Se hva lyset gjorde nå: En hane galer fra hagen bak det lille, hvite huset.
Hun går bort dit, løfter dem opp en etter en, over i et annet bur. Hun har fire høner og fem haner. Noen av dem kan ikke bo sammen, for da vil de drepe hverandre.
Siw lukker burene igjen.
Moren hennes, Anne Elisabeth Brinck-Johnsen, døde i slutten av juni. Hun var så fornøyd med endelig å ha blitt pensjonist. Men etter at hun fikk vondt i ryggen, endret alt seg så fryktelig fort.
Da Siw var liten, pleide hun å ringe ut til moren på plattformen i Nordsjøen.
Hun husker fortsatt telefonnummeret til radiotårnet på Oseberg-feltet, der moren Anne satt og passet på. Siw ramser opp, tallene kommer kjapt.
Hun tastet dem inn på telefonen hjemme på Nøtterøy. 5-5-9-9-5-0-9-8. I rasende fart tok tallene henne ut til moren. Siw var fem år og savnet henne så voldsomt.
Hvis ingen svarte, ringte Siw til kontoret på land og ba dem sette henne over, over til mamma.
Fuglene hjelper Siw med å takle morens død. Fuglene, og hunden Yuki. Siw tror ikke hun er så god til å håndtere sorgen. Hun klarer ikke sette seg ned og gråte. Hun og Yuki går heller lange turer i skogen.
– Mye forventes av meg nå. Jeg må være sterk. Jeg må være like sterk som mamma alltid var.
– Ligner du på moren din?
– De sier vi er prikk like. På innsiden liker jeg å tro at jeg er meg selv.
Siw fester båndet på Yuki og begynner å gå opp bakken, mot skogen. Hanen galer for andre gang.
Reiste seg og gikk
Kvinner med jobb lever i snitt 84,5 år i Norge. Menn tre år kortere. Hos menn lever legene lengst, hos kvinnene lektorene.
Lever oljearbeidere kortere enn andre? Toril Torlei begynte å lure. Hun syntes stadig at kolleger i Equinor pensjonerte seg og så døde de kort tid etterpå. Torlei var HMS-ansvarlig i fagforeningen Safe. Hun bestemte seg for å finne ut mer.
Hun fikk en idé:
Pensjonskassen!
Hos Equinors egen pensjonskasse vet de jo hvor gamle ansatte blir.
For når døden kommer, stopper pensjonen.
Men å få tilgang til selskapets eget pensjonsregister var ikke så enkelt som Torlei hadde trodd. Forklaringen var personvern.
Men Torlei ga seg ikke. Til neste møte i arbeidsmiljøutvalget med Equinor-ledelsen forberedte hun seg nøye. For var det ikke viktig å fremdrive kunnskap om dette? For Equinor var jo veldig opptatt av helse? Målet var ikke å ta noen, men å se om oversikten kunne fortelle noe interessant.
Og er det ikke sånn at opplysninger om fødsel og død er offentlig i Norge, spurte Torlei.
– Jeg var så heldige med formuleringene mine at de nesten ikke kunne si nei. Så jeg fikk tallene.
Hun gikk i gang med å se på dem. Tallene fra pensjonskassen skilte på om ansatte hadde jobbet offshore – pensjonsalder 65 år – eller på land – 67 år.
Oversikten var fra 1997 til 2016. Torlei sorterte i menn og kvinner. Hun tok ut noen av de yngste, for at de ikke skulle farge resultatet.
Hun ble skremt:
Offshorearbeiderne – menn og kvinner – i Equinor ble i snitt ikke mer enn 60 år.
Også for ansatte på land var snittalderen langt lavere enn for befolkningen for øvrig. Her var Torleis teori at siden oversikten der ikke skilte mellom de som jobbet på kontor og de som jobbet med olje og gass på landanlegg, ville denne siste gruppen trekke snittet ned betydelig.
– Jeg kunne selvsagt ikke utelukke feilkilder. For eksempel var det få dødsfall de første årene. Men for meg var disse resultatene så påfallende at det ikke kunne overses, sier Torlei.
Hun gikk tilbake til arbeidsmiljøutvalget med funnene sine. Responsen ble ikke helt som Torlei hadde ventet.
– Bedriften ble helt fra seg. De mente jeg var helt på jordet, at funnene mine ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre.
