KRISTIANSAND: – Jeg hadde slett ikke sett for meg at kommentarene skulle treffe et så bredt publikum, sier Øivind Holthe.
Den tidligere journalisten og spaltisten i Fædrelandsvennen hadde i 2011 en «veldig fri rolle i Fevennen» i og med at han bodde i Nord-Norge men jobbet for avis på Sørlandet.
Holthe, som for mange av avisas lesere er kjent for sine skråblikk på tilværelsen og kjærlighet til IK Start, fikk et ganske mye mer alvorlig oppdrag i forbindelse med 22. juli-rettssaken.
– Måtte finne mitt eget uttrykk
– Eivind Ljøstad (sjefredaktør, journ.anm.) spurte tidlig om jeg ville ta et større ansvar for dekningen av rettssaken. Og det sa jeg ja til, under forutsetning av at jeg måtte finne mitt eget uttrykk og få lov til å skrive når jeg følte for det, forteller Holthe.
Det fikk han ja til, noe som ga ham rom til å jobbe i forkant og underveis på en helt annen måte enn andre journalister med deadline og krav om løpende dekning.
Den selvutleverende, nære og særegne stilen forteller Holthe kom naturlig etter den første saken.
– Vi dro ut til Utøya og gikk rundt hele øya i et par-tre timer. Det å sitte på Kjærlighetsstien og reflektere over hva ungdommene hadde vært gjennom, for deretter å skrive rett fra hjertet hva man kjente på, var noe som traff ei nerve hos leserne. Jeg skjønte umiddelbart på responsen at det er her jeg må være, mimrer nordlendingen.
Aldri dekket rettssak før
At han aldri før hadde dekket en rettssak, tror han bare var positivt.
– Jeg hadde ikke noe formspråk å falle inn i, noe jeg mener var en styrke i det hele.
For det er ingen tvil om at Holthe og hans tekster traff et langt større publikum enn det kommentarer i Fædrelandsvennen normalt gjør.
De ble delt i tusentalls i sosiale medier, trykket i samarbeidsaviser og oversatt til engelsk. De ble til og med gitt ut som egen bok, «Tanker fra sal 250», året etter.
– Enorm respons
– Da jeg publiserte kommentaren om Trond Blattmann, som hadde mistet sønnen sin i terrorangrepet og var leder i støttegruppa, skjønte jeg omfanget. Jeg fikk en enorm respons på Twitter og gjennom hundrevis av meldinger og epost, forteller Holthe, som presiserer at det å få klikk ikke var motivasjonen.
– At de som er omtalt eller fortalte historiene sine følte seg respektfullt behandlet, var det viktigste. Og jeg er stolt og glad over at jeg har kontakt med mange av dem den dag i dag. At vi meldes eller snakkes på merkedager og tunge dager.
Å trekke fram den sterkeste opplevelsen fra ukene i sal 250 i Oslo tinghus, synes han er vanskelig.
– Det var så mye, men noen av vitnebeskrivelsene fra ungdommene, som satt tre meter unna den iskalde terroristen og måtte fortelle hjerteskjærende historier… Jeg kjenner ilingen på ryggen når jeg snakker om det, og kommer aldri til å glemme det. Disse ungdommene hadde et mot og en styrke vi neppe vil se igjen, forteller Holthe.
– Mening, erfaring og dybdeforståelse
Da rettssaken var omme og Holthe skulle på ferie, var han «helt utkjørt».
– For oss journalister som var til stede, var nok det å skrive en kanal for å få ut følelsene. Bare det å gi dattera si en klem i etterkant, føltes mye sterkere, forteller ex-journalisten.
Det er ti år siden Holthe satt i rettssal 250. Han har lagt journalistkarrieren på hylla, slått rot i Rognan og blitt festivalsjef for Blåfrostfestivalen.
– I dag påvirker ikke terrorangrepet meg på annen måte enn at jeg er glad og takknemlig for at jeg fikk jobbe så tett på saken. Det ga meg mening, erfaring i livet og en dybdeforståelse av saken jeg ikke ville vært foruten. Og ikke minst har jeg blitt kjent med en masse fine folk som har blitt en del av livshistorien min.
Her kan du lese et utvalg av Holthes tekster:
Vi må. Vi skal. Til alle er hørt.
Lippestad. Om øyeblikket.
Litt for sent. For alt.
Mamma. Husk at jeg elsker deg.
Bak fasaden. Der smerten bor.