Aisha (22)

— Jeg hadde en perfekt barndom, den beste oppveksten du kan tenke deg!

Aishas ansikt ståler opp idet hun kommer ut fra kjøkkenet med te og kaffe, skriver Aftenposten.no.

Vi er i et landlig boområde, uten trafikk. Aishas leilighet er enkel, men levner ingen tvil om at de som bor her, er ryddige og har god smak.

Hun er født og oppvokst i Norge med foreldre og søsken. Hun begynner på skolen, er flink, trives godt og får mange venner. Årene går, og den lille jenta er blitt en tenåring som forelsker seg for første gang i en gutt, også han muslim. Mange vet, men ikke foreldrene. De to unge er sammen i flere år, i hemmelighet. Det er en umulig situasjon, spesielt når de unge også har sex og drikker litt alkohol.

— Mamma og pappa fikk til slutt vite om det, og da var det ingen bønn, forteller hun.De forteller datteren at hun ikke har noe valg, hun må gifte seg. Enten med kjæresten eller en de plukker ut til henne.

Men Aisha har akkurat begynt på videregående skole og har drømmer for fremtiden. De inkluderer ingen forlovede eller ektemann. Ikke nå, kanskje aldri.

Aisha får panikk og opplever truslene om ekteskap så alvorlig at hun ikke lenger tør være hjemme.

Hun drar alene, uten penger, til et sted hun ikke kjenner noen.

- Situasjonen er så vond, så urettferdig, sinnssykt urettferdig. Ingen fortjener dette. Jeg vet mamma savner meg, men pappa sier han ikke kan se meg igjen. Jeg klarer meg på et vis, men er ensom, veldig ensom. Og innimellom redd.

Aisha vet hun har trosset familiens vilje, og det kan være farlig for henne. Hun tror hun er noenlunde trygg, men sikker er hun ikke.

Det eneste Aisha er sikker på, er at hun ønsker å fullføre utdannelsen, få seg en god jobb og bli i stand til å forsørge seg selv. 22-åringen skryter av hjelpen hun har fått de siste årene.

— Jeg har lært mye om meg selv, hvem jeg er og hva jeg står for. Og om hva som er best for meg. Det er veldig vanskelig innimellom, og jeg er av og til deprimert og lei meg. Men familien min vil aldri forstå. For dem betyr kulturen alt: Den viktigste jobben handler om å gifte bort sine barn.

Aisha har forsøkt å ta kontakt med familien for å fortelle hvor mye hun savner dem.

— Jeg fikk beskjed om at det ikke var nødvendig for meg å ta kontakt igjen.

Hooda (23): Hvorfor, hvorfor hvorfor ?

Hooda reiser fra hjemlandet sitt en sommerdag for ikke altfor lenge siden. I Norge venter lykken med den mannen hun giftet seg med i hjemlandet et par år tidligere.

Endelig skal hun få bo sammen med ham som har hatt adresse Norge en god stund. Hun er hentebrud, spent og vet lite om Norge. Men ektemannen er snill, det inntrykket fikk hun etter den korte tiden hun var sammen med ham før de ga hverandre sitt ja.

Det går kun få dager på norsk jord før den unge kvinnen forstår at hun egentlig ikke har forstått noen ting.

— Jeg hadde så store forhåpninger til ham og hans familie. Men jeg forsto raskt at noe var galt. Han var en helt annen person enn den jeg hadde giftet meg med.

Hooda forstår at han har andre kvinner og at hennes skjebne er å akseptere utroskap og alt annet som kommer fra hans munn – og hånd. Én gang havner hun på sykehus med alvorlige skader, andre ganger er det legevakten som tar henne imot. Svigerfamilien griper aldri inn.23-åringen som prater, litt på norsk, litt på engelsk, er vakker og spinkel. Hun er på hemmelig adresse, med voldsalarm.

— I tiden jeg bodde med min mann og hans familie, mistet jeg sakte og sikkert meg selv. Jeg var som i et fengsel, det var noen år i helvete. Han ville være gift med meg, samtidig ha meg bort, og kjøpte til og med en enveisbillett til mitt hjemland.

Hooda reiser ikke, men er knust og forsøker å gjøre alt for å tilfredsstille mannen sin. Hun kompromisser hele tiden. Spør seg selv hva hun har gjort galt, hva som feiler henne…

Etter hvert, etter en tid på norskkurs der hun snakker med noen, forstår hun at hun må komme seg unna og skille seg. For ikke å utslette seg selv fullstendig.

- Han sa bare «du er ingenting uten meg».

Etter hvert klarer Hooda å komme seg bort fra mann og svigerfamilie og får hjelp. Hun er skilt nå, alene og har ingen familie igjen. Ingen i hjemlandet, ingen i Norge.

— Hva er en skilt kvinne med min bakgrunn verd? Ingenting, null. Reiser jeg hjem, blir jeg tvunget til å gifte meg med en gang for å redusere skammen. Da er alt i gang igjen.

Hooda gråter og sier hun ikke visste noen ting om livet før hun kom til Norge.

— Heldigvis har jeg fått god støtte og uvurderlig hjelp. På kort tid har jeg lært meg at jeg har verdi som menneske, som kvinne. Da jeg kom til psykologen, spurte jeg hele tiden hvorfor, hvorfor, hvorfor? Etter hvert har jeg lært meg at det ikke nytter, at alle spørsmålene ikke fører meg videre.

Adnan (24): De vil uansett aldri godta mine valg eller tilgi meg

En vinterdag for 20 år siden lander et fly på Gardermoen, og noen få dager senere er en liten gutt på plass i en bolig i Norge sammen med en eldre slektning.