Ledelsen ville at to bedriftsleger skulle se på tallene sammen med henne, forteller Torlei. Selv mener hun at dette skjedde fordi hun ikke skulle føle seg helt overkjørt. Og så skulle legene forklare henne hvorfor tallene var feil.
– De to kunne gi meg bevis på bevis. Og så var konklusjonen tvert imot at offshorearbeidere sannsynligvis levde vesentlig lenger enn andre, sier Torlei.
– Da reiste jeg meg og gikk. Selv om møtet egentlig ikke var ferdig.
– Begrenset verdi
Talsperson Gisle Ledel Johannessen i Equinor viser til at saken ble behandlet i flere møter i arbeidsmiljøutvalget fra 2016 til 2018.
– Våre fagfolk vurderte at oversikten fra pensjonskassen hadde begrenset verdi for å si noe om sammenheng mellom arbeidsstilling og levealder. Tallene er utarbeidet for pensjonskassens formål, som er å sikre at rett pensjon blir satt av til alle. De gir ikke svar på om enkeltgrupper har høyere eller lavere forventet levealder enn de man sammenligner seg med. Tallene skiller ikke på dødsårsak og er ikke koblet mot dødsårsaksregisteret av personvernhensyn.
Johannessen forteller at Equinors sjefslege i 2018 også gjorde en vurdering av tallmaterialet , som konkluderte med at det var vanskelig å trekke statistisk gyldige konklusjoner ut fra dette.
– Tallene ble også vurdert i lys av SSBs undersøkelser på området.
Hun hadde all tid i verden
Se hva lyset gjorde nå: Stien viser vei gjennom skogen. På Nøtterøy henger sommeren igjen før den skal dra sørover. Henger igjen i den lette vinden, de lyse skyggene, i spensten i skogbunnen.
Hunden Yuki finner en død mus.
Siw husker godt at moren visste hva hun ville gjøre når tiden i Equinor var over. Hun hadde planlagt og gledet seg i årevis. Gledet seg til å være med Bernt, mannen i hennes liv, Siws far. Han var 12 år eldre enn moren, allerede pensjonist og hadde ventet på henne.
De møttes i Oslo for 30 år siden. En nyttårsfest på en jazzklubb han drev.
Første kvelden sa han: «Du er kvinnen jeg skal tilbringe resten av livet mitt med.» Hun, den beinharde feministen, lo litt. Så reiste hun tilbake til Bergen.
Han tok nattoget etter.
30 år siden. Han skulle tilbringe livet sammen med henne. De var uatskillelige. Helt til hun døde.
At hun skulle dø først, to år etter at hun ble pensjonist, var ikke planen.
Hun gledet seg til å være sammen med Siw, med stesønnen, ha tid til den lille hunden hun elsket, være hjemme i hagen på Nøtterøy, ha dager som kom og gikk.
Da hun reiste for å jobbe offshore, prøvde hun å få Bernt til å følge opp hagen. Et slit, men plantene overlevde.
Når Siw ringte til moren etter at hun var blitt pensjonist, hørtes hun så lykkelig ut.
«Jeg har all tid i verden jeg nå, endelig har jeg det», sa hun.
Mamma tar støyten
At Anne Elisabeth Brinck-Johnsen begynte å jobbe offshore som radiooperatør, var en tilfeldighet. Etter studier i Bergen reiste hun ut på verdensomseiling. Hun mønstret på båter både i Karibia og på Stillehavet. Hun ble telegrafist.
Så fikk hun jobb i Nordsjøen. Siw tror ikke moren hadde tenkt å være der for alltid. Men jobben var godt betalt og hun fikk mye fri. Dessuten var hun flink i jobben og engasjerte seg i fagbevegelsen.
Moren jobbet i radiotårnet på Oseberg A-plattformen, vest for Bergen. Hun dirigerte helikoptre og flytrafikk. Hun rapporterte været. Hun snakket med datteren på telefonen.
Siw husker at hun savnet moren hele tiden når hun var borte. Hun vet at moren ble lei seg og fikk dårlig samvittighet.
