Avtalen mellom Norge og Russland om delelinjen i Barentshavet var den viktigste saken i 2010, uttalte statsminister Jens Stoltenberg (Ap) da han møtte pressen for å oppsummere året tirsdag.

– En 40-årig konflikt er løst, og nye muligheter åpner seg i nord, sa Stoltenberg.

Wikileaks-dokumenter fra den amerikanske ambassaden, som Aftenposten har fått tilgang til, dokumenterer amerikanernes bilde av forhandlingene frem til juni 2009, et knapt år før avtalen ble dratt i havn.

Trodde ikke på midtlinjeprinsippet

Så sent som i 2006 tyder lite på at Norge om få år skal undertegne en historisk grenseavtale med vår mektige nabo i øst. Norske diplomater og toppolitikere meldte at det er lite fremdrift i forhandlingene mellom Russland og Norge. Samtidig sier tjenestemenn i møte med ambassaden at de på ingen måte forventer at Norge skal vinne frem med sitt primærstandpunkt: At grensen skal trekkes ved den såkalte midtlinjen.

«Mellom fire øyne har tjenestemenn fra Utenriksdepartementet fortalt oss at det er liten sjanse for at Russland vil si seg enig i Norges midtlinjetilnærming, og at Oslo (når den tid kommer) blir nødt til å inngå den beste avtalen de kan få,» skriver daværende ambassadør Benson K. Whitney 3. april 2006.

Støre fikk forsikring fra Lavrov

Utenriksminister Sergej Lavrov og daværende statsminister Mikhail Fradkov besøkte Norge i henholdsvis februar og mars samme år. Ifølge ambassaden beveget det ikke forhandlingene fremover.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre antyder likevel, ifølge amerikaneren, at hans dialog med sin russiske kollega Lavrov, gir grunn til optimisme:

«Støre sa at han hadde planer om å møte Lavrov 17. februar, og kommenterte at han ved forrige møte spurte ham hvorvidt han ville få en enighet gjennom i Dumaen. Lavrov var trygg på å få det til».

Ved slutten av året opplyser daværende statssekretær i Olje— og energidepartementet Liv Monica Stubholt, følge et ambassadedokument, at de juridiske forhandlingene går raskere enn de politiske.

«Begge sider vurderer ulike tekster, men hun forventer ikke resultater med det første,» oppsummeres det.

– Diskusjonene handler om olje

Grensetvisten diskuteres knapt uten at muligheten for olje- og gassfunn i det omstridte området er tema samtidig. I 2006 innrømmer en norsk tjenestemann at «nåværende diskusjoner handler i virkeligheten bare om olje».

Daværende Hydro-sjef Eivind Reiten uttalte ifølge ambassadens referat i 2006 at Norge må kjempe for sine nasjonale retter i nord, «særlig nå som Russland synes bestemt på å gå fremover med Shtokman.»

Shtokman rangeres som verdens største gassfelt til havs, og Statoil er nå partner i prosjektets første fase.

Reiten sier ifølge ambassaden at det vil være en «katastrofe» om ti år går, uten at noe gjøres for å utvikle Barentshavet.

Statoil-sjef Helge Lund sier ifølge ambassaden i et møte i 2006 at grensetvisten må løses før Barentshavets fulle potensial kan utnyttes, men at han ikke presser Regjeringen i spørsmålet.

2007/2008: Forhandlingene går fremover

Året etter skjer ting i raskere rekkefølge. Statsminister Jens Stoltenberg undertegner i juni 2007 en avtale med Fradkov i Moskva, som løser grensespørsmålet i Varangerfjorden. Under samme besøk hjelper Stoltenberg Statoil-sjefen med å få et møte med Russlands president Vladimir Putin.

«Et lite skritt mot en endelig avtale om den maritime grensen i Barentshavet,» melder USAs ambassadør.

I november samme år melder en norsk tjenestemann, ifølge ambassaden, at han tror Shtokman-avtalen kan føre til et gjennombrudd i de 40 år lange forhandlingene. «Han er rask med å påpeke at det ikke er en «direkte sammenheng» mellom Shtokman og det uavklarte området,» skriver ambassadøren.

I juni 2007 diskuterer Støre og Lavrov igjen delelinjen.

«Offentlig fremsto Støre optimistisk med hensyn til å få en enighet på plass før den planlagte starten på produksjon på Shtokman i 2013. På tomannshånd sier tjenestemenn i Utenriksdepartementet at det ikke finnes noen timeplan for å løse grensetvisten, og at det ikke finnes noe oppfølgingsmøte i kalenderen,» skriver ambassadøren.

Test på norsk diplomati

Når USAs ambassadør skriver sitt siste notat om grensetvisten, er det et knapt år til den historiske enigheten mellom Norge og Russland. Whitney analyserer her Norges myke diplomati overfor Russland, som innebærer å velge de «rette kampene,» og velge bort andre.

«De rette kampene for norske myndigheter synes å være en hvilken som helst sak som har økonomisk virkning for Norge, eller handlinger som krigen i Georgia, der Russland bruker makt,» skriver ambassadøren.

Han avslutter sitt dokument, som i ettertid blir stående som ett av hans få komplimenter til norsk diplomati.

«Utvikling av eventuelle energiressurser i det omstridte området er blitt satt på is frem til en grenseavtale er inngått. Om Russland gir etter på disse sakene, vil det være et sterkt bevis på at Norges myke tilnærming har vært en suksess,» skriver han.