Går du langt nok inn i det personlige, finner du det universelle, sier Sigvart Dagsland og Karoline Krüger.
Så vi får ta dem på ordet. Og likevel ikke.
Vi sitter tross alt på Godt Brød i Bergen sentrum, ikke hjemme ved kjøkkenbordet deres.
Fotograferingen er unnagjort i Universitetets aula, ikke i deres stue.
Vi er altså ikke inne i det private, i alle fall ikke i fysisk, banal forstand. Nei, der går en slags grense, en regel de alltid har praktisert.
Skyld på Se og Hør!
– Her får vi ta en skylddeling mellom oss og Se og Hør, sier Sigvart.
Rykk tilbake til 1993, til bryllupet mellom to av Norges mest kjente artister, en perfekt Se og Hør-anledning. Kjendisbladet hang rundt, men var aldri invitert. Hos artistparet var det ingen aksept for bladets profil, og slett ingen sympati for presseetikken som innbakt i formuleringen om at de som er med i bryllupet, også er med på skilsmissen.
Nei, de planla selvsagt ikke for skilsmisse, men dere skjønner. Og som Karoline sier nå:
– Vi har levd sammen i 30 år og håper intenst at det skal fortsette.
Hensikten var enkelt og greit å holde kjendispressen på avstand, beholde et lite rom for seg selv midt inni artistlivet som nødvendigvis fører til både oppmerksomhet og behov for oppmerksomhet.
Så derfor er vi i universitetsaulaen og på kafé midt i byen, og ikke hjemme. Tilfeldige bagateller fra ekteparets dagligliv som plukkes opp av gjestende reportere og spres til dem som måtte være interessert i den slags, er banaliteter. Det personlige, eller også universelle, handler om mer enn som så.
Se lyset!
Vi får nærme oss deres liv og tanker, deres erfaringer og kriser, deres smerter og lys, deres liv. Og deres viktigste innsikt:
– Det er alltid et lys der inne et sted. Og nå snakker vi av egen erfaring.
De to hadde et tiår der «helsemessige ting traff oss fra alle kanter», som Karoline uttrykker det.
Mer konkret: Hun fikk kreft, han var involvert i en alvorlig trafikkulykke, mennesker de var glade i, gikk bort.
– Det er godt å være gjennom dette, sier hun.
– Jeg kan kjøre forbi Haukeland sykehus og tenke at wow, jeg skal ikke dit i dag, jeg kan bare kjøre videre, sier han.
Mørke år?
Kanskje er det rettere å kalle dem voldsomme. Usikkerheten rundt hennes sykdom, begrensningene fra hans helse, stormkast fra overalt, «prøvelser» ville muligens de gamle kalt det, og paret vet selvsagt at de ikke er alene om bli truffet av slikt. Nå er hun frisk, han sliter fortsatt med den ene foten. Men de er gjennom det.
– Hemmeligheten er å akseptere at det som er, er, sier hun.
– Kommer du deg ikke ut av stolen, ut av huset, må du finne det gode og viktige der, sier han.
– Ikke bruke masse krefter på å ønske oss alt vi ikke kan få, sier hun.
– Lett å si etterpå, kanskje, men vi har levd det, sier han.
Tren tanken!
Året er 2018, Sigvart ble alvorlig skadet i en trafikkulykke på vei hjem fra Rena. Både han og to bandkolleger måtte gjennom flere operasjoner og lå på sykehus i lang tid, deretter måtte Sigvart gjennom en sju-åtte måneders rekonvalesens. I stolen der hjemme, der journalistene ikke slipper til, der han var nødt til å leve maaange, laaange dager.
– Jeg kunne tenkt på alt jeg ikke kan. Men jeg tenkte at i dag skal jeg ikke noe sted. Og jeg gledet meg til kaffekoppen sykepleieren snart skulle komme med.
– Nå tuller du?
– Nei, jeg gledet meg oppriktig til den kaffekoppen. Hver morgen.
– Du høres ut som en perfekt beboer på sykehjem ...
– Den fasen skal jeg hoppe over, jeg har bestilt en tredagers utsjekking.
Ja, ja, døden får vente litt til, via sykehjem eller ikke, vi vender tilbake til de små gleder som plutselig får stor mening, det enkle som bærer storheten i seg, evnen til å se selv de minste lys der det lett kunne vært et totalt mørke, evnen til å ha et bevisst forhold til tankene som kommer enten du vil eller ei – og sende videre dem som ikke fører noe godt med seg.
Enkelt?
Nja, kanskje ikke, medgir de to, det krever trening. For dem handler det om meditasjon, om å lære å velge hva som skal få plass, «styrketrening for sinnets kjernemuskulatur», som Karoline kaller det.
Våg å sørge!
Men:
– Det som må sørges, skal sørges. Det er viktig å tillate at kroppen og sinnet får kollapse, ikke lukke øyne og ører og synge «lalala» og tro det går over av seg selv. Poenget er ikke å unngå smerte og sorg, men å unngå at smerten sitter fast, komme videre, finne lys og mening der du er.
Litt sånn?:
Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre det jeg kan,
og visdom til å se forskjellen.
Ja, litt sånn. Ikke minst nå, når pandemien har hjemsøkt oss og ikke ser ut til å ville slippe taket, når krig er i nabolaget vårt, når klimaet ... vi kan miste motet av mindre.