Men jobben forsørget livet hjemme. Siw, broren Sjur – og mannen Bernt, jazzmusikeren, trommisen, saksofonisten. En av de beste i Norge, kjent fra legendariske Club 7 i Oslo, men jazzlivet var dårlig betalt og uten særlig sikkerhet. Oljejobben hennes gjorde at han kunne satse på musikken.
Hadde en plan
Moren likte å lese bøker. Når hun reiste ut til plattformen, var bagen full. Hun spurte Siw hvilke bøker hun leste og sørget for å lese de samme. Så kunne de diskutere dem når hun kom hjem.
– Etter hvert ble jeg interessert i de samme, sære science fiction-bøkene som henne, noe hun syntes var gøy, sier Siw, som har skiftet etternavn til Asimov, etter science fiction-forfatteren Isaac Asimov.
Etter 20 år med jobbing offshore, fikk moren jobb på land hos Equinor i Bergen. Hun pendlet dit hver uke. Siw reiste vestover på besøk.
Faren hadde allerede pensjonert seg, og moren ventet på å følge etter.
– Mamma likte å jobbe, og hun var flink. Og så hadde hun ansvaret for oss, så hun tok den støyten. Men jeg vet at dette var sårt for henne å være så mye borte.
Men så hadde moren en plan. En plan for livet etterpå. Men ikke for aggressiv kreft, seks uker, renne bort, dø.
Equinordamene som løste verdensproblemene
Før Toril Torlei ble HMS-tillitsvalgt i Safe, jobbet hun 20 år på Oseberg-feltet. Der ble hun kjent med Anne, moren til Siw.
Torlei husker at hun var lidenskapelig opptatt av jazz og dyrking av grønnsaker.
Etter at begge to begynte å jobbe på land i Bergen for Equinor, fikk de enda mer kontakt. Sammen med tre andre, alle med bakgrunn fra fagforening og vernetjenesten, ble de til Equinordamene.
– Vi kunne ta ut frustrasjoner og diskutere jobbrelaterte ting, samtidig som vi hadde supre middager og løste verdensproblemer, sier Torlei.
Da hun som HMS-tillitsvalgt tok opp saken om levealder for Equinor-ansatte, ledet Arne Sigve Nylund selskapets aktiviteter på norsk sokkel. Hun ble frustrert av at konserndirektøren og bedriften avviste funnene hennes.
Så Torlei ringte Statistisk sentralbyrå. En forsker fortalte henne om en stor undersøkelse fra 2015 knyttet til levealder. Og jo, oljearbeidere lever kortere enn snittet, var konklusjonen. Torlei viste til denne forskningen i neste møte med ledelsen.
Men fortsatt fikk hun ingen positiv respons, forteller hun.
Torlei ble pensjonist i 2019. Hun opplevde aldri at Equinor viste noen interesse for å se nærmere på tallene på pensjonskassen.
– Forklaringen? Den må vel være at de er redde for hva de finner.
Mellom diagnose og død
Hva vet vi om oljearbeidere og dødelighet? Dør ansatte i Norges viktigste næring – målt i kroner og milliarder – tidligere enn andre?
Hos flere av Norges fremste forskere på arbeidsliv og helse er responsen noe halvdød:
Nei, ingen indikasjoner på at dette stemmer, er svaret fra de som kan mest om offshorearbeidere ved Arbeids- og miljømedisin ved Universitetet i Bergen.
Sjekk med Statistisk sentralbyrå, svarer både Folkehelseinstituttet og Oslo Met.
Kan ikke kommentere på dødelighet, har for lite informasjon, skriver Statens arbeidsmiljøinstitutt – og sender samtidig med en forskningsrapport laget for Petroleumstilsynet fra 2005.
Jo, mannlige oljearbeidere har økt dødelighet sammenlignet med alle yrkesaktive menn, står det i 2005-rapporten. Dette til tross for at de skulle være spesielt friske – må ha helseattest for å kunne reise på jobb – skriver forskerne.
Oljearbeidere har også høyere dødelighet enn alle menn, hvis også uførepensjonister, arbeidsløse og andre tas med. Her påpeker forskerne at normalt vil de som har jobb, ha lavere dødelighet – «nesten uansett hvor helseskadelig arbeidet er».
Forskerne konkluderte i 2005 med at ut fra hva man vet om jobbing på sokkelen, antar de at «økt dødelighet kan tilskrives arbeidsforhold».
Jo Stenehjem
Forsker ved Kreftregisteret.
