være over 30.000 bier i hver kube. Men om høsten og vinteren er det langt færre.

For biene er litt som oss mennesker og trekker gjerne inn hvis himmelen åpner seg. Derfor kan det være kritisk dersom regnet pøser ned når blomstringen skjer. Da må man ha nok flygende arbeidere som kan jobbe mellom bygene.

Skjønt på fruktgården i Hjelmeland skinner solen hele året, for når man er lykkelig forelsket, er himmelen alltid blå.

– Det regner aldri her. Det er bare litt fuktighet i luften av og til, smiler Elodie.

Sa opp jobben

Da Jon traff Elodie, bodde han i Stavanger og jobbet som ingeniør i shippingselskapet Optimarin.

Året før hadde han overtatt slektsgården på Ytre Eiane ved Jøsenfjorden, som den nest eldste i en søskenflokk på fem. Her har flere generasjoner drevet med frukt, sau og skogbruk. Men begge foreldrene hadde jobber utenom gården.

– Da sliter du deg i hjel og jobber til det blir mørkt hver dag. Det var ikke et liv jeg ville ha, så jeg måtte finne en måte å leve av gården.

Fruktgården ligger ved riksvei 13 langs Jøsenfjorden og har utsikt over til Tøtlandsvik.

Problemet var at han ikke hadde noen god plan om hva han skulle drive med.

Da han møtte Elodie, hadde han begynt litt med honningbier. Han laget også eplesider i små batcher på 20–40 liter. Men pressing og gjæring av epler fra gården var bare en hobby og ikke noe han kunne leve av.

– Da jeg traff Jon, var han i tvil om han skulle gjøre. Men når jeg hørte ham snakke om sider, sa jeg bare: «Just do it!»

For Elodie forsto fort at han hadde både lysten og lidenskapen til å lage sider i større skala.

– Det var ingen lett avgjørelse å forlate komfortsonen i byen og starte noe her, sier Jon.

Å si fra seg en sikker ingeniørjobb med trygg og god inntekt var både skummelt, skremmende og spennende på samme tid.

– Elodie ga meg troen på ideen og at produksjonen var mulig å skalere opp, og da falt alt litt på plass.

Arbeidet på gården følger årstidene med beskjæring tidlig på våren og tynning tidlig på sommeren. Om høsten hentes alle eplene for hånd.
«Brist» er den første sideren de laget, og navnet representer den endringen som skjer på gården.

Supersjanse i livet

I fjor var første gang de høstet epler for å lage større mengder sider på gården, og de første flaskene var klar i februar. En tredjedel gikk til ulike restauranter i Stavanger, og resten ble solgt fra utsalget på gården.

– Når du skalerer opp, handler det mest om utstyr og logistikk, sier Jon.

Jo flere epler til pressing, desto større tanker til gjæring og flere flasker til tapping, og alt utstyret krever plass. Men de har mer enn nok epler til å lage mer sider, så lenge etterspørselen er stor nok.

– Jeg vet ikke hvor taket er, men vi har ikke nådd det ennå, sier Jon.

Derfor ser han heller ikke på andre lokale produsenter som konkurrenter.

– Hver produsent har sin identitet, og det er spennende å bli inspirert av hverandre.

I praksis er de helt utsolgt for fjorårets sider, men de har beholdt noen flasker til festivaler og for å se hvordan sideren utvikler seg.

– Det var Jon som fikk meg inn i siderverden, og jeg ser at det er mange muligheter her. Vi elsker å skape ting og er glad i naturen. Og dette er en supersjanse i livet.

Aroma er en av fire eplesorter på gården. De dyrker også discovery, gravenstein og rubinstep.
Fra 1 kilo epler får du 6–7 dl råsaft, eller flytende eple om du vil.

Fra Paris til Stavanger

Elodie kommer fra en internasjonal familie med røtter i flere europeiske land, så reising og endringer i livet er ikke noe nytt. For elleve år siden flyttet hun fra Paris til Stavanger sammen med sin daværende franske ektemann – uten at hun hadde vært i Norge før.

– Jeg lærte meg språket med en gang, og det har vært en fin gave til meg selv.

Men plutselig kommer noen franske gloser.

– «Salut! Ça va?». Hallo! Hvordan går det? roper Elodie vennlig.

