En europeisk reise

Jeg er nå i det tiende år av mitt internasjonale eventyr, og jeg har innsett at vi polakker aldri vil bli fornøyde med det vi har, og alltid vil aktivt søke mot det ukjente.

Du kan kanskje kalle meg et eksemplarisk europeisk produkt. Jeg vokset opp i Polen i den spennende tiden da Jernteppet falt og Polen gjorde sine første erfaringer som et reelt uavhengig land. Jeg satt ikke egentlig noen videre pris på det den gangen. Jeg gjorde unna de forskjellige stadiene av min utdannelse, og jeg stod fritt til å velge et hvilken som helst fremmedspråk.

Eventyr

Jeg bodde i Bialystok, den viktigste byen i det nordøstlige Polen (Podlaski), og tidligere hadde jeg måttet velge russisk, slik som min eldre søster, og resitere renbarket sovjetisk poesi i litteraturtimene. Min eneste drøm ville vært å rømme til en «bedre» vestlig verden… egentlig hvor som helst utenom østblokklandene. Ironisk nok endte jeg opp med å gjøre nettopp det, selv om Stalin aldri var et holdepunkt i min barndom.

Jeg er nå i det tiende år av mitt internasjonale eventyr, og jeg har innsett at vi polakker aldri vil bli fornøyde med det vi har, og alltid vil aktivt søke mot det ukjente. Denne vakre, nysgjerrige og mange ganger irriterende indre stemmen tillater ikke å slå seg ned hvor det måtte være mest komfortabelt, men presser på — lengre, dypere, mer skremmende. Det faktum hjelp meg til å forene en ung jente som forlot Polen, uten egentlig å kjenne seg selv, og en kvinne som nå selv bestemmer over sin egen skjebne, som velger sine egne veier. Mange tilbakeslag

Det å studere med mennesker med ulik bakgrunn, å ta del i frivillig europeisk arbeid, å dele historier og synspunkter, har vært uvurderlig for den formen mitt liv og min fremtid liv har tatt. Jeg føler meg beriket, og jeg synes det er spennende å oppdage mer om meg selv og verden rundt meg. Jeg observerer turbulente tilbakeslag i mange land, ikke bare terroranslag, men også motstand mot immigrasjon, religion, homofile ekteskap, kvinner som bærer slør for ansiktet, og jeg begynner å innse at vi lever i en verden som er helt på kokepunktet. Nå har Europa base i ulike hedenske stammer, men etter å ha kuet våre nasjonale og regionale motsetninger, står vi nå overfor felles, mellomstatlige utfordringer. Det handler ikke bare om nabokrangler, men om konsepter. Merkelig nok, mens min vilje til å utforske alt dette øker, ser det ut som om Europa har møtt grensen for sin egen kapasitet til å forstå hva som er vårt, og hvorvidt det er greit å justere eller endre på den forståelsen.

Det er fint å vite at ikke bare mennesker, men også samfunn gjennomgår voksesmerter. Jeg ser for meg min fremtid som nødhjelpsarbeider som reiser til områder rammet av konflikt eller naturkatastrofer. Kanskje tenker du «Jaja, enda en som vil redde verden» Det er egentlig ikke tilfellet. Det jeg vil er å få bedre forståelse av samfunn som har mistet alt. Alle bør vi akseptere at en krig aldri bare har én årsak og at land som sliter økonomisk, har et dårligere utgangspunkt for å forberede seg på neste jordskjelv. Europa har klart å glemme sin egen smertefulle rehabilitering av land og byer. Jo da, vi har våre monumenter, årlige samlinger, doktorgrader, men vi har likevel lite empati for de som nå går igjennom det samme som vi en gang gjennomgikk. Å observere dem på en iPad er litt som en surrealistisk film, litt science-fiction, litt dokumentar, men ikke noe som føles nært.

Som en kvinne i 40-årene

Nært blir det først i det vi tar del i byrden.. i det vi mottar flyktninger og horder av fremmedarbeidere. Men vi spør oss aldri hvorfor, hvorfor vårt land, hvorfor akkurat nå, og hva disse menneskene har vært igjennom på veien til akkurat mitt nabolag. Jeg skulle like å være en del av et samfunn som anerkjenner og er levende interessert og engasjert i mennesker.

Europa på sin side er mer lik en kvinne i førtiårene som er i ferd med å oppdage sitt egentlige jeg. En kvinne som nok har oppnådd mye, men nå som barna er flyttet ut, må spørre seg selv hvor hun egentlig hører hjemme. Jeg er sikker på at hun vil oppleve mange flere protester, mer vold, kanskje til og med å bli angrepet, alt fordi hun innerst i sitt indre fornekter de endringene hun skal igjennom. Men som den kvinnen vil Europa lære seg å akseptere endringer i sin komposisjon, og vil oppdage at disse endringene gjør henne til det hun alltid har vært – sterk og mangefasettert.

Malgorzata Kukowska

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.