Kan ikke gi svar
I en leilighet på Ekeberg i Oslo har kreftforsker Jo Stenehjem i utgangspunkt annet å tenke på enn oljearbeidere og død. Han er i pappaperm noen måneder fra jobben i Kreftregisteret. Stenehjem svarer likevel kjapt på spørsmålet om sammenhengen mellom offshorejobb og tidlig død.
Eller rettere sagt: Han kan ikke gi noe svar.
– Vi vet rett og slett ikke så mye om det. Vi vet en del om det som skjer før diagnose, altså årsakene til at kreft oppstår. Men vi vet lite om det som skjer mellom kreftdiagnose og død, sier Stenehjem og må legge på telefonen.
Så er han tilbake.
– Men vi vil gjerne vite mer om tiden mellom kreftdiagnose og død. Dette er kunnskap vi skulle hatt.
Stenehjem er sentral i en rekke prosjekter som ser på kreft blant offshorearbeidere. Tidligere har han og andre forskere funnet ut at disse har en forhøyet risiko for enkelte kreftformer.
At offshorearbeidere blant annet kan bli utsatt for det farlige stoffet benzen, gir dem økt risiko for enkelte typer av lymfe- og blodkreft. Her viser yrkeshygieniske vurderinger at prosessoperatørene på plattformene særlig er utsatt.
Stenehjem leder nå flere forskningsprosjekt knyttet til samme tema. I vår ble rundt 70.000 oljearbeidere på ny bedt om å svare på et spørreskjema. Forskeren hos Kreftregisteret har, sammen med Universitetet i Oslo, også fått midler til å se på andre sykdommer og skader i forbindelse med jobbing offshore.
De dødes tall
Aftenbladet har tall fra Equinors pensjonskasse som viser alderen til medlemmer som døde fra 2017 til 2021.
Selv om forskjellen er blitt markant mindre sammenlignet med perioden Toril Torlei så på, lever mannlige offshorearbeidere i Equinor fortsatt kortere enn folk flest. Kan man stole på dette resultatet?
Noe av den samme tendensen finnes i hvert fall i ny forskning fra Statistisk sentralbyrå fra juni i år – en oppdatert versjon av den Torlei rapporterte til Equinor-ledelsen.
Av 30 yrkesgrupper for menn, lever bare to yrkesgrupper kortere enn gruppen oljearbeidere er en del av.
Oljearbeider-gruppen har like under 80 år i forventet levealder. Dette er nesten to år mindre enn snittet – og over fem år bak gruppen som lever lengst (lege, psykolog, tannlege, farmasøyt, veterinær).
SSB-forskerne viser til at det er de yrkesgruppene med mest utdanning som lever lengst. Samtidig pekes det på at det er en «opphopning av negative arbeidsmiljøfaktorer» for de gruppene som lever under 80 år.
Som en oljearbeider med sine 79,6 år i snitt.
Fagforeningen Safe ønsker å ta saken om Equinor-ansatte og dødelighet opp igjen på nytt i selskapet. Konserntillitsvalgt Bjørn Asle Teige vil i samarbeid med selskapet gå inn i tallene.
– Målet er å få til en god diskusjon. Vi må finne ut mer, sier han.
Teige påpeker at forskning har vist at skiftarbeid gir økt risiko for hjerte- og karsykdom.
– Mange i Equinor går skift, både på plattformene og på landanleggene. Vi vet også at mange blir eksponert for kjemikalier på jobb. Vi må finne ut mer av hvordan dette påvirker helsen, slik at vi får et helsefremmende arbeidsliv. Derfor vil vi ta opp denne saken gjennom arbeidsmiljøutvalget, sier Teige.
Er alle døde med?
Forsker Jo Stenehjem ved Kreftregisteret kjenner godt til både 2005-rapporten og SSB-artikkelen fra i år. Han mener analysene er gode og støtter også konklusjonen:
At oljearbeidere har økt dødelighet.
Hvorfor sier Stenehjem da at vi ikke vet så mye om sammenheng mellom offshorejobbing og tidlig død?
