Min mann kan være utrolig vrang og sta. Særlig når vi krangler. Da blir han så egenrådig og retthaversk at det er umulig å diskutere med ham. Sånn har det vært i alle år, og derfor sliter jeg med å tro på at han kan forandre seg. Samtidig går det meg på nervene og sliter meg helt ut! Så jeg trenger virkelig å tro på at han kan lære seg å diskutere som vanlige folk.Tendensen til å gå i vranglås kan han for øvrig også vise overfor barna og overfor naboer og felles venner, men ikke like tydelig som når vi har våre krangler. Nå er det ikke slik at vi krangler så veldig ofte, kanskje i gjennomsnitt et par-tre ganger i måneden. Og de fleste kranglene er heller ikke veldig høylytte eller uforsonlige — mest av alt fordi jeg holder igjen. Men noen ganger blir han bare så urimelig og vanskelig at jeg rett og slett ikke klarer å unngå å motsi ham. Og da er helvete løs - for å si det sånn. Da går rullegardinen ned og temperamentet opp, og han er helt fastlåst i sine argumenter.
maktesløs. I disse situasjonene føler jeg meg helt maktesløs, og etterpå kjenner jeg at jeg mister troen på både ham og ekteskapet vårt, og lysten til å fortsette. Men utrolig nok klarer vi på et vis å finne tilbake til hverandre igjen etter en dag eller to. Og det er faktisk ikke bare min fortjeneste. For i de fasene kan han være litt forståelsesfull, selv om han ikke akkurat innrømmer at han hadde feil. Men han kan i alle fall beklage at han ble så sint og oppfarende, og at han såret meg. Så har vi det bra, eller i alle fall nokså bra, til neste gang det smeller. Og vi igjen havner i den samme loopen.
Jeg skulle bare ønske at det var noe jeg kunne gjøre for å bryte dette utmattende mønsteret, og få ham til å se hvor urimelig han kan bli. Har du noen triks eller noe jeg kan prøve? Eller er det umulig å påvirke dette, tror du? Og hva kommer det av at noen er så innmari fastlåst i sitt eget perspektiv?
Svar:
La meg begynne med det siste spørsmålet; hva det kommer av? I utgangspunktet har vi alle en tendens til å tro at vi ser verden slik den egentlig er. Og når andre mennesker oppfatter ting veldig annerledes enn det vi gjør, så er det fordi de ikke vil eller klarer å ta inn over seg virkeligheten slik den faktisk er. Innenfor psykologien kalles dette for naiv realisme. I undersøkelser går det frem at folk flest gjenkjenner dette fenomenet, man tror bare ikke det gjelder for en selv. Litt på samme måte som de fleste mennesker har en tilbøyelighet til å vurdere seg selv bedre enn gjennomsnittet på en rekke ulike egenskaper. For eksempel tror rundt 90 prosent av menn at de er en bedre elsker enn den gjennomsnittlige mannen.
Låst i sitt eget perspektiv
Denne tendensen er forståelig, av minst to grunner. For det første beskytter det selvbildet vårt. For hvis vi var helt hudløse mot alle mulige slags angrep og utfordringer som kunne sette oss i et dårlig lys, ville vi risikere å bukke under psykisk. For det andre gjør det verden litt mer oversiktlig og enkel enn det den egentlig er. Og det kan også være en fordel, for hvis vi hele tiden skulle forholde oss til alle mulige perspektiver i enhver sammenheng, ville vi kunne bli overveldet og handlingslammet. Vi trenger altså å forenkle virkeligheten for å håndtere den.
Men blir vi helt låst i vårt eget perspektiv, er det ikke lenger sunt. Da blir vi rigide og vil med rette kunne oppfattes som «egenrådig og retthaversk», som du uttrykker det. Evnen til å løfte oss ut av vårt eget perspektiv når det trengs, og ta inn komplementære eller motstridende oppfatninger og opplevelser, er derfor et sunnhetstegn. I psykologien omtales denne ferdigheten gjerne som mentalisering. Noen har lettere for å mentalisere enn andre - fordi de grunnleggende sett er åpne for at verden og virkeligheten er mer mangfoldig og kompleks enn det man umiddelbart selv erfarer. Og fordi de har en grunnleggende nysgjerrighet på, og en hang til å utforske, både sitt eget og andres indre liv. Mentaliseringsevnen er likevel ikke en statisk størrelse. Den henger også sammen med hvor stresset eller følelsesmessig aktivert vi er. Jo høyere stressnivået er, desto mindre blir evnen til å løfte oss ut av vårt eget perspektiv. Særlig når vi blir krenket eller angrepet følelsesmessig, reagerer vi gjerne mer eller mindre instinktivt med «fight or flight». Vi skyter fra hoften før vi har sjekket ut om vi faktisk har oppfattet budskapet riktig. Eller vi trekker rullegardinen ned i stedet for å gå inn i en saklig dialog. Men uansett om vi reagerer med angrep eller forsvar, kjennetegnes slike reaksjoner av at evnen til mentalisering blir kraftig redusert.
Og det er etter all sannsynlighet det som skjer når dere krangler; din mann mister helt evnen og viljen til å innta andre perspektiv enn hans eget. Men kanskje skjer det også en viss mentaliseringssvikt for din egen del i de situasjonene?
Spiller hverandre dårlige
Det er i så fall en helt naturlig reaksjon når du føler deg krenket eller utsatt for urimeligheter. Samtidig er det mye vanskeligere å gjenkjenne sin egen fastlåsthet enn å se den hos andre. Resultatet er at man - uten å ville det og uten å tenke over det, kan bidra til å forsterke partnerens grunnleggende rigiditet gjennom den måten man selv reagerer på. Og at man i fellesskap kommer inn i et spor hvor man spiller hverandre dårlig, heller enn å spille hverandre god.
I det kan det også ligge en positiv mulighet. For hvis du tar i betraktning at du ser verden ut fra ditt eget perspektiv, og at det ikke nødvendigvis er det eneste mulige eller riktige perspektivet, kan det kanskje være lettere for deg å innta en mer åpen og utforskende holdning overfor det du oppfatter som urimeligheter fra din mann. Og at du på den måten kan dytte ham litt mer i ønsket retning, i stedet for at du dytter ham inn i et mer ekstremt og fastlåst spor. Kanskje vil du da klare å få ham til å åpne litt opp også for dine perspektiv. Ut fra slik du beskriver ham, er det imidlertid ikke grunn til å forvente veldig store innrømmelser eller endringer fra hans side. Men kan hende er det heller ikke så altfor mye som skal til? Kanskje er det viktigste å klare å styre unna de mest uforsonlige og fastlåste kranglene? Det burde i alle fall være mulig, tenker jeg - med eller uten hjelp fra utenforstående. Ved at dere begge blir mer bevisst på hvordan dere kan unngå å begynne å spille hverandre dårlig.