– Hallo, hallo! Er det noen hjemme?

Andre forsøk på å lage en reportasje om auren som vender tilbake til det som var et legendarisk fiskeparadis i Norge, ser igjen ut til å bli en bomtur.

Første forsøk var en måned tidligere, ut av stien på vei mot Kvinen. En hytteeier på Donsen hadde av to kilder blitt tipset om vannet. Det hadde han nesten sneiet innom, viste en GPS-rute på hans mobil. Men da han trakk fram mobilen for å lose oss inn, var det ingen dekning, og da kom heller ikke noe kart opp. Vi vet ikke om vi kom til rett vann før skodden kom.

Nå står vi og roper over elva til det som ser ut til å være en hytte uten folk.

Ingen klær er på snora. Ikke et vindu er åpnet. Ikke en eneste ting står eller ligger rundt hytta.

Slik ligger Kviheller, som i et postkort, med frodige marker og elva Kvina som renner rolig forbi. Oppe i fjellsiden går den merkede turistruta mellom Kvinen turiststasjon og Josephsbu. Foto: Geir Sveen

Har ingen avtale

Men dette skal være den lille basen til Ane Haaland. Og vi er der før klokken er 13. Vi har ingen avtale. Vi har aldri snakket med damen. Her er ingen telefonforbindelse.

Men vi vet at hun er på sitt faste sommeropphold på Kviheller, og at hun ofte jobber til klokken 13. Så går hun ut for å fiske sin egen mat.

Det har hun gjort i alle år. Få har fulgt utviklingen av fiskebestanden til fjells som denne 73-åringen. Hun er derfor tenkt som guide til fiskeparadiset. Men det vet hun ikke selv.

Vi ser imidlertid ingen vits i å kle av oss og vade elva for å banke på hytta. Den er tydelig forlatt. Vi går derfor videre. Kanskje kan det være en annen rødmalt stue langs den merkede turistruta innover mot Josepfsbu.

Da vi kommer tilbake etter en time, ser vi at fire andre turgåere er kommet fram til elva, og der oppe på tunet står jammen også det som må være Ane Haaland.

– Vil dere over? Bare vent så kommer jeg med støvler.

Dette er badekaret. Det ligger rett ned fra hytta. Der tar hun seg en frisk dukkert etter en tur. Men ellers bader hun ute året rundt også hjemme i Nesodden. Foto: Geir Sveen

Elva må vades

Snart blir både Birte Nesheim, Hanne Eik og Jorunn Elise Eggebø, Sissel Bø og Aftenbladet vadet trygt over elva. De fire ivrige fjellvandrerne er på dagstur fra Kvinen turiststasjon og blir til slutt oppdaget av en som var dypt inne i sin verden.

– Ja, jeg jobbet, og hørte ikke at du ropte.

– Hva gikk det i?

– Konflikthåndtering. Jeg reviderer en av modulene i et kurs jeg har laget for leger og sykepleiere, forklarer Ane mens hun tar av seg vadebuksa utenfor Kviheller, der uteområdet holdes helt ryddig på grunn av sauene.

Slik kan hun sitte å jobbe med pc-en på et utdanningsopplegg i 23 moduler som er beregnet for leger, sykepleiere og andre fagfolk som er i kontakt med pasienter. Det handler om emosjonell kompetanse og kommunikasjon - på en plass helt uten dekning. Pc-en lades med solceller. Og ellers sørger talglys og parafinlamper for at hun også kan lese når kvelden siger inn over fjellet. Foto: Geir Sveen
– Her har jeg alt jeg trenger, sier Ane Haaland. Hun får gass og parafin kjørt inn på vinteren, og bærer selv inn det hun trenger av mat for oppholdet. Foto: Geir Sveen

Der inne har hun altså sittet denne fine morgenen med pc-en uten dekning, og snekret på et opplegg som er utviklet i samarbeid med fagfolk i ni forskjellige land, men som bærer hennes eget navn: «iCARE- Haaland model». Hun er fortsatt i jobb, har foredrag/kurs på Universitetet i Oslo, på Atlantis Medisinske Høgskole, for det sveitsiske tropeinstituttet, for leger på University College Hospital i London og for norske veterinærer.