Forskeren utdyper:
– Selv om jeg er enig i konklusjonen om økt dødelighet, er jeg ikke like sikker på i hvilken grad vi kan anslå at dødeligheten er betinget av yrket. Dataene som ligger til grunn er ikke detaljerte nok. Sagt på en annen måte, så er definisjonen av yrke for grov til å kunne si noe sikkert om hvilke stoffer de som jobber offshore, er blitt utsatt for.
Dødelig konkurranse
For å fastslå en sammenheng mellom et yrke og dødelighet er ikke rett fram, forteller Stenehjem.
Forskerne kaller dette konkurrerende årsaker. Altså; selv om du har fått kreft av å jobbe på en plattform, er det ikke gitt at du dør av sykdommen. For eksempel kan du dø i en trafikkulykke.
– Så i slik forskning må man ta hensyn til slikt som konkurrerende dødsårsaker. Ved bruk av ulike registre, hvor vi bruker fødselsnummer og får unike data, kan vi få til dette, sier Stenehjem.
– Dette er veldig spennende og noe vi ønsker å gå inn i.
Og her kan oversikten fra pensjonskassen til Equinor komme inn. Forsker Stenehjem går ikke umiddelbart med på at den viser at Equinor-ansatte som jobber offshore, lever langt kortere enn snittet i Norge.
Han påpeker at før noen kan konkludere om hva disse dataene sier om levealder, må en vite hvor komplette de er. Hvordan er datene samlet inn? Er alle tatt med?
Men Stenehjem mener at å få tilgang til pensjonskassens data, ville vært svært interessant.
For Kreftregisteret samarbeider allerede med Equinor og åtte andre selskap på norsk sokkel om den storstilte kreftundersøkelsen.
Så understreker Stenehjem at en rekke ting må avklares før opplysninger fra pensjonskassen kan bli forskermat.
– Jeg vil tro at vi kan få mer detaljer enn vi får andre steder. Hvis det er tilfelle, vil det kunne gi oss mer raffinerte analyser og dermed bedre innsikt.
Ikke tilbud om en framtid
Siw og Yuki fortsetter på stien. De kan gå i timevis. Lange turer hjelper mot de tunge tankene, slipper å kjøre tankene fast i de sorgtunge myrene.
Hun stopper i en åpning i skogen, knekker av en gren. Hiver. Yuki bykser etter, kraftfulle sprang over tuene.
– Yuki! Yuuuuki! Kom, kom da!
Rett etter at moren fylte 64 år i mai begynte de å lure på om noe var galt. Ryggen gjorde vondt. De tenkte noe hadde låst seg, en knute på et eller annet. Legen ga henne smertestillende. Tablettene fungerte en kort periode.
Så skulle alt gå så fort. Moren hadde fått tykktarmskreft. Siw søkte på nettet. Hun håpte legene kunne operere svulsten bort. Moren sa at hun ville slå sykdommen.
De fikk beskjed om at kreften hadde spredt seg til skjelettet. At den var aggressiv. Moren ble flyttet til Ullevål universitetssykehus. Hun begynte å få vansker med det kognitive, ble sløv, tåkete. Beskjeden fra legene var at moren ville dø. De kunne tilby henne cellegift, men ingen framtid. Ikke et liv.
Siw så hvordan moren forsvant foran øyne på henne. Snart skjønte hun at behandling var nytteløst.
– Mamma kom uansett til å dø. Jeg ba henne om å slippe cellegiften og at hun ble sendt hjem til Tønsberg. Der ville vi lettere få være sammen med henne.
Siw husker de sa til moren at hun kom til å dø. Siw vet ikke om hun forsto. Moren ble stille veldig lenge.
Hun skulle kjenne hun ikke var alene
Se hva lyset gjorde nå: Solen skinner på skrå inn mellom stammene. Siw tar Yuki i båndet og begynner å gå hjemover.
Hun snur seg.
– Pappa er 12 år eldre enn mamma. Han har hatt aldersrelatert sykdom. Mamma har vært frisk. Vi har alltid trodd at han ville gå først. I testamentet står det ingenting om hva som skjer hvis mamma døde før ham.
Seks uker etter de første ryggplagene meldte seg, var livet over. 30. juni var Siw hos henne som vanlig. Plutselig økte pulsen. Hun ringte til faren. De var der, sammen, holdt moren i hånden, strøk henne, hun skulle kjenne at hun ikke var alene. Så var hun borte.
