Bak dem står bobilen parkert. Foran dem tegner skyggene en film på asfalten, en illustrasjon av livet i svart-hvitt.
Så griper hun hånden hans, plutselig, kjærlig.
«Hansemann og Nina på nye eventyr» har de skrevet på siden av bobilen.
Men nå vet de ikke. Hansemann har fått kreft. Beinmargskreft. Et langt liv som oljearbeider i Nordsjøen hjemsøker ham.
For Hansemann kommer til å dø av kreftsykdommen livet som mekaniker i Equinor trolig har gitt ham.
Han vet ikke når. Han håper på 20 år til, men vet at døden kan bli utålmodig.
Nina snur seg mot bobilen. Da Hans ble pensjonist, var planen at de skulle flakse rundt med den.
Nå vet hun ikke. Hun vet ikke om hun tør; stå i Paris og så blir Hans plutselig dårlig?
Nei, hun vet ikke. Og så er han blitt mer alvorlig.
Tanken på døden legger en demper på livet.
Vurdering av perioden 1980–1987
« ... personell som jobber med utstyr og systemer som inneholder benzen som risikoutsatte grupper, slik som vedlikeholdspersonell ...»
Vurdering av perioden 1985–1992
«Han arbeidet som mekaniker med vedlikehold på turbiner som driver kompressorer og oljeførende rør som inneholder forurensninger av benzen. I tillegg har håndtert både smøreolje, tetningsoljer og andre typer olje som trolig kan inneholde forurensninger fra benzen.»
(Alle utdrag fra spesialisterklæring fra Haukeland universitetssjukehus.)
Mest til de tøffeste
Han ble født i huset rett der borte, opp den lille bakken, i andre etasje, på innsiden av øya Bømlo, sjøen er nærmeste nabo, helt sør i Vestland. Hans Marwoll var bare ungdommen da han begynte å jobbe på båt. Så gikk han i land for å bli mekaniker og ingeniør.
Allerede i 1978 begynte han å jobbe på Statfjord A-plattformen, oljegiganten som over 40 år senere fremdeles pøser milliarder inn i den norske velferdsstaten.
Hans overhalte svære ventiler og sto i gass og oljedamp. Først var han ansatt i Mobil, og så ble han Statoil-ansatt da statsoljeselskapet tok over feltet i 1987.
Noen år senere flyttet han over til Sleipner-plattformen. Gassfeltet utmerket seg tidlig med å ta CO₂ ut av gassen og så trykke denne ned i undergrunnen igjen.
Men for Hans betydde kompressoren som gjorde dette mulig, bare enda mer benzen.
Benzen. Denne fargeløse væsken av hydrogen og karbon, som lett går over i gassform, med den karakteristiske lukten.
Benzen finnes naturlig i olje og gass. I 2021 fastslo også norske myndigheter at benzen er langt farligere enn en tidligere har visst. Flere studier har vist at benzen – for eksempel fra produksjon av olje og gass – gir økt risiko for kreft.
Dermed ble grensen for hvor mye benzen arbeidere kan utsettes for, senket dramatisk.
Målinger tatt på Sleipner-plattformen, har vist at Hans Marwolls arbeidsplass hadde lekkasjer som ga benzenmengder langt over hva som var godt for ham.
Da han begynte i Nordsjøen, tenkte de ikke på slikt. De skulle være tøffe og tjene penger.
De tøffeste tjente mest, fikk mest overtid.
Hans var blant de tøffeste. En gang var det bare han og plattformsjefen på Statfjord A som turte å reparere en ventil på en modul hvor det var mye gass.
De trakk pusten, sprang inn i rommet med rørtang, trakk til, ut igjen, trakk pusten, sprang inn, trakk til, ut igjen, trakk pusten, trakk til, trakk pusten, trakk til helt til jobben var gjort.
For jobben måtte gjøres.
Etter hvert så lærte de mer om farene. De skjønte at kvalmen og svimmelheten de fikk av oljedampen, var farlig.
Hans begynte å bekymre seg. Han brukte verneutstyr, men det hjalp ikke, for verneutstyret var ikke godt nok. De fikk beskjed om å holde seg vekke fra utslippspunktene, men ute i havet blåser vinden, og plutselig kunne de likevel stå midt i eksosen.
