Skatteflyktning Sander (26): – Jeg skylder ikke Norge noe

– Jeg har ikke utflytta bare fysisk, men også mentalt.

Sander Andersen, er Stathelle-gutten som gikk ut av grunnskolen med dårlige karakterer, men som har bygd seg opp takket være innsatsvilje, samarbeid og troen på seg selv og egne ideer.

I fjor ble han «skatteflyktning» da han flyttet til Lugano i skatteparadiset Sveits. Norske rikinger som Kjell Inge Røkke og Ninja Tollefsen er medborgere. Sander har så langt ikke et snev av hjemlengsel.

– Jeg kommer aldri til å flytte tilbake til Norge. Da må det komme et politisk skifte og en annen kultur, sier han når Varden møter ham i den nye «hjembyen».

Lugano er en by med litt over 60.000 innbyggere, lokalisert syd for Alpene. Byen ligger mellom de to toppene Mont Bre og Mont San Salvatore, som har hver sin gondolbane. Den friske lufta og det varmere klimaet passer godt for 26-åringen som er lei av å «tråkke rundt i sørpa» i Norge.

– Det er nesten ikke minusgrader her nede.

– Dessuten har du alt, uten at det blir for stort, sier Sander, som også opplever at man kan være ganske anonym i byen.

Han bruker mye tid på jobben sin. Men Lugano og en feit lommebok byr selvsagt også på litt luksus. Her nyter han varmen og sola i palmebefengte strøk. Spiser på restauranter og drikker god vin. En gang i måneden unner han seg selv en dyr sigar – helst av merket Davidoff.

– Jeg er glad i det gode liv. Jeg har det motsatte problemet av det mange gründere har. Jeg koser meg for mye. Derfor må jeg ha noe å gjøre for å ikke gå på en smell, ler han.

Vin er den største fritidsinteressen til den tidligere idrettsutøveren, og det han bruker mest tid på utenom jobb. Når han er innom den eksklusive vinbutikken Arvino, kan han fort legge igjen flere tusenlapper.

– Forrige gang jeg var her brukte jeg 8000 kroner på to flasker vin, hevder han smilende.

Toppsvømmer

Sander vokste opp på Stathelle i Bamble. I tenårene var han en av landets beste svømmere. Deler av ungdomstiden var preget av litt for mye alkohol og risiko. Men han skjønte at han måtte skjerpe seg. Under studiene startet han opp selskapet som skulle bli Entire Body.

Selskapet tilbyr PT-veiledning digitalt. Han fikk med seg barndomsvennen Eirik Nielsen, som kom inn med sin IT-kompetanse og i dag er daglig leder i selskapet. I 2021 omsatte de ifølge Brønnøysundregistrene for 12 millioner kroner. De er også etablert i Sverige og Estland, og i 2021 opprettet de også et eget coachingselskap. Ifølge Sander er hele selskapet verdsatt til rundt 50 millioner kroner.

I Sveits starte han et nytt selskap – Finpeers. Bransjen er finansiell teknologi, og Sander har som mål å demokratisere det private finansmarkedet.

Sander er CEO og gründeren bak selskapet. Han forteller at de fokuserer på fond og større internasjonale investering. Målet er at flest mulig en dag skal kunne investere i det private markedet. Ideen er ett år gammel. Nå er selskapet verdsatt til rundt 20 millioner kroner, hevder 26-åringen.

– Vi har brukt tiden på å jobbe med infrastrukturen i selskapet, og jobber mot å skaffe 100 millioner kroner. Jeg tror vi har kommet langt i løpet av tre år.

Derfor «flyktet» han

«Flukten» til Lugano er ifølge Sander hovedsakelig motivert av lovverket. I Sveits gjør lovgivingen forholdene mer forutsigbare for hans bransje. Lugano er dessuten spesielt framoverlent i forbindelse med kryptovaluta. Byen har en drøss med butikker som aksepterer bitcoin som betalingsmiddel.

– Jeg valgte Sveits på grunn av lovverket, fordi vi jobber en del på blokkjeden.

En blokkjede er en desentralisert og distribuert digital «regnskapsbok» som gjør det mulig å registrere, spore og synliggjøre alle digitale transaksjoner (Kilde: Store Norske Leksikon).

– Mange land har uklare regler på hvordan du skal regulere ting som er på blokkjeden. Det Sveits har gjort er at de har sagt at alt som er på blokkjeden regnes som et helt annet verdipapir. Som om du eier en aksje, en krypto eller en token, så reguleres eller skattlegges ikke det noe annerledes.