Moren hadde ikke vært mye syk tidligere. Hun hadde ingen symptomer, ingenting tydet på at hun hadde hatt kreften lenge. En veldig sjelden type kreft, sa legene.
De kunne ikke forklare hvorfor moren hadde fått den. Ingen diskuterte om sykdommen var relatert til yrket hennes.
Under urnenedsettelsen spilte faren «There will never be another you» på saks.
Foran Siw breier stien seg ut. Ved kanten av skogen kommer det lille byggefeltet til syne. Hanen galer igjen.
Siw har hørt om tallene fra Equinors pensjonskasse.
Hun vil ikke mene noe om det var oljejobben som gjorde moren syk.
– Jeg er i en veldig følsom situasjon og sikkert lett påvirkelig. Men selv om jeg ikke har noen mening om saken, vil jeg gjerne at den blir offentlig. Jeg håper Equinor undersøker grundig om det er noen sammenheng.
Og her kan talsperson Gisle Ledel Johannessen forsikre om at Equinor ønsker å bidra til økt kunnskap om oljearbeidere og dødelighet.
– Vi er positive til å dele data, hvis de kan være egnet til å kaste lys over problemstillingen. Slike studier bør prinsipielt gjøres av uavhengige miljøer. Vårt samarbeid med Kreftregisteret for å kartlegge mulig kreftrisiko blant offshorearbeidere i nyere tid, er derfor viktig. Her samarbeider vi tett med vernetjenesten. Vi ønsker å få flest mulig til å delta, for å få et godt grunnlag for forskning på området, sier han.
Johannessen bekrefter at en sak om offshorearbeidere og dødelighet skal opp i arbeidsmiljøutvalget for norsk sokkel i Equinor denne høsten. På møtet vil nyere tall og data bli gjennomgått.
Johannessen viser til at for dette møtet gjennomfører pensjonskassen en forberedende analyse av tallmaterialet for perioden 2014 til 2021.
– Både sokkel- og landansattes dødelighet ser ut til å være lavere enn den forventede dødeligheten som benyttes i pensjonskassen (de lever altså lengre, journ.anm.), etter norm fra forsikringsbransjen og Finanstilsynet. Dette er vurderinger skal sørge at pensjonskassen har midler til å dekke pensjoner, og er ikke basert på medisinske vurderinger.
Magefølelsen
I vår fant Siw endelig ut hva hun skulle studere. Da hun fikk svar om at hun hadde kommet inn på religionsvitenskap i Bergen, hadde hun helt glemt at hun hadde søkt, etter alt som skjedde med moren.
Denne høsten pendler Siw én dag i uken til Bergen.
Yuki trekker i båndet, graver i veikanten med den ene labben.
– Mamma pendlet til Bergen og klarte det veldig fint. Jeg vet også at jeg skal klare det så lenge det trengs.
Siw husker første studiedag.
Hun gikk forbi morens gamle leilighet, der hun så ofte var på besøk, i byen hvor de gikk ut på teater, på utstillinger, spiste god mat. Hun og mamma.
– Hun var så stolt over alt hun hadde fått til og ville vise meg det. Jeg kjente det i magen da jeg gikk forbi leiligheten.
Hun husker ennå nummeret til radiotårnet på plattformen der ute i Nordsjøen.
En gang kunne tallene ta henne til moren på et blunk. Hun savner henne så voldsomt. Nå svarer hun ikke.
Kontoret på land kan ikke sette over.
Moren Anne sitter ikke lenger i radiotårnet og passer på.
Kilder
Siw Asimov forteller historien til Anne Elisabeth Brinck-Johnsen på vegne av familien, foruten det Toril Torlei har bidratt med.
SSB-artikkelen om yrker og dødelighet kan leses her.
Mer om Kreftregisterets prosjekter knyttet til kreft blant offshorearbeidere finnes her.
Stami-rapporten fra 2005 kan leses her.
Artikkelen oppdatert søndag 6. november, klokken 16.40:
Ved publisering sto Siw med etternavnet Brinck-Johnsen tidlig i teksten, noe som altså er feil. Hun heter Asimov.
Og i en bildetekst sto det at Anne Elisabeth og Bernt Brinck-Johnsen møttes på Club 7. Dette stemmer ikke. Bernt Brinck-Johnsen spilte på Club 7, men de møttes ikke der.