Broen mellom lege og pasient

– Det handler om kommunikasjon og emosjonell kompetanse, om å bygge bro mellom fagfolk og pasienter. Jeg har selv ikke medisinsk bakgrunn, men går inn i dette som samfunnsviter, forklarer hun på terrassen.

Hun byr på kaffe og saft. Det er nesten så vi får dårlig samvittighet av å ta i mot. Alt er båret opp på ryggen. Skal holde i fire uker. Bare gassen og parafinen ble kjørt inn på skuter på vinteren.

– Men hadde jeg visst at det kom besøk, skulle jeg bestilt et ferskt brød.

Sauene rundt er som regel det eneste selskapet Ane Haaland har her inne. Men nå har fire andre venner av fjellet kommet på besøk. Jorunn Elise Eggebø, til høyre, Birte Næsheim, Hanne Eik og Sissel Bø er på dagstur fra et opphold på Kvinen. Bø er vert på turiststasjonen som ligger rundt en times gange ned mot Sirdal. Foto: Geir Sveen
Foto: Geir Sveen

Hun trodde ikke hun kom hit i år. Det ene kneet måtte opereres for artrose. Det ble komplikasjoner. Det er fortsatt stivt.

– Men så snart jeg kom på stien, var gleden større enn smerten, lyder det blidt.

Kroket av fjellet

For hun er i sitt barndoms rike.

Hun var bare fire år gammel da hun ble tatt med til Kvinen turiststasjon, det kjente og kjære møtestedet mellom Sirdal og Setesdal. Der ble hun i 1953 nærmest parkert mens mor og far og to litt eldre søsken fisket. Også andre familier ferierte der fast, år etter år. De ble som et lite «samfunn». Det gikk ikke lenge før Ane selv ble kroket for livet. Og helt siden hun ble stor nok til å holde i en stang, har hun kommet til fjells for å fiske etter aure.

Gleden over fjell og natur bare økte. 13 år gammel lå hun alene i telt ved Kvinen. Hun ble også med på gårdsarbeidet. Den gang - og det er ikke så lenge siden - da hadde de både geiter og kyr. Det var to gårder og mye aktivitet om sommeren. 18 år gammel ble hun gjeter for 4000 sauer i Gaukhei.

Men etter gymnaset gikk ferden ut; til journalistutdanning i Oslo, avisjobber i Rana blad og Nordlys. Så etter et seminar med Unicef, fikk hun jobb i Nepal. Det skulle vare i åtte år. Det ble også tre år i Verdens helseorganisasjon i Genève og utdannelse i Chicago og flere år i Afrika. Til nå har hun jobbet i 30 land og vært gift to ganger.

– Men uansett hvor jeg har vært i verden, har jeg alltid vendt tilbake hit til fjellet, forteller hun.

Har lånt hytta i 33 år

I mange år var basen turiststasjonen på Kvinen. Men i 1989 fikk hun låne Kviheller som nå eies av Atlak Kvinen, oldebarnet til Gunnhild og Atlak Kvinen. Og bortsett fra sommeren 1992, har hun reist hit i alle år - fra Vietnam, Nepal, USA og mange andre land. De siste årene har hun kommet hjemme fra Nesodden, men det var i Hinnasvingene i Stavanger hun vokste opp.

Hennes sveitsiske mann Ueli ble også svært glad i det enkle fjellivet og var med henne fra 1995 til han døde i 2015. Etterpå har Ane vært her alene, som regel fire uker i strekk.

Disse store steinblokkene ble av naturen plassert slik at de ga lagringsrom for høy og navn til plassen. Foto: Geir Sveen

Den lille hytta ble bygget som fiskebu av tannlege Hans Aarstad i Stavanger. Og det var her folket på Kvinen slo gras som de lagret under de store steinblokkene som ga plassen navn. Denne dagen med sol og varme lever hun som i et postkort.

– Hvorfor er det så viktig å komme hit?