Vurdering og konklusjon
« ... dette indikerer at eksponering for benzen kan ha vært høy i forbindelse med vedlikeholdsarbeid på kompressoren på Sleipner T. »
«Han er blitt forespeilet at dette er en uhelbredelig tilstand. Behandlingen er palliativ og har som mål å redusere plagene og forlenge de gode periodene hans fremover.»
«Sammenhengen mellom benzeneksponering og utvikling av myelomatose (benmargskreft, red.anm.) synes derfor godt dokumentert, og det vil derfor etter våre vurderinger sannsynligvis være en sammenheng mellom pasientens sykdom og tidligere benzeneksponering.»
17 tabletter til frokost
Noe hadde skjedd i blodet hans. Så fikk han vondt i hoftene og ryggen. I fjor vår ble Hans sendt til Haukeland universitetssjukehus.
Hele sommeren gikk med til cellegift.
Han fikk ny beinmarg.
Han svevde mellom liv og død.
Hans vet han egentlig svever mest mot døden.
I går tok de en prøve av beinmargen hans, en kjerneprøve på leting etter kreftceller. Smerten var fryktelig. Hans vet at selv om han egentlig ikke merker så mye til selve kreften for tiden, ligger den der, skjult et sted i kroppen, og bare venter.
Nå sliter han mest med bivirkningene av alle medisinene. Tabletter til dette, tabletter til datt, han har spist 17 tabletter til frokost.
Beina er vonde, føttene er som noen pølser, han sliter med balansen i ulendt terreng. Han kan fryse og så bli fryktelig varm.
Prostataen gikk til helvete. Han har til tider knapt følelse i underlivet, da er sexlivet ingen sekser mer, alt fungerer, men orgasmen gir ingen stor glede, for hva er en orgasme uten følelse i underlivet, et fyrverkeri uten lys og lyd, bare et svakt minne, et sterkt savn.
Han innrømmer at han kan ha dager hvor han er litt deprimert. Men så finner han motivasjon i en kopp kaffe om morgenen – og heldigvis har han Nina. Hun holder ham oppe.
Men de hadde ikke sett for seg dette, et liv med så mye smerte han ikke unner sin verste fiende. For ikke så lenge siden var han i kjempeform, hadde trent masse, og de kunne reise på en liten tur igjen. Så fikk han lungebetennelse og ble sendt rett inn på sykehus og holdt på å stryke med.
Denne usikkerheten er vanskelig. De enorme svingningene. Bygge seg opp, kjenne muskler og livet strutte, så tilbakefall, døden som glefser etter ham, siklende, frådende, skrape seg selv opp fra bunnen.
Han likte å jobbe offshore. Plattformen var en fantastisk arbeidsplass. Bare så dumt med den sykdommen han fikk med på kjøpet, synes Hans.
Han håper ikke så mange andre gjør samme feil.
Økonomiens trumf
Hans jobbet fortsatt i Equinor da fastlegen først oppdaget uregelmessigheter i blodet hans. Nå er han blitt 68 år og er pensjonist. Etter tips fra fagforeningen Safe meldte han inn kreftsykdommen til Nav som yrkesskade. Haukeland universitetssjukehus ble koblet på og konkluderte med at oljejobben sannsynligvis har gitt ham den dødelige sykdommen.
Nav sa seg enig. Nå har Hans søkt om yrkesskadeerstatning fra forsikringsselskapet. Han håper de skal konkludere på samme måte.
Så vil kanskje Equinor også ta problemet på alvor? Hans er ikke imponert over hvordan arbeidsgiveren har håndtert benzensaken.
For at benzen er farlig, har de tross alt visst i mange år. Men Hans husker at – han var også hovedverneombud på Sleipner – at økonomi en rekke ganger har trumfet enkle, helsemessige tiltak.
Han er bekymret for alle de unge han jobbet sammen med. Han tror ikke de skjønner farene, han frykter følgene av oljejobben blir katastrofal også for dem.
