Anders Dyreborg Nielsen (31) suser i høy fart gjennom gangene på sparkesykkel.
Han er lege i spesialisering ved Sykehuset Østfold og er på vakt i 14 timer denne mandagen. Han har akkurat gjort en hjerteundersøkelse på en pasient. Nå skal han skrive en dødsmelding et annet sted på sykehuset. Telefonen hans ringer hele tiden.
I rollen som sekundærvakt tar han imot henvendelser fra kolleger, sykepleiere på medisinsk overvåking og på andre avdelinger. Som den mest erfarne på indremedisinsk avdeling skal han i teorien se på alt og se over alt.
– Utilstrekkelighet.
Slik beskriver Nielsen det han kjenner på nå. Han rekker knapt å spise Fjordland-middagen sin foran dataen før telefonen ringer igjen.
Hvorfor er han viktig i fortellingen om et nedstengt Norge? Fordi han står i frontlinjen i den norske helsetjenesten. Og der utkjempes det harde kamper nå.
Betydelig belastning
Det var en alvorstynget statsminister som tidligere i desember innførte nye inngripende smitteverntiltak for å dempe presset på helsetjenesten.
– I sum er belastningen på helsetjenesten betydelig, allerede i dag. Ingenting tyder på at situasjonen er i ferd med å snu – snarere tvert imot, sa Jonas Gahr Støre (Ap) om frykten for overbelastning både på sykehusene og i kommunenes helsetjenester.
For det er ikke bare på intensivavdelingene at påkjenningene er store under pandemien. Det kjennes i hele helsevesenet. På sykehus, hos fastlegen, i psykisk helsevern, rusomsorg, ambulansetjenesten, hjemmetjenesten og på sykehjemmene.
– Brannslukking istedenfor forebygging
Lege i spesialisering Anders Dyreborg Nielsen får ikke gjort jobben så godt som han vil.
Kompromisser. Yngre og mindre erfarne leger og sykepleiere står alene med dårlige pasienter lenger enn de burde. Man fanger ikke fort nok opp at pasienter blir dårligere.
Han skifter smittevernutstyr over 15 ganger på noen timer. Mens han var inne hos en pasient i tre minutter, mottok han seks ubesvarte anrop på telefonen.
Han forteller om en kolspasient som kunne vært håndtert med et forstøverapparat og litt nærvær. Men pasienten blir liggende for lenge, blir sykere og ender på medisinsk overvåking med behov for mer behandling og mer ressurser.
– Det blir brannslukking istedenfor forebygging.
– Maraton hver dag
I starten av pandemien var det stille lenge.
Men nå kommer pasientene. Og de har nok ventet for lenge. De trenger mer tid på sykehuset og krever mer behandling og oppfølging fra sykepleierne og legene.
– Det føles som å løpe en maraton hver dag, men man får aldri restituert, sier Anders Dyreborg Nielsen.
– Mange blir dårlige på samme tid.
– Jeg skulle gjerne vært på to, tre, fire forskjellige steder samtidig, sier Dyreborg Nielsen.
I gangene på sykehuset snakkes det om beredskap.
Når syv covid-19-pasienter fyller opp et allerede fullt akuttmottak, må legen prioritere.
Han kjenner på at man burde hatt beredskap for en krise.
– Sykehusene er drevet ut fra en bedriftsmodell, men naturen er ikke forutsigbar. Den tar ikke hensyn til bedriftsøkonomi. Pandemier vil komme, og alt har vært skåret inn til beinet. Kanskje man ikke har tatt varsler om manglende beredskap seriøst?
Varslet krise
For varsler har det vært mange av. Allerede i 2009, da svineinfluensaen herjet, kom de første meldingene om mangel på ressurser i helsetjenesten. Siden da har det kommet advarsler med jevne mellomrom. Fra helsepersonell, fagforeningene og helseforetakene.
Om sykepleiermangel. Fastlegemangel. Legemangel. Samtidig blir det stadig flere eldre og flere pensjonister. Også blant de som jobber i helsetjenesten.
Leder i Allmennlegeforeningen Nils Kristian Klev mener at problemene ikke skyldes pandemien.
– Etter svineinfluensaen ble det snakket om beredskap og kapasitet. Men vi har sett lite til tiltak. Lærdommen har ikke ført med seg store endringer. I stedet har oppgavene økt for fastlegene uten at en har tilført nødvendige ressurser.
Ifølge Lill Sverresdatter Larsen, leder i Norsk Sykepleierforbund, har helsemaskineriet kokt altfor lenge.