– «Ça va, oui». Alt vel, ja, svarer to franske sesongarbeidere. De har begge erfaring som drueplukkere i Champagne, men nå henter de Aroma-epler ved Jøsenfjorden i Hjelmeland, så verden er ikke så stor.

Elodie er også mor til to gutter, og derfor bor hun fortsatt i Stavanger der hun også jobber som fotterapeut flere dager i uken. Men hun prøver å bidra på fruktgården så ofte hun kan, og sønnene er gjerne med i helger og ferier.

Sideren «Brist» har allerede vunnet priser og er en av tre finalister som kan bli Årets sider under Det norske måltid i februar neste år.

Nominert til årets sider

I fjor lagde de rundt 4000 liter eplesider fordelt på to ulike typer: «Brist» og «Fyndig», og de har allerede høstet både nasjonal og internasjonal anerkjennelse.

Én uke etter at «Brist» ble lansert, ble sideren kåret til årets nykommer og fikk gull i kategorien sider med smakstilsetning her hjemme i Norge, og den er også en av tre finalister som kan bli kåret til «Årets sider» under Det norske Måltid i februar neste år. Gull ble det også under Cider World i Tyskland, mens «Fyndig» fikk sølv.

Mens «Fyndig» er tilsatt frysekonsentrat fra egne epler og har en mer kompleks og tropisk smak, er «Brist» mer floral med hint av mild sommerhonning.

Før lyngen blomstrer og gir honningen en sterkere smak henter biene nektar fra frukttre, kløver, ville bringebær og andre blomstrende vekster.

– Ett frukttre har lite å si for smaken på honningen, men når du har så mange epletre, kan det ha en del å si. Så på en måte tilbakefører vi sukkeret fra epleblomsten i sideren ved å tilsette honning, sier Jon.

Jon vil helst behold mest mulig eplesmak i sideren og liker godt syrlighet.
Jon har hovedansvar for å lage sideren, men Elodie hjelper til der hun kan.

– Hvordan skal en god sider smake?

– Vi prøver å beholde en del eplesmak, men det er smak og behag.

Sideren er ikke tilsatt karbondioksid. Det vil si at boblene blir dannet naturlig i flaskene av gjæren og gjerne kan være litt mildere og snillere enn boblene i sider som er karbonert med CO₂. Den er heller ikke tilsatt sulfitt som konserveringsmiddel, men flaskene med sider blir pasteurisert for å stoppe gjæringen.

Dette året er planen å doble produksjonen og lage et sted mellom 8000 og 9000 liter, og trolig blir det også lansert to nye typer. En av dem skal være en helt tørr sider som mange restauranter ønsker seg.

– Vi ønsker å treffe restauranter og synes at kombinasjonen av mat og drikke er spennende å jobbe med.

Bak døra står en ny og stor gjæringstank som kom på plass i slutten av september, og sideren skal stå klar i februar.
All sideren fra i fjor er i praksis utsolgt, men de har beholdt noen flasker.

Kolleger og kjærester

Hovedoppgaven til Jon er å produsere all sideren, mens Elodie har mange ideer og tanker om hvordan de kan bruke og presentere sideren for å skape opplevelser på gården, og hun hjelper til der det trengs. Arbeidet følger årstidene, og epletrærne skal både beskjæres, gjødsles, tynnes og høstes. Eplene må også presses før eplemosten gjæres og flaskes.

– Det kan skje at vi krangler eller er uenige, men det er kult å se hvordan vi løser det.

For paret stortrives både som kolleger og kjærester.

– Vi gjør alt for å være mest mulig sammen, for vi ser at vi fungerer godt og har ulike styrker som passer til hverandre.

Foreldrene til Jon er også til god hjelp og er ofte innom selv om de har flyttet over fjorden til Hjelmeland.

Foreløpig vet verken Elodie eller Jon hvordan sidereventyret ender.

– Vi håper at sideren blir en suksess, men vi vet at det ikke blir lett. Vi går inn i noe ukjent, og drømmen vår tar tid å skape: En skikkelig utfordring, og det liker vi.

Men en ting er Elodie helt sikker på – uansett om du liker best å drikke sider, vin eller øl.

– Det er verdt å gå ut på en bar for å springe etter hverandre.