Greit nok, på de nye plattformene har Equinor gjort noe med utslipp av benzen, men hva med alle de gamle plattformene? Den nye oljen er jo at nye småfunn kobles opp til dem.
20 år? 3? 4?
– Jeg tror ikke de klarer å vri seg unna nå.
– Hva mener du?
– Så mange innrømmelser om at jobben har gitt meg kreft. Equinor må gjøre noe. De må bygge om plattformer. Så andre slipper å bli utsatt for sånne tragiske ting.
– Du er ikke den første oljearbeideren med kreft som har prøvd?
– Nei. På Haukeland lå vi tre stykker på samme rom. Alle hadde kreft. Alle hadde jobbet lenge i Nordsjøen. Selv om vi var på forskjellige plattformer, var alle blitt eksponert for benzen.
– Har du hørt noe fra Equinor?
– De ga overlegen på Haukeland tilgang til benzenmålinger fra plattformene. Men jeg føler at jeg etter 40 år i bransjen ble avspist med en blomsterbukett og døden til følge da jeg sluttet.
– Har du tatt noe initiativ selv? Vet de om at du er blitt syk?
– Nei, så kanskje kan jeg sånn sett ikke klandre dem. Haukeland har sagt at jeg ble syk på grunn av jobben, men jeg vet ikke om Equinor vil innrømme noe sånt.
– Hvor langt fram i tid tenker du?
– Jeg tenker 20 år. Hvis jeg får ti, er jeg kjempefornøyd. Men jeg vet ikke. Kanskje får jeg bare tre eller fire, kanskje mindre.
Equinor understreker overfor Aftenbladet at de tar benzen-faren på alvor:
– Vi ønsker ikke at våre ansatte skal blir eksponert og skadet av benzen. Noe sånt er forferdelig trist og derfor har vi gjort mye med benzenproblemet, sier Atle Houg Ringheim, oppgaveleder for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på norsk sokkel.
Samtidig er han ikke fornøyd. Les hele tilsvaret nederst i artikkelen.
Spilloppmakerens alvor
Hansemann og Nina møttes først på Facebook, på sider med felles kjente. De begynte å chatte, hun inviterte ham på nyttårsaften i 2011.
Da hun traff ham for første gang, de møttes nede i byen, måtte hun gå rundt hushjørnet og juble. Fulltreff! Drømmemann! Yes!
For sju år siden flyttet de til Bømlo, til hans barndomshjem, ytterst på en odde. Den lille fiskesjarken ligger ute ved bryggen, boknafisken henger og dingler til tørk under takfremspringet på båthuset.
Han klarer ikke lenger reise ut i sjarken alene for å fiske eller sjekke teinene for kreps og hummer. Balansen er for dårlig etter all cellegiften, han har disse pølsene til føtter.
Men Nina er med ham. Han vet ikke hva han skulle gjort uten Nina. Han vet hun må ta belastningen når han ikke lenger klarer alt han gjorde før.
I de dagene han går på de tøffeste medisinene blir han sint, sur, hissig. Han får ikke sove om nettene.
Han har forandret seg mye etter sykdommen, synes Nina. Før var han spilloppmaker, likte å finne på mye gøy. Nå har et alvor seget inn i ham.
Han har to barn og tre barnebarn som tar sykdommen tungt. Barnebarna vil ha tilbake bestefaren slik han var før.
Hun vet det er kreftmedisinen, hun vet jo det, men når hun er en liten bergensk bombe selv, kan det tidvis smelle godt der ute på den fredelige pletten, under de langstrukne furutrærne og den evige sjøen rundt dem.
– Men vi har det gøy også, Hans!
Han smiler. Jo visst, Hansemann og Nina på tur i bobilen, de satser på snart å være på veien igjen.
Til overlegen på Haukeland fortalte han at han ikke vil døyve smertene med sterke smertestillende, fordi han fortsatt vil være i stand til å kjøre bobilen.
Å sette seg i den, komme seg bort, kjøre etter finværet, Nina og han, hjelper.
Livets to dimensjoner
Skyggene holder hender, oversetter lys til mørke, en todimensjonal undertekst til livet som glir over asfalten.
De skulle flasket rundt i bobilen. Nina og Hansemann på nye eventyr.