Han slipper også å betale like mye i skatt som han ville gjort hjemme i Norge, som har en av de høyeste formuesskattene i verden.

– Sveits har formuesskatt. Men de verdsetter på en lavere og mer rettferdig måte, etter min mening.

Filip Wennerød

Han vil ikke si hvor mye han «sparer» i skatteutgifter i året, men forteller at det er snakk om et årlig millionbeløp.

Likevel mener han at det jevner seg ut.

– Når det er lavere skatter, så betaler man mer for tjenestene, sier småbarnsfaren, som forteller at en barnehageplass i Lugano koster betydelig mer sammenlignet med i Norge.

Han tror flere norske gründere vil flytte ut av Norge som følge av skattepolitikken. Og han er sikker på at Norge vil merke at de forsvinner.

– Hvem er det som skaper arbeidsplasser i Norge i dag? sier han retorisk.

– Måten man skattlegger de som skaper arbeidsplasser i Norge på i dag, gjør at de må tappe selskapene sine for verdier.

Tåler kritikk

Da Varden omtalte utflyttingen hans nylig, lot ikke reaksjonene i kommentarfeltet vente på seg.

«Problemet med disse skatteutflytterne er at de kun vil kave til seg alt de kan, uten å bidra i samfunnet», lød en av de mange kommentarene.

Sander underholdes av slike kommentarer. Han sier at han har lagt hjemlandet bak seg, og at han ikke føler seg norsk.

– Jeg føler at jeg er født på feil plass, og at jeg har et annet syn på verden enn mange nordmenn.

– Jeg føler meg mye mer hjemme her i Lugano enn hjemme hos pappa i Langesund. Jeg har ikke noen tilknytning til Stathelle lenger.

Sander leier en leilighet på 150 kvadratmeter i Lugano.

Heisen går rett inn i leiligheten.

Utsikten er upåklagelig.

Månedsleia er på 40.000 kroner. Planen er å kjøpe seg egen bolig etter hvert.

– Det er den nest beste leiligheten i bygget.

Forloveden Lise Ellingsen og sønnen Solan har ikke flyttet til Lugano ennå, men kommer ofte på besøk. Forloveden er ansatt i Entire Body i Norge, derfor er det begrenset hvor lenge hun kan oppholde seg i Sveits. Men håpet er at de en dag skal kunne bo sammen fast.

Varden ble med til et av stamstedene – Gabbani Ristorante. Ved uteserveringen på Piazza Cioccaro ble det bestilt fine oster og spekemat. En typisk lunsj for Sander.

– Jeg føler ikke at jeg lever et liv i sus og dus. Jeg drikker to flasker vin i uka. Kollegaer kan ringe meg klokka 07.00 og forvente at jeg er på jobb. Da kan jeg ikke flyte rundt i en «ruståke».

Han takker likevel ikke nei til en femretters middag. Samtidig står han heller ikke over å spise en pizza eller en tallerken med spagetti ved en av de rimeligere kneipene i sentrum. Lager han mat hjemme, blir det gjerne taco eller dyre japanske Wagyu-biffer til flere tusen kroner.

– Men vi bruker byen mye.

– Det er en forventning til at man skal spise ute her.

– Ekstremsport for hodet

Selv om han unner seg det eksklusive i hverdagen, er det ikke dét som er motivasjonen. Sander forteller at det er forretningene hans som betyr noe. Det gjør at veldig mye av hverdagen går med til telefoner og møter. Selv mener han at han jobber 95 prosent av tiden.

– Jeg jobber sju dager i uka.

Han bruker også mye tid på å lese og sette seg inn i lovendringer og artikler, slik at han er godt forberedt når han går inn i møter for å skaffe investorer. Mye av jobben blir gjort på hjemmekontor.

– Det er jobben som motiverer meg. Jeg får dårlig samvittighet om jeg ikke presterer.

– Jeg må jobbe på kvelden i noen timer før jeg legger meg. Da får jeg tid til refleksjon og tid til å sortere dagen.

– Jobben er ekstremsport for hodet, det er alltid noe over deg, sier Sander.

Samtidig beskriver han jobben som veldig morsom. Han gjør det også klart at han ikke tar det så veldig alvorlig.

