Pablo Ortiz

kunne bare ane dagen der han bøyde seg over kona Edna og kysset henne forsiktig adjø. Klokken var ikke rundet fem, nattemørket omsluttet ennå Tottenville, sør på Staten Island. Den 49 år gamle bygningsinspektøren likte å være tidlig på jobb, han satte pris på den korte bussturen til fergen, og ikke minst overfarten til Manhattan. Synet av arbeidsplassen som steg opp av morgendisen og strakte seg høyere mot himmelen enn noen annen bygning på jorden, fylte ham med en underlig stolthet.

President George W. Bush ofret neppe været en tanke da han la ut på den vanlige seks kilometer lange joggeturen like etter klokken seks. Sol i det sørlige Florida? Ikke akkurat world news. Han hadde sovet godt i suiten på Colony Beach and Tennis Resort i Longboat Key. Trygg hadde han også vært. Secret Service hadde insistert på å montere bakke-til-luft-raketter på taket av hotellet. Dagens program var av det enkle slaget; først sikkerhetsorientering, så besøk på en barneskole for at fotografene skulle få bilder av en president som bryr seg om utdanning. Det var slik han ville fremstå, som en omsorgsfull konservativ.

I hovedkvarteret til NORAD (North American Aerospace Defense Command) var det travel aktivitet grytidlig. Felleskommandoen for forsvar av luftrommet over USA og Canada var midt inne i en ukelang øvelse. Over hele landet sto jetjagere klar, med mer drivstoff og flere våpen enn vanlig. Hvis noen skulle forsøke å angripe landet fra luften, kunne de ikke valgt en dårligere dag enn denne, den 11. september 2001. Frank de Martini

hadde en god følelse denne morgenen. Sammen med kona Nicole hadde han kjørt ungene til den nye skolen de hadde funnet. Nå ba han Nicole bli med opp i 88. etasje i 1 World Trade Center for en kopp kaffe og en prat før hun startet på sin egen jobb i et ingeniørfirma med kontorer i 2 World Trade Center, det sørlige av de to tvillingtårnene.

Kanskje fantes det noen som kjente de to gigantiske bygningene bedre enn Frank de Martini, men de var i så fall ikke mange. Han ble ansatt i 1993 av New York Port Authority, som eide World Trade Center, for å vurdere skadene og overvåke reparasjonsarbeidene etter at en 600 kilos bilbombe gikk av i garasjen i det nordlige tårnet. Seks personer ble drept og flere tusen skadet, men tårnene sto.

Med årene utviklet han noe som liknet en dyp kjærlighet til den ingeniørbragden de to 110 etasjer høye kolossene var. I en dokumentar på History Channel i januar 2001 beskrev Frank de Martini styrken i konstruksjonen: «Jeg tror at disse byggene kan motstå flere treff fra store jetfly samtidig. Strukturen er som myggnettingen folk har foran døråpningene. Et jetfly vil bare være som en blyant som punkterer nettingen, uten å skade den skikkelig.»

Mens han skjenket kaffe til Nicole og kollegaen Pablo Ortiz, tok de Martini nok en gang opp det som for tiden plaget ham hver våkne time. Hele World Trade Center var nylig leaset til eiendomsmagnaten Larry Silverstein. Ingen visste hva det innebar. Ville de få beholde jobbene eller ville Silversteins folk overta ansvaret for vedlikeholdet?

På kjøkkenet

til verdens høyeste restaurant, Windows On The World, i 107. etasje i det nordlige tårnet, lå bekymringene på et annet, og mer hverdagslig plan. Risk Water Group hadde samlet finansfolk og teknologer fra hele USA til en konferanse i møterommene i etasjen under. Før den første foredragholderen slapp til, var alle de 190 delegatene invitert til frokost i Windows On The World.

