«Kommisjonen leverte et grundig stykke arbeid med sin rapport, men det er ikke ensbetydende med at kommisjonsrapporten er fasiten på hva som fungerte og ikke 22/7.»

Det skriver Helge Renå, stipendiat ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen i en kronikk som er publisert i Politiforum.

Bladet utgis av fagforeningen Politiets fellesforbund.

— Det er på høy tid at rapportens konklusjoner blir lagt under lupen

I kronikken tar Renå et oppgjør med sentrale deler av rapportens kritikk mot politiets aksjon for stoppe Anders Behing Breiviks drapstokt på Utøya.

«Politiet og overordnede myndigheter har i det store og hele lagt kommisjonsrapporten til grunn i sitt reform- og omstillingsarbeid. Dette til tross for kritiske merknader fra flere hold. Det er på høy tid at rapportens analyse, vurderinger og konklusjoner blir lagt under lupen», skriver Renå.

Fikk drepe i én time og 17 minutter på Utøya

Anders Behring Breivik drepte 69 personer på Utøya 22. juli 2011. Fra han ankom Utøya klokken 17.17 gikk massedrapsmannen rundt og drepte i én time og 17 minutter før politiet stanset ham.

De siste fem ungdommene som ble drept på sydspissen av Utøya, mistet livet samtidig som politiet ankom øya.

En av 22. juli-kommisjonens hovedkonklusjoner var at myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet. Kommisjonen mente det var mulig med en raskere politiaksjon og at gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere.

Det første varselet om terroraksjonen på Utøya kom til AMK-sentralen for Buskerud i Drammen og ble registrert klokken 17.24. Under ti minutter etter at skytingen startet, hadde tre politidistrikter – Oslo, Nordre og Søndre Buskerud – blitt varslet. Klokken 1830 gikk den første bevæpnede politimannen i land på Utøya.

Antyder etterpåklokskap

Kommisjonen mente at politiet ikke evnet å sikre seg «gripbare båtressurser og koordinere egne mannskaper godt nok».

Renå mener imidlertid eksemplene som skal underbygge dette i rapporten bygger på informasjon de involverte ikke hadde kunnskap om, og «informasjon som i ettertid fremstår som viktig».

Om analysen ikke bygget på disse forutsetningene, ville det ikke vært grunnlag for å konkludere som kommisjonen gjorde, mener Renå.

«Kommisjonen leverte et grundig stykke arbeid med sin rapport, men det er ikke ensbetydende med at kommisjonsrapporten er fasiten på hva som fungerte og ikke 22/7.», skriver han.

Han advarer politiet og overordnede myndigheter mot å «uten videre legge rapportens vurderinger og konklusjoner til grunn for sitt pågående reform- og omstillingsarbeid, ikke uten kritisk refleksjon og analyse.»

Forskeren sier til Aftenposten at han per i dag ikke ønsker å utdype kritikken han kommer med i kronikken.

Gjørv: Vanskelig å forstå hva Renå egentlig kritiserer kommisjonen for

Det var Alexandra Bech Gjørv som ledet 22.juli-kommisjonen. Hun svarer følgende på kritikken.

– Renå har selvsagt rett i at en slik rapport bare er en av mange kilder for politiets forbedringsarbeid, og at den kan ikke kan brukes som en fasit. Men det er vanskelig å forstå hva han egentlig kritiserer kommisjonen for, sier Gjørv.

– Kommisjonens hovedkritikk mot Utøya-aksjonen peker på for lav bemanning på operasjonssentralen og fravær av velfungerende kommunikasjonsmidler. Politiet lyktes med å mobilisere svært store politistyrker fra tre distrikt, som kom raskt frem til landsiden av Tyrifjorden,sier hun.

– Dersom det hadde vært nok oppmerksomhet på å lede denne aksjonen, ville det være åpenbart at det var behov for vesentlig mer transportkapasitet enn den lille båten politiet selv besatt. Våre eksempler i kapitlet Renå henviser til gir illustrasjoner på at ytterligere båtkapasitet i så fall ville ha vært meget lett tilgjengelig, sier Gjørv.