– For meg er dette et spill. Penger er bare telleverktøyet

– Det er ikke noe alvorlig å gå konkurs. Det er bare penger. Det verste med å gå konkurs er at folk mister jobben. Ikke at du mister pengene dine.

«Mulighetsflyktning»

Han ser ikke på seg selv om en «skatteflyktning», men heller en «mulighetsflyktning».

– Jeg flyttet fra Norge fordi jeg lette etter muligheter.

Han synes veldig mange nordmenn lever kjedelige liv.

– Veldig mange i Norge lever noe av det kjedeligste livet jeg kan tenke meg. De reiser på jobb, kommer hjem, setter på Dagsrevyen og sovner i lenestolen.

– Er du ikke generaliserende nå?

– Jo, men det er de med oss som er «skatteflyktninger» også, svarer 26-åringen, som ikke legger skjul på at han ikke er redd for å sette enda mer fyr på kommentarfeltet.

– Potensial til å bli veldig rik

Han understreker likevel at Entire Body er norsk, og at selskapet fortsatt betaler arbeidsgiveravgift og moms. Siste skatteliste viser at han tjente under en million kroner i 2021, mens han fortsatt bodde i Norge. Han vil ikke si hvor mye han tjener nå, men forteller at det er over en million i året.

– Men under 10 millioner.

– Jeg har god råd, og verdier for mye mer enn andre på min alder, sier 26-åringen.

Han vil ikke beskrive seg selv som rik. Hvert fall ikke ennå.

– Jeg tror jeg har potensial til å bli veldig rik. Jeg flytta til Sveits fordi jeg kan bli mye rikere her enn i Norge. Det må det være lov å si i Norge!

– Pushet ut av landet

Han har klare og sterke meninger om norsk skattepolitikk. Spesielt i med tanke på næringslivet.

– Mange bedriftseiere blir pushet ut av landet, og må flytte for å være en attraktiv investorer eller selskapsbygger.

Han mener også at nordmenn som betaler skatt får altfor lite igjen for det. Han mener det burde brukes mer penger på utdannings- og helsesektoren, for at man skal få bedre lærer og sykepleiere.

– Jeg tror ikke det er de beste folka som er lærere i dag.

– De beste skolene er ikke i Norge, sett på internasjonalt nivå, sier Sander.

Han forteller om sine egne erfaringer fra da han gikk på skolen, og opplevde at han ikke passet inn i utdanningssystemet.

– Resultatene mine var dårlige. Det var ikke en undervisningsform som jeg lykkes med.

– Jeg strøk nesten i engelsk. Nå gjør jeg bare forretninger på engelsk.

– Hvordan mener du pengene burde brukes for å få bedre lærere og sykepleiere?

– Jeg er ikke ekspert på det. Det er bare resultatene jeg sliter med å forstå. Jeg er helt for å betale 50 prosent skatt, men da må det gå til det beste. Ikke til ekstra kommuneansatte som sover på jobb, sier gründeren, som mener at halvparten av administrasjonen på Stortinget og i kommunene burde vært kuttet.

– Når vi har den høyeste skatten, så må det være noe ekstraordinært.

Hvis han selv fikk bestemme i Norge, ville han privatisert alt, fjernet overskuddsbeskatning og formuesskatt, samt gjeninnført aupairordningen.

– Jeg ville hatt en veldig tydelig plan for hvordan vi skal bruke oljepengene til nyskapning, også ville jeg gitt de pengene til privat næringsliv eller privat fond som hadde investert i nyskapende bedrifter i Norge på internasjonalt nivå.

– Også ville jeg satt av penger til å lage en av de beste skolene i verden, slik at vi hadde en prestisjeskole.

Ta sjanser

Han har en baktanke ved å stille opp i Varden. Han vil at flere unge nordmenn skal våge å tenke annerledes, og innse at det går an å leve annerledes enn hva eldre generasjoner gjorde.

Med det tenker han ikke på at «alle» skal reise ut i verden og starte selskap.

Men at man skal ta noen sjanser ved å reise mer.

Og bo i andre land.

– Man burde skaffe seg erfaringer og tørre å ta sjanser.

– Jeg mener det er viktig å få litt forskjellige perspektiver i livet.

– Om man har 200.000 kroner på sparekontoen, så ta for eksempel et halvt år på Bali. Man trenger ikke være så opptatt av boligsparing.

– Om jeg kan få én person til å se at verden er mer enn bare Sjøloftet og brygga i Langesund, så er jeg fornøyd, avslutter Sander Andersen.