89 ansatte sørget for at ingenting manglet i konferansesalen og på den store buffeten, men da klokken var blitt kvart på ni, var bare 81 delegater dukket opp. To frokostgjester som ikke skulle på konferansen, Liz Thompson fra Nedre Manhattan Kulturråd og Geoffrey Wharton fra Silverstein Properties, tømte den siste kaffeskvetten og gikk inn i heisen for å dra ned i lobbyen, drøyt 400 meter lenger nede. Klokken var 08.44 og ingen annen heis skulle noensinne forlate Windows On The World.

En snau time tidligere,

klokken 07.59, hadde American Airlines Flight 11 tatt av fra Logan Airport i Boston, 16 minutter forsinket. Luftfartsmyndighetenes automatiske passasjerkontroll hadde blinket ut tre passasjerer for manuell kontroll. Én av dem, Waleed Alshehri, hadde ikke sjekket inn bagasje og gled lett gjennom kontrollen. Broren, Wail Alshehri, og Satam Al Suqami fikk koffertene sjekket for eksplosiver, men ble ikke stoppet. Det ble heller ikke Abdulaziz Alomari og Mohammed Atta, som gikk om bord rett fra Colgan Airs flight fra Portland Oregon. Atta fant plassen sin på åttende rad, mens brødrene Alshehri satt helt foran, på 2A og 2B.

11. september

var Pablo Ortiz en av de første på jobb, slik han pleide. Etter ham kom tusener. Køene i lobbyene vokste og forsvant, økte og avtok etter hvert som de 99 heisene i hvert av tårnene løftet meklere, advokater, ingeniører, sekretærer, internbud og budsjettsjefer oppover i etasjene. Likevel var bare 14.000 av de godt over 50.000 som arbeidet i de to tårnene kommet på jobb da klokken var blitt 08.46 denne vakre høstmorgenen.

George W. Bush kom også litt sent i gang med dagens gjøremål. Klokken 08.35, fem minutter etter den oppsatte timeplanen, startet den lange kortesjen kjøreturen mot Emma E. Booker Elementary School i Sarasota. Kortesjen var som vanlig forberedt på de fleste tenkelige angrep. Drapet på John F. Kennedy og attentatet mot Ronald Reagan hadde gjort enhver forflytning av presidenten til et logistisk mareritt.

Først kjørte politibilen med bombesveiperen, så bilen med måleapparatene for gass og biologiske våpen, så kjernen med åtte svarte biler, «den sikre pakken», med tungt bevæpnete Secret Service-agenter i store SUV'er foran og bak tre pansrete identiske limousiner – ingen skulle vite hvilken bil presidenten satt i. Bak fulgte stabsbilene, pressebilene, flere politibiler og til slutt en ambulanse – i tilfelle noe likevel skulle skje. Alt dette for å høre noen fjerdeklassinger lese om ei geit.

15 minutter før

de svarte bilene rullet ut fra hotellkomplekset, lånte flyvertinne Amy Sweeney et telefonkort fra en kollega og ringte flyplassen i Boston. Lavt, men intenst sa hun til en av bakkesjefene i selskapet: «Hør på meg, og hør godt etter. Jeg er på flight 11. Flyet er kapret.»

Sweeney fortalte at hun ikke fikk kontakt med cockpit og at hun trodde at det ikke lenger var pilotene som styrte flyet. Hun fortalte at kaprerne hadde stukket de to flyvertinnene på første klasse med kniv og skåret over strupen på en av passasjerene (senere identifisert som Daniel Lewin, en jøde).

I løpet av de neste minuttene fordampet all tvil om at Sweeney snakket sant. Flygelederne i Boston hørte en stemme i cockpiten på flight 11 si: «Vi har noen fly. Bare forhold dere rolig så går alt bra, vi vender tilbake til flyplassen.» Først fjorten minutter etter den første telefonsamtalen kontaktet American Airlines luftforsvaret. De gikk utenom den vanlige kanalen, som ville vært NORAD. Der fortsatte arbeidet med øvelsen, som blant annet omfattet en tenkt flykapring.