Der kommer også julen inn, som bærer av en historie om håp. Det lille barnet i krybben, på ingen måte prangende, gir lys i natten. Og det håpet, det lyset, skal fortelles når ekteparet i år er ute på ny juleturné.
– Vanligvis ser jeg ikke et moralsk prosjekt i å stå på scenen, men akkurat nå føler jeg på et samfunnsansvar i å formidle slike historier, fordi tidene er så voldsomme nå, sier hun.
Jobb sammen?
Svært lenge jobbet de to parallelt, ikke sammen. Hun hadde sin karriere, han sin. Det var viktig for dem å bevare og utvikle egne karrierer, ikke være to hoder med én mening, én stemme. Men i 2004 sang de duett på den vakre trøstevisen «Ka e du redd for».
– Egentlig ville jeg at Lene Marlin skulle synge der, sier han.
– Hva? sier hun.
– Men vi fikk nei, og du sang jo på demoen, så vi fant ut at det enkleste er det beste. Jeg tror vi to diskuterte Lene Marlin ...
– ... i så fall har jeg glemt det.
Videre: De to, bare med et flygel, gjennomførte noen mindre konserter i sju-åtte år, selv om hovedkarrierene gikk hver for seg, hver sin vei. Hun mot teater og musikal, han med egen musikk og egne tekster, innimellom med hjelp fra henne. Men så fanget julen dem, blant annet fordi plateselskapets forslag om å lage juleplate kom på rett tid – de var klar for et felles prosjekt.
Året var 2013, og albumet «Jul» ble fulgt av deres første juleturné. Det ble ikke den siste, men nå er det fire år siden forrige. Turneen startet i Sandnes 27. november, 11. desember er de kommet tiI Stavanger, og 22. desember avsluttes det hele i hjembyen Bergen. 12 personer er ute på veien, sangene er valgt ut, småpraten mellom låtene på plass.
Syng jul!
– Her har jeg lært mye av Karoline og hennes erfaring fra teater. Før var mellomstikkene mine en slags fritt-etter-Asbjørnsen-og-moe, ikke forberedt og fryktelig dårlige, jeg har nok sagt mye dumt. Nå vet vi hva vi skal si, hva vi vil fortelle. Jeg trenger ikke være urolig – bekymring trumfes av forberedelse.
Hun følger opp med et råd hun fikk fra den legendariske bergensskuespilleren Lothar Lindtner:
– Er du nervøs? Da har du øvd for lite!
Vi får stole på at de har øvd nok. Mens fotografen stiller inn blitsen og sjekker lys, setter Sigvart seg ved flygelet i aulaen og spiller. Han beveger seg uanstrengt fra den ene visen til andre, hun kobler seg på med en andrestemme eller et refreng, ja, de har øvd, her er de trygge.
Igjen handler det, selvsagt, om lys og mørke, med ord fra juleplaten deres, skrevet av Tore Nysæther:
No er den mørkaste tida Det vert ikkje mørkare, det får vi tru Lang inn i mørket driv stjernar i kring I tåkar galaksar, spiral, og i ring Når det er mørkast da får vi håpe At det vil snu
Mye vemod i sangene deres, mye mollstemt melankoli, mange tekster fulle av trøst.
– Det er forsket på dette, det er faktisk lettere å skrive i moll, sier hun.
– Men vi er jo muntre mennesker, sier han.
Konsertene vil vise det, forsikrer de. Sangene skal leve sitt eget liv og ikke bli utkonkurrert av alvorsprat – der blir det anekdoter og humor. Men mest konsert, definitivt mest konsert.
Velg favoritten!
Denne førjulssamtalen startet i det som er så personlig og nært at det blir allment – og skal slutte med deres personlige valg fra det vi har felles. Julesangene, altså, en skattkiste vi eier sammen og åpner når mørket vokser over oss inn i desember, inn mot julaften, inn mot stallen og inn mot dagen da solen snur.
Altså: Velg en julefavoritt hver!
– Må tenke ..., sier han.
– Jeg vet!, sier hun.
– Kjør på.
– En sang jeg ikke turte å ta i før en skuespillerkollega sa at jeg måtte gjøre det, ikke kopiere, men finne min egen vei inn i historien. «O helga natt», eller «Hellige natt» som den heter i Ole Paus sin oversettelse.
– En sang som nesten er blitt en idrettsprestasjon?
– Ja, og der publikum bare er spent på om sangeren kommer opp på de høyeste tonene, sier Sigvart, og henvender seg til Karoline:
– Når du synger den, på din måte, stille ved flygelet, trenger ikke publikum være opptatt av det. Når sangen ikke blir en poserende øvelse, kan publikum oppdage teksten på ny.
– Og ditt valg?
– I tvil ... Jeg kunne sagt «Deilig er jorden», som jo ble skrevet under en krig, men det må nok bli «Stille natt». Før het den «Glade jul», som ikke gir så mye, Erik Hillestads oversettelse «Stille natt» er mye sterkere, og mye nærere originalen «Stille Nacht».
Stille natt, hellige natt alt har søvn og mørke tatt trofast våker de hellige to varsomt vugger det barnet til ro jorden tar himlen i favn
Stille natt, hellige natt barnet er vår største skatt hyrder vekkes av gåtefull klang natten fylles av englenes sang: Kristus, vår frelser er født!
Stille natt, hellige natt aldri ble vår jord forlatt himlen smiler fra barnets munn kommer nær i en frelsende stund vier Guds fremtid til vår