LILLESAND/OSLO: Noen av dem som opplevde ondskapen på Utøya i fjor, ønsket seg ikke tilbake i går. Kristine Hallingstad er blant dem som mintes det som hendte sammen med sine aller nærmeste.

Kaffen er mørk og god. Men stearinlysene som sakte smelter i lyktene på trappen, er like hvite som duken og putene — og som Kristines bluse.

Aftenposten møter henne på en benk på verandaen, sammen med familien, kjæresten, noen av verdens beste venner og en liten storsjarmør av en fetter. De som betyr mest for Kristine Hallingstad, er her nå, og de har det fint.

Det er som om de har tatt Jonas Gahr Støre på ordet: Noen ganger handler det ikke om ord, men om nærvær.

Når Kristines venn Espen ringer på og kommer ut på verandaen med hvite roser og røde øyne, vises det på fjernsynet bilder av at landsmoderen blir applaudert frem av partifellene - slik hun ble for nøyaktig ett år siden. Det er like mye fellesskap begge steder, på Utøya og på verandaen i Lillesand.

— Jeg har tenkt mye på at jeg har vært heldig. Jeg og mine nærmeste venner kom levende fra Utøya. Mange var ikke like heldig. Det er dem jeg tenker mest på i dag, sier Kristine Hallingstad.

Innen tomatsuppen er servert har den lille gjengen blitt enige om at vi er vulgært rike i Norge, pappa har fortalt om bryllupsnatten i Otta for altfor lenge siden, og de har diskutert hvor påfallende det er at så mange snakker så stygt om andre mennesker akkurat nå - ett år etter.

Vil ikke leve med påminnelser

Hun har hatt det vondt, hun også. Inntrykk og følelser kan komme plutselig. Men hun planlegger hver dag nøye for å kunne styre det mest mulig.

Det var derfor hun kastet Utøya-armbåndet bare noen dager etter 22. juli 2011. Og det var derfor hun ikke fortalte at hun hadde vært på Utøya når hun først møtte de nye studievennene i fjor høst. Hun vil ikke leve med påminnelsene og omtanken hver dag.

Hun vil videre, og er i ferd med å lykkes. 22. juli 2012 er ikke en slutt eller en begynnelse. Men den er i ferd med å bli alt Kristine ønsket at den skulle bli: En stund for å minnes og markere, men også for å glede seg over samholdet. Ett år etter at hun lå i Tyrifjorden og forberedte seg på at livet kunne ta slutt, står Kristine Hallingstad i en tomatsuppekø sammen med alle dem som betyr mest for henne. 22. juli 2011 vil alltid være en del av henne. Men det vil alle dem som er her også være — dem som har hjulpet henne gjennom det vanskeligste av de 21 årene hun har levd.

— For meg er det viktig å la følelsene bestemme dagen i dag. Jeg vil kunne velge å se det jeg vil av markeringer, når det passer meg. Heldigvis er det rom for å være forskjellige i AUF, sier hun.

Og så spør pappa Hadle om hun er en kontrollfrik, før han takker for maten og inviterer på kaffe i stua, hvor et utstoppet hjortehode på veggen ser med et nesten andektig blikk mot glassvasen med de røde rosene.

Lyden fra naboens motorsag blir borte når Eskil Pedersen ber om ett minutts stillhet. Det er som om også seks måneder gamle Kasper forstår hva som foregår, for gurglingen stilner plutselig. Samtidig går AUF-er Renate Tårnes på scenen på Utøya for å synge om minner som aldri vil dø.

Gruer seg

Kristine Hallingstad kommer aldri til å glemme. Det er derfor hun får en klump i magen hver gang hun er på Youngstorget, og det er derfor hun gruer seg til landsmøtet.

— Det blir første gang etter i fjor sommer at jeg er sammen med en stor forsamling AUF-ere, og jeg kjenner en frykt for at det ikke er trygt, sier hun.

Men hun gleder seg også, og det virker nesten som om frykten blir litt mindre, og forventningen litt større, når partivennene reiser seg og synger «Vi er AUF-ere» på Utøya. Hun er langt unna dem nå, men angrer ikke på at hun ble hjemme. For her har hun anledning til å beskytte seg litt mot inntrykkene og følelsene.

Og så har hun lov til å diskutere om det er Gucci- eller Prada-veske Helle Thorning Smith alltid har med seg.

— Apropos Helle Thorning Smith, sier hun.

— Jeg har aldri har vært i København! Burde vi ikke dra dit?

Kasper er ikke den eneste som har mye å se frem til. Kristine Hallingstad gleder seg til resten av livet. Men akkurat nå gleder hun seg over at AUFs generalsekretær Tonje Brenna er så kul på håret, at hun fortsatt er glad i å bade.

- Klarte ikke å skremme oss

Til tross for et alvorstungt bakteppe, var stemningen lettere enn forventet, mener AUF-er Eivind Rindal om markeringen i går.

— Jeg får lyst til å være på leir når jeg er her. Det er nesten sommervær og leirstemning, sier Eivind Rindal.

Rindal er en av mange AUF-ere som opplever det viktig og nødvendig å være på Utøya ett år etter. På Utøya samlet etterlatte seg i et arrangement i regi av Den nasjonale støttegruppen, på stedet der 69 mennesker ble drept under terrorangrepet i fjor.

Det ble også lagt ned krans, mens både Stoltenberg, AUF-leder Eskil Pedersen, LO-leder Roar Flåthen og Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt holdt taler.

— Det finnes mange gravlunder og stille steder ellers i Norge. Det er viktig at vi bruker Utøya, at det ikke blir et spøkelsessted, sier Rindal.

- Heftig sikkerhetsopplegg

Rindal har i tillegg til å ha hørt på de mange talene, spist med venner etterpå.

— Det er første gang jeg har fått beskjed om at det ikke er lov å klatre og ikke lov å svømme her. Man merke at det er et heftig sikkerhetsopplegg, sier han.

Selv har han vært på Utøya tre ganger siden 22. juli i fjor.

— Jeg har gått opp igjen de stiene som jeg flyktet på. Det var verre 1. august da jeg var tilbake i fjor, men nå føler jeg mer avslappet. At jeg igjen kjenner meg trygg på Utøya betyr at han ikke greide å skremme meg, sier Rindal.

Sang ett år etter

En annen som var tilbake på Utøya var Renate Tårnes. Ett år etter at kjæresten ble skutt og drept var hun tilbake på scenen med sangen «Hjerteknuser».

— Det var utrolig godt å være tilbake i dag og stå foran alle AUF-ere og synge igjen, sier Tårnes.

Hun forteller at hun var nervøs før hun begynte. Aldri før hadde hun sett så mange folk i bakken.

— Men det var også en fantastisk følelse. Det er så godt å være tilbake på den vakreste plassen på jorden.

- Verdig

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var på Utøya 22. juli i fjor. I går var hun tilbake.

— Det er tragedie, sorg, minner ... Jeg får helt tykk hals av dette, sier hun.

— Det er ingen som kan fjerne de gode minnene. De lever videre i AUF-erne, og de kommer til å være preget av 22. juli hele livet. Det er en egen generasjon som alltid vil huske Utøya.

AUF-leder Eskil Pedersen synes ettårsmarkeringen for AUF på Utøya ble verdig og fin.

— Det er akkurat sånn vi ville at dagen skulle bli. Jeg er veldig glad for den timen vi fikk i bakken. Det betydde veldig mye for meg. Det var rørende å se applaus, tårer, smil, sang og latter.