Først klokken 08.37 fikk NORAD beskjed om at virkeligheten var kommet dem i forkjøpet. To F-15 på Otis-basen ved Cape Cod i Massachusetts ble raskt gjort klar til innsats. Men før jagerflyene var kommet i luften, fikk NORAD beskjed om en ny kapring. United Airlines flight 175 fra Boston til Los Angeles var forsvunnet fra radarskjermene til flygelederne idet flyet var 80 kilometer nord for New York City.

På kontoret til Frank de Martini i 88. etasje i det nordlige tårnet hadde Nicole Martini drukket opp kaffen og avsluttet den løse praten med mannens kollega, Pablo Ortiz. Nå reiste hun seg og sa at hun fikk komme seg over i det andre tårnet og begynne å arbeide.

Amy Sweeney snakket fremdeles med kollegaen på bakken. Passasjerene på økonomiklasse hadde åpenbart ikke lagt merke til drapet og dramatikken i den fremre kabinen. De satt stille og holdt på med sitt, mens Sweeney beskrev hva hun så utenfor vinduene for å hjelpe til med å lokalisere flyet: «Jeg ser vann. Jeg ser bygninger. Jeg ser bygninger.» Hun fortalte at de fløy lavt. Svært lavt. Så trakk hun pusten dypt, før hun langsomt utbrøt: «Oh, my God!» Klokken var 08.46, Eastern Standard Time.

I Lispenard Street

på Nedre Manhattan sto bataljonsjef Jospeh Pfeifer sammen med noen andre brannfolk og forsøkte å finne kilden til en gasslekkasje. Med seg hadde de Jules Naudet, den ene av to franske brødre som omtrent hadde flyttet inn på brannstasjonen de siste ukene for å lage en dokumentar om en ung brannmanns vei inn i et hardt, farlig og underbetalt yrke.

Jules Naudet hadde brannfolkene i bildet da alle hørte en skjærende lyd fra himmelen. Instinktivt løftet han kameraet og filmet det øyeblikket da American Airlines flight 11, med 81 passasjerer og et mannskap på 11 dundret skrått inn i det nordlige tårnet, mellom 93. og 99. etasje, i en fart av 750 kilometer i timen.

Nicole Martini

kjente plutselig hvordan bygningen svaiet, samtidig med et enormt drønn ovenfra. Hun skottet ut vinduet og gispet da hun så elver av ild flomme forbi vinduene. Brennende flydrivstoff falt som flammegirlandere nedover fronten på bygget, men tordnet også som ildkuler nedover heissjaktene og blåste ut i eksplosjoner som knuste alle de kraftige vinduene i lobbyen.

Bataljonsjef Joseph Pfeifer reagerte på ren refleks. Filmen viser hvordan han kaster seg inn i kommandobilen, griper radiomikrofonen og slår alarm: «Et fly har akkurat krasjet inn i de øverste etasjene av World Trade Center. Send ut alarm 2 og få mannskap til området.» Det er gått nøyaktig 12 sekunder siden flyet traff.

For fulle sirener skyter kommandobilen fart nedover Manhattan, tett fulgt av Engine 7. Brannstasjonene i New York er vanligvis satt opp med én stigebil, ladder, og én pumpebil, engine. Folkene på pumpebilen skal slukke, mannskapet på stigebilen skal redde. Men ingen av dem hadde erfaring med en katastrofebrann 90 etasjer oppe i luften. Og ingen stige i verden ville nå opp til de mange hundre som nå var innestengt i etasjene over brannen.

31 år gamle Tom Haddad

var kommet tidlig på jobb. Han satt ved pulten sin i 89. etasje og forsøkte å bli ferdig med layout til en brosjyre da han hørte en motorlyd som ble stadig sterkere, intenst sterkere. Så begynte glassrutene å vibrere som småbølger på stille vann.