— Jeg husker det snødde masse, og jeg hadde aldri sett så mye snø.

Det snør masse når Aftenposten møter Adnan også. Han tar imot i en hyggelig leilighet, som han deler med kamerater. Her lever han så normalt som han kan. Uten kontakt med familien. Det er gått noen år siden han rømte fra dem som mente han var blitt for norsk.

— De ga meg ikke noe valg. De presset meg til å gifte meg, noe som var helt umulig for meg å akseptere. Og nå er det ingen vei tilbake.Den lille guttens liv med slektningen gjorde ham selvstendig. Den voksne jobbet, gutten gikk på skole og måtte klare seg selv. Det var tøffe år, men Adnan ble god i idrett, lærte seg norsk. Fikk venner, og karakterene var gode.

Så, plutselig en dag kommer foreldrene og mange andre slektninger fra hjemlandet også til Norge. Den selvstendige unge mannen blir plutselig omgitt av mange som gir ham regler. Strenge og rigide regler, slik han ser det.

— Det var forbudt med alkohol, jenter og sene kvelder.

Når Adnan nærmer seg russetiden, er det blitt veldig utrivelig hjemme. Han orker så vidt å gå på skolen. Karakterene er elendige, han får ikke studiekompetanse, men lyver til foreldrene, som tror han har stått med glans.

- Jeg viklet meg inn i den ene løgnen etter den andre. Hele livet mitt ble en løgn.

Han får en norsk kjæreste, noen sladrer, og familien reager sterkt og strammer til. Han skal "reddes" fra det norske, og nærmest tvinges til å bli med på en ferietur til hjemlandet. Der presenteres han for et knippe passende koner. Tilbake i Norges øker presset om giftermål. Det handler om at familien igjen skal ha respekt og ære utad. Viske bort skammen han ga familien.

Adnan tar kontakt med et krisesenter og rømmer dit. Han ser seg ikke tilbake.

Det har gått en tid nå. 24-åringen har levd på flere hemmelige adresser, har voldsalarm, men sier han ikke er redd. Han tar opp igjen fag, er målbevisst og har en plan. Han vil ha utdannelse, jobb og stifte egen familie. Han ønsker å stå på egne ben, klare seg selv økonomisk. Selvstendigheten han lærte av slektningen for 20 år siden, da det bare var de to, sitter fast. Han omgås kun norske venner nå, vanker ikke med muslimer. Sier det er best sånn.

- Jeg savner familien min, men valget og bruddet er endelig. De vil uansett aldri godta mine valg eller tilgi meg.

Hanan (19): Glemmer aldri timene alene i mørket

Hanan husker det så godt, dagen da moren slår henne for aller første gang. Hun er bare seks år.

— Jeg vet ikke hvorfor mamma slo, men hun sa jeg var ulydig.

Hanan forteller en litt annen historie enn de vanlige som handler om æresvold. Hjemme hos henne er det moren som utøver straffene og holder disiplinen i hevd. Faren ser en annen vei, forsøker å megle av og til, men griper ikke inn for å verne sin datter.

Hanan blir stadig mer opprørsk og sint. Hun vet ikke hvor sinnet kommer fra, og hun forstår ikke hvorfor hun straffes. Moren låser henne inne på ulike rom og slår av lyset.

— Jeg glemmer aldri timene alene i mørket.Forholdet til moren blir ikke bedre. Hanan gjør alt for å gjøre alle tilfreds. Slutter med sport, går i moskeen, henger mindre med norske venner. Alt for å bli en bedre muslim. Men det hjelper ikke.

— Jeg misliker mye av den kulturen familien min var en del av. Baksnakkingen, sladringen, kontrollen og avstraffelsene for ting som i mine øyne var bagateller. Dette og mye annet sa jeg rett ut til mamma, og hun ble provosert og sint. Jeg tror det var derfor hun brukte vold.

Hanan tror at moren rett og slett ikke tåler henne.

— Mamma slo både med jernstang og balltre. Men jeg tørket alltid tårene fort og gikk til skolen og latet som ingenting. Synes det var flaut å be om hjelp. Jeg klarte meg greit, drev med idrett og fikk være med mine norske venner. Jeg var en guttejente og orket ikke å ha muslimske venninner, det var så mye drama med dem.

Én dag er morens slag så harde at den unge jenta havner på sykehuset med brukne ribben. I en periode er politiet på døren flere ganger på grunn av høylydt krangel. Hanan glatter over, og resten av familien bryr seg ikke, later som ingenting har skjedd.

Hun fullfører videregående skole. Men så en dag er det nok for henne. Etter en diskusjon tar moren tak rundt halsen hennes og sier hun har gått for langt.

- At jeg har gått for langt! Det er nok vanskelig for mange å forstå hva dette dreier seg om. Mitt liv handlet bare om slag, lugging og krangling. Jeg bor i Norge og gjorde som vennene mine, var som dem. Det var min forbrytelse.

Det er gått et par år siden hun forlot familien, og et sted i Norge bor hun nå på et sikkert sted. Vi har gått igjennom noen dører, opp noen trapper, inn i en heis og opp en trapp igjen. Sofaen i stuen er myk, putene rause og teppene lune. Vi får kaffe og rundstykker. Kvinnen som bor her, har startet reisen fra lydighet til selvstendighet.

19-åringen har voldsalarm og et knippe nye venner som støtter henne.

- Jeg blir værende i skjul en stund til. Så får jeg se hva fremtiden bringer. Jeg lærer at det alltid kommer en ny dag og at jeg aldri må gi opp meg selv.