– Det gir meg en blanding av trygghet og fred. Det gir også perspektiv i livet etter å ha vært på slitsomme og ofte farlige jobber ute. Det er noe med fjellene her, de gjør at jeg føler meg hjemme. Det handler om det enkle, upretensiøse. Det å bare være, ikke gjøre noe hele tida. Sitte og se, høre på elva, reflektere. Eller tenke ingenting. Her kan ingen kan få tak i meg. Jeg har frihet. Jeg får bare besøk av nysgjerrige lam og pågående sauemødre. Det er som regel det eneste selskapet jeg har.

Hun er Kvihellerens trofaste trekkfugl. Uansett hvor i verden hun har befunnet seg, så har hun alltid vendt tilbake til disse heiene. Foto: Geir Sveen
Hun går i gjennomsnitt fem kilometer hver dag, som regel med kurs for et vann med aure. Foto: Geir Sveen

Skulle gjerne hatt selskap

– Men kan det ikke bli litt ensomt?

– Jeg føler meg ikke ensom. Men ja, jeg skulle gjerne hatt en venn her. Men det må være en som er glad i friluftsliv og som er glad i å gå. Han bør også like å fiske. Det siste behøver ikke telle så mye. Fisken kan jeg fange, sier Ane med et smil.

Vi er i fiskeparadiset som forsvant. Men så har det stadig kommet flere meldinger om at den sure nedbøren er historie og at auren vender tilbake som i gode, gamle dager.

Her ligger Kviheller, rundt en times gange inn fra Kvinen turiststasjon. Ane kommer hit med båt fra Ågnhelleren, siste matstasjon i Sesilåmirennet.

Det er slike aurer han kan få når hun drar på sine daglige turer ut fra Kviheller. Foto: Privat
Oppholdet og maten er basert på at hun får fisk. Foto: Privat

I fjor traff vi en eldre kar som i en uke hadde vært på tur inn fra Ågnhelleren for å jakte etter fisker han hadde sett på svigerfarens gamle bilder fra Kvinen. Den gang lå dagens fangst,36 kilosfisker, på en lang fjøl utenfor turiststasjonen. Han kom på sin nye tur til et vann, tok åtte kast og fikk åtte fisk, og tror auren der aldri hadde sett en sluk. En av fiskene var stor som samekniven, med skaft.

I år, på veien inn, traff vi mange turgåere med stenger stikkende opp av ryggsekken. En far med to barn fortalte at han skulle til et område der det for mange år siden ble satt ut fisk som avtalt, men der det også var andre vann som fikk aure i all hemmelighet.

Det er slik hun liker å ha det. Komme til et vann, bare for finne ut om det er aure. Men hun tar aldri mer enn en eller to fisk hvis vannet er lite. Og de største settes bare ut igjen. Det gjaldt også rekordfisken, med en vekt som ikke skal røpes for Aftenbladets lesere. Foto: Geir Sveen

Men hvor biter fisken?

Ane var også på vei til en fisketur, da Aftenbladet uventet kom på hennes selvbygde terrasse. Den planlagt turen etter kveldens auremiddag ble dermed avlyst.

– Så hvor hadde du tenkt deg på fiske nå?

– Du kan få være med, men du får ikke skrive navnet på vannet i avisen.

– Kan du nevne et annet godt fiskevann her inne?

– Nei.

– Men kan du gi et tips om hvilket redskap som er best for å lure auren?

– Nei. Svarer Ane Håland og setter opp et lurt og stort smil.

Du ber visst aldri en god fisker om å dele sine beste fiskeplasser og utstyr. Ja, hun er en av dem som bare fisker med en Ambassadeur snelle, en slik som mange gir opp på grunn av bakspinn på snøret og hun har et stort utvalg av både norske og sveitsiske auresluker.

Men det handler også om sårbar natur. På noen vann, der det var god og mye fisk for 5 år siden, er det nå ingenting å få. Kanskje etter at par fiskere dukket opp der for to år siden.

– Og jeg lever av fisken her inne, bærer nesten ikke noe andre middager med meg. Kan ikke det når jeg skal være her så lenge, forklarer sportsfiskeren.

Derfor tar hun selv bare en eller to aurer fra hvert vann, og bare nok til eget bruk. De største slipper hun ut igjen.

– Så det er ikke for å være vanskelig og tverr at jeg holder stedene mine hemmelige. Det er overlevelse.

Foto: Geir Sveen