«Jeg hadde akkurat reist meg da smellet kom. Jeg ble kastet en meter bakover og traff veggen i nesten horisontal stilling. Lyset forsvant som om noen skulle ha slått av bryteren. Det ble totalt mørkt, før alt plutselig eksploderte i flammer. Så slo sprinkleranlegget seg på.

Da jeg kom til meg selv, sto alt i flammer unntatt en meter bred sti bort til døren. Jeg lå midt i denne stien, og det samme gjorde fire av kollegene mine. Alt rundt oss brant, men vi lå på rekke i den eneste åpningen mellom flammene. Takplatene hadde falt ned og det var glass overalt. Da jeg snudde meg, så jeg at vinduet var blåst inn. 89 etasjer oppe i luften, og alt var vidåpent. Det slo meg hvor blå himmelen var.»

Fortauene

på nedre Manhattan er en urban ballett. Et lite steg til siden for å unngå kollisjon, en langsom piruett for å studere baksiden på henne som nettopp passerte, to quicksteps for å komme utenom en tigger, fire aksjemeklere skulder ved skulder i power walk mot nærmeste lunsjrestaurant.

Men nå frøs bildet. Med hodene bøyd bakover sto alle stille og så på det uvirkelige. «En eksplosjon!» sa noen. «Nei, det var et fly.» «Et stort fly?» «Nei, et småfly.» «Ikke tale om, det var et passasjerfly». Så et gisp. En skygge forlater bygningen over flammene og røyken. Den beveger seg nedover, og kommer nær nok til at folk ser hva det er; et menneske i nær 400 meter fritt fall.

Inne i lobbyen på WTC 1 hører bataljonsjef Pfeifer et dumpt drønn. Filmen viser hvordan han og de andre brannfolkene snur seg etter lyden. De skjønner hva det er. «A jumper!» De har erfaring med tragedier, og vet at nå er det så ille der oppe i røyken og flammene at noen velger å hoppe. I løpet av den neste timen hopper eller faller over 200 mennesker. Det blir livsfarlig å gå over mezzaninen mellom de to tårnene, evakueringen av de 14.000 må gå gjennom andre bygg i komplekset.

Fotografen Richard Drew tar et bilde som blir et morbid ikon for denne dagen: En mann i fritt fall forbi et av tårnene, med hodet ned, armene langs siden og den venstre foten bøyd i trekant ut fra kroppen. Det tar 10 sekunder å falle 95 etasjer. Det er lenge.

Pfeifer var første bataljonsjef på plass og ble automatisk leder av redningsoperasjonen. Jules Naudet følger ham tett med kameraet, og dokumenterer hvordan Pfeifer setter opp kommandopost i lobbyen i WTC1. Heisene står, så brannfolkene må bruke trappene. Røykdykkerne bærer oksygenflasker, mannskapene fra pumpebilene hiver slangekveilene over skuldrene og går rolig mot strømmen av flyktende sivile. Alle bærer mer enn 30 kilo utstyr. De klarer én etasje i minuttet. Det vil i beste fall ta halvannen time før de er oppe ved brannstedet, ingen vet når de vil nå fram til etasjene over flammene.

Over det gapende hullet

i fasaden, over røyken og ildluene, er stemningen dårlig. Garth Feeney hadde meldt seg på konferansen til Risk Waters og ville benytte seg av tilbudet om gratis frokost, ikke minst på grunn av utsikten. Rundt klokken ni ringer han til moren, Judy, som sitter i Florida og ser de første nyhetssendingene fra dramaet på Manhattan.

«Hei, er det noe nytt?» «Mamma, jeg ringer ikke for å prate. Jeg er i World Trade Center og det er blitt truffet av et fly.» «Vær så snill og si at du er nedenfor treffstedet.» «Nei, jeg er over. Jeg er i toppetasjen. Vi er 70 stykker innestengt i ett rom. De har stengt dørene og forsøker å holde røyken ute.»