Så ble livet snudd på hodet.
Hva jeg tenker om det, spør hun, snur seg et øyeblikk bort.
Nei da, sier hun, vi klarer dette også.
For Nina og Hansemann skal ut på nye eventyr. Med bobilen. Kjøre etter godværet. Og helst se sjøen.
Equinor-leder: Ikke fornøyd
Historien til kreftsyke Hans Marwoll gjør inntrykk på Atle Houg Ringheim i Equinor. Han er oppgaveleder for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på norsk sokkel – og kjenner godt til farene med benzen.
– Benzen er en utfordring vi har levd med lenge. Samtidig vet vi stadig mer og har gjort mange tiltak for å følge med. Men problemet er stort og komplekst.
– Hvorfor?
– Vi visste ikke like mye om kjemikalier tidligere. Og mange av våre plattformer er bygget ut fra den kunnskapen de hadde da. Dette er store og komplekse anlegg, med mange punkter hvor en man bli utsatt benzen. Så slik anleggene er bygget, kan det være vanskelig å gjøre noe teknisk med problemet, sier Ringheim.
Har gjort mye, skulle gjort mer
Equinor har lenge hatt lavere intern grenseverdi for benzen – altså hvor høyt nivået kan være før tiltak må settes inn – enn myndighetene. Etter fjorårets endring har selskapet nå samme grenseverdi som gjelder ellers.
– Hva er dere redd for med benzen?
– Vi ønsker ikke at våre ansatte skal blir eksponert og skadet av benzen. Noe sånt er forferdelig trist og derfor har vi gjort mye med benzenproblemet.
– Kunne dere ha gjort mer, men har prioritert økonomi?
– Gode tiltak for arbeidsmiljøet konkurrerer med andre gode HMS-tiltak. Derfor må vi ha god kunnskap om risikoen, så vi kan prioritere riktig. Min opplevelse er at ledelsen er veldig oppmerksom på risikoen og prioriterer benzen-utfordringen.
– Er du fornøyd med det som er blitt gjort?
– Nei, det vil ikke være helt riktig å si. Men mye godt arbeid er blitt gjort. Vi har foretatt en grundig kartlegging av alle punkter hvor man kan bli eksponert og har fått merket disse. Vi følger opp med tiltak for å unngå eksponering. Etter at grenseverdien ble satt ned, er vi i gang med et nytt arbeid for å finne ut av om det er kilder til benzeneksponering vi ikke har visst om.
De unge ikke like oppmerksomme
Noen ganger kan tekniske løsninger være mulig, forteller Ringheim. Da kan for eksempel utslippspunkt bygges inn og sikres.
– Andre ganger er ikke tekniske tiltak mulig. Da må annet gjøre for å begrense kontakten med benzen, som hvor lenge det er lov å opphold seg på et sånt sted og bruk av verneutstyr.
– Er ansatte klare over hvor farlig benzen er?
– De fleste er det. Men kanskje vet ikke alle unge om farene. Derfor jobber vi med å bevisstgjøre ansatte og bruker mye ressurser på det.
Sikkerhet vs. økonomi
– Samtidig skjer mange nye utbygginger ved bruk av gamle plattformer. Kan da økt produksjon bli prioritert foran mulig benzeneksponering?
– Vi går ikke på kompromiss med sikkerheten til ansatte og leverandører. All ny utbygging kan først skje når sikkerheten er ivaretatt. Vi gjør grundige vurderinger av risiko, også knyttet til benzen.
– Likevel forteller ansatte, verneombud og tillitsvalgte stadig om at de opplever at økonomi blir prioritert foran sikkerhet?
– Sikkerhet er aller viktigst for oss. Vi følger opp og bruker store ressurser på å ivareta sikkerheten i aktiviteten vår. Påstanden om at HMS blir nedprioritert foran økonomi, kjenner vi oss ikke igjen i. Så vet vi at ansatte fortsatt blir skadet på jobb av jobben. Vi er ikke i mål og må bli bedre på å unngå personskader. Derfor pågår omfattende arbeid med forbedring hos Equinor og resten av industrien for å oppnå det, sier Eriksen.