– Dette er en akutt krise oppå en kronisk krise. Vi har gjort oss avhengige av utenlandske arbeidere i helsevesenet, og vi har kjørt på full kapasitet, så det er ingenting å ta av. Det har ikke vært satset på folk på flere år, og helsetjenesten er underfinansiert. Støre snakket om det allerede i 2009. Bent Høie sa det skulle være prioritet nummer én. Likevel skjer det ikke noe, sier hun.
Klumpen i magen
Da fastlege Peter Christersson (42) låste seg ut av kontoret i Stavanger, hadde han en vond klump i magen. Hjemme ventet barna på middag. I innboksen hans lå åtte digitale konsultasjoner som han ikke hadde gått løs på. Noen blodprøvesvar han ikke rakk å se på, en telefonsamtale han ikke rakk å ta.
Og det var etter at han hadde hatt 75 pasientkontakter bare den dagen. Det er dobbelt så mange som på en normal dag.
– Dette er helt ekstremt. Sannheten er at det går veldig dårlig. Det er ikke noe som har kommet de siste ukene, det har vært vanskelig lenge og har toppet seg med covid-19 siden sommeren, sier fastlegen med 1300 pasienter og 15 års erfaring.
Jobbet med brukket arm
Hele dagen er det jevnt trykk for fastlege Christersson. Veldig mange tar kontakt med luftveisinfeksjoner og korona. Det er press fra sykehuset om å få skrevet ut pasienter slik at fastlegen kan overta behandlingen. Så må fastlegen presse på sykehuset for å få dem til å ta imot psykisk syke pasienter. Og på toppen kommer syke helsesekretærer og syke kolleger.
– Den ene legekollegaen min skled og falt på vei til jobb. Hun rakk ikke komme seg til røntgen, fordi hun hadde så mange pasienter som ventet. Det viste seg at hun satt med brukket arm hele dagen.
Umulig å levere det som trengs
På pressekonferansen tirsdag fortalte helsedirektør Bjørn Guldvog at hele 204 kommuner sliter med å få tak i nok folk til helsetjenesten. Det har Helsedirektoratet advart om tidligere.
Direktoratet har i flere rapporter til regjeringen beskrevet hvordan det står til på sykehusene og i kommunenes helsetjenester. De mener det nå er risiko for at Norge havner i en situasjon der behovet for nødvendig helsehjelp overstiger det som er mulig å tilby.
Økt pågang av pasienter: Det er mer luftveissykdom i samfunnet. Smittevern og smittesporing krever flere ressurser. Flere enn før er i kontakt med en eller annen del av helsevesenet.
Høyt sykefravær blant helsepersonell: Samtidig som det er høyere trykk, er det lavere bemanning. Siden helsepersonell er tett på sårbare folk, må de holde seg borte fra jobb ved det minste tegn på luftveisinfeksjon. Det gjør at det er høyt korttidssykefravær i flere deler av helsetjenesten.
Vikarmangel: Mens mange leger, sykepleiere og annet personell må holde seg hjemme, sliter de samme tjenestene med å finne vikarer til å fylle behovet for bemanning. Tidligere har man kunnet bruke utenlandsk helsepersonell, men det er vanskelig nå.
Slitent personell: Siden det er vanskelig å finne nok vikarer, må de som allerede jobber i tjenestene, ta ekstra vakter, jobbe overtid og jobbe fortere. Helsedirektoratet frykter at dette kan føre til mer sykefravær og at flere velger å slutte i jobben.
Covid-19-pasientene: Pasienter med covid-19 er av flere grunner mer ressurskrevende enn andre typer pasienter. Pasientene krever økte ressurser med tanke på lokaler, utstyr og ikke minst personell, både på sykehus og i kommunene.
Kort oppsummert: For få folk har for mye å gjøre.
Denne mannskapsmangelen kjennes på kroppen i Lørenskog. Der går det mot julehøytid på et nedstengt Kløverenga sykehjem.
Ingen julekos på sykehjemmet
Sykepleier Tonje Henriksen Næss (35) gjør seg klar til å gå på jobb. I garderoben tar hun på seg lag på lag med smittevernutstyr. Først munnbind. Så visir. Hansker og en kjortel. Innenfor resepsjonen går også beboerne med maske.
Det er nemlig smitte på sykehjemmet. På disken i resepsjonen står det klart: Besøksforbud. Så de eldre må tilbringe julen med de ansatte på hjemmet og uten familien.
Sykepleierne gjør det de kan for å skape julestemning. I gangene er det julemusikk. Det glitrer i kuler på en julegran, og på TV-en er det fyr i peisen.
Næss skulle så gjerne gjort litt ekstra for beboerne. Gitt dem en ordentlig jul. Men det har hun ikke tid til.
På en vanlig dag på sykehjemmet er det akkurat nok ansatte til at det går opp: Fire beboere pr. ansatt.
Men den økte smitten i samfunnet får store ringvirkninger på sykehjemmet.
Ansatte som har de minste symptomene på luftveisinfeksjoner, må holde seg hjemme og testes.
– Det er ganske tungt nå, sier Næss.
Finnes ikke vikarer
Fagsykepleieren forteller om en hverdag med høy puls og tidspress. Både på grunn av at ansatte er mer borte fra jobb og at de må gjøre mer når de først er på jobb.
– Folk er slitne og får mye vondter. De bruker kanskje ikke riktig teknikk når de flytter på beboere fordi tiden ikke er på deres side. Dette er ringvirkninger av at vi har jobbet lenge med korona.
Tidspresset gjør at hun og kollegene ikke alltid rekker å gjøre det lille ekstra for beboerne. Hun synes det er særlig synd nå når det nærmer seg jul.
– Kan dere ikke få inn vikarer?
– Det er rett og slett ingen å ta av.
Dette er helseministerens plan
Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) sier hun forstår at fagfolkene i helse- og omsorgstjenesten står i en krevende arbeidssituasjon og at de har gjort det over lang tid. Hun sier regjeringen tar situasjonen for både sykepleiere og fastleger på alvor.
– Situasjonen i helsetjenesten har høy prioritet hos meg. Forrige uke oppnevnte vi helsepersonellkommisjonen, som skal fremme tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell – over hele landet, sier hun.
Hun ramser opp tiltakene den nye regjeringen skal få på plass. De skal opprette 500 nye studieplasser på sykepleierstudiet, lage en tiltakspakke til sykehusene og ta tak i fastlegeordningen.
Alle tiltakene skal ha høy prioritet.
16 sykepleiere har sluttet
Bare siden sommeren har 16 sykepleiere ved akuttmottaket der lege Anders Dyreborg Nielsen jobber, sagt opp sine stillinger. Foretakstillitsvalgt Anita Talåsen Granli ved Sykehuset Østfold forteller at det skyldes høy arbeidsbelastning over lang tid.
Nielsen frykter en fremtid der han må prioritere hardere.
At man ikke kan hjelpe og behandle.
At man ikke har nok folk eller plass.
– Jeg håper at vi ikke kommer dit, men jeg frykter at vi gjør det. Det burde være mulig å ende et sted midt imellom.
Akkurat nå er han mest bekymret for sykepleierkollegene sine. Han ser at de er slitne og for få.
– Bygger hverandre opp
Tonje Næss på Kløverenga sykehjem innrømmer at hun er sliten. Men hun trøster seg med kollegene sine. Hun forteller om et godt team som hjelper hverandre å komme seg gjennom hverdagen.
– Vi bygger hverandre opp og får det til å bli en god dag, selv om vi er slitne. Og vi har en leder som ser oss. Hadde det ikke vært for dét, hadde det vært veldig vanskelig, sier hun.
Og når det trengs, bretter de opp ermene, tar på seg ekstra- og overtidsvakter og hjelper til, slik at det alltid er nok folk på jobb.
– Men det hadde absolutt hjulpet med en ekstra på jobb. Da hadde vi ikke trengt å fly rundt med høy puls hele dagen, sier hun.
– Vil oppstå feil
Nok en dag med fullt opp med pasienter er over på fastlegekontoret i Stavanger. Klumpen i magen er ikke borte da Peter Christersson hiver seg på sykkelen for å dra hjem.
– Jeg tenker jo på om jeg klarer å være så på hugget som jeg vet jeg må være. Ting går i ett i hele tiden. Når glipper det? Når vår tjeneste er så presset som vi er, er det unngåelig at det vil oppstå medisinske feil, sier han.
Fastlegen husker hvordan det var under svineinfluensaen i 2009. En kaotisk situasjon som ligner dagens. Han mener det man opplevde sist, burde gjort Norge forberedt på den krisen som kom nå.
Men tiltakene for å berge fastlegen kom ikke. Og nå kverner tankene i hodet på Peter Christersson.
– Jeg har alltid synes det var gøy, jeg er glad i pasienter og jobben. Men jeg kan ikke se at jeg holder det ut så mye lenger.