Ledelsen i Windows On The World ringer nødtelefonen 911 gang på gang. De har samlet de fleste gjestene og staben i 106. etasje, det er altfor mye røyk i 107. Operatøren på 911 spør om trappene er åpne, og får negativt svar. Alle trappene er blokkert, trappegangene er fulle av røyk. En ansatt i Bloomberg finans sender epost fra mobiltelefonen: «DET ER fullt av RØYK». Han får svar: «Sier de hva dere bør gjøre?» «Nei, alt er kaos.» Han sender en melding til søsteren: «Jeg er REDD. DET ER mye RØYK.» «Kan dere klare å komme dere ut?» «Nei, vi sitter fast.»

George W. Bush

sitter i limousinen på vei til skolen. Flere personer i følget får melding om det som har skjedd i New York, men ifølge den offisielle forklaringen er det ingen som forteller presidenten at landets høyeste bygg er truffet. I flere senere intervjuer hevder Bush at han så på tv at det første flyet traff. Det er en umulighet. Ingen så det. På dette tidspunkt, om lag et kvarter etter krasjet, vet USAs president mindre enn hundretalls millioner rundt om i verden om tragedien som utfolder seg.

Like etter smellet

kommer Frank de Martini og Nicole ut av kontoret. Flammene stryker langs veggene i korridoren. De Martini samler alle han ser og leder dem til et rom lengst borte fra røyken, før han melder over radio at de er innestengt i 88. etasje, at én person har alvorlige brannskader og at de ikke vet om noen rømningsveier er åpne. Så går han på leting.

Noen minutter senere kommer han tilbake. Øynene er røde av irritasjon fra røyken, han har sot i hår og øyenbryn, men han har godt nytt: «Okay, jeg har funnet en åpen trapp.» Trappegang C, lengst borte fra treffstedet er nesten uskadd. For å komme dit må folk klatre over raserte vegger, tråkke i glass og knuste takplater, men ingen nøler.

Nicole ber mannen gå med henne, men han kysser henne adjø og sier at han må se om det er flere som trenger hjelp. Det er ikke hans ansvar å lede evakuering ved brann eller ulykker i bygget, men han tar det likevel. Sammen med Pablo Ortiz finner han fram to hjelmer, et brekkjern, en lommelykt og en walkie-talkie. Så går de to, en høyreist arkitekt og en liten og tett bygningsinspektør, etter lyden av noen som banker i veggen og roper om hjelp.

Tom Haddad

ble ikke stående lenge og se på den blå himmelen utenfor det knuste vinduet. Først forsøkte han å ringe kona Kim, som jobbet i NBC, men fikk bare telefonsvareren. Beskjeden han la igjen var kort: «Eh, bygningen har eksplodert. Skru på TV, vi er antakelig på nyhetene.» Idet han la på, var det noen i rommet som slo på en radio. Slik fikk de vite at de var truffet av et fly. «WNEW behandlet nyheten altfor lett etter min mening. De refererte bildene de så på fjernsyn som om det var en sportssending. Folk begynte å gråte, noen fikk panikk. Jeg bestemte meg for å skifte stasjon. Akkurat da traff det andre flyet. Bygningen vår ristet og for andre gang ble jeg kastet i bakken.»

De to F-15-flyene

fra Otis-basen var i luften og ble dirigert mot New York. Flygerne fortalte i flere intervju like etter 11. september at de fløy i supersonisk hastighet mot Manhattan. I så fall ville de nådd fram like før flight UA175 kom inn over storbyen. Men i rapporten fra den offisielle 911-kommisjonen står det, i strid med hva både pilotene og ledelsen for luftforsvaret hadde forklart, at flyene ikke ble sendt mot New York, men fikk beskjed om å dra ut over Atlanterhavet. Ifølge kommisjonen kom flyene ikke inn over Manhattan før klokken 09.25. Et par minutter over klokken ni varslet United Airlines alle de 16 transkontinentale flightene de hadde i luften om hva som hadde skjedd med AA11. De informerte også om at UA175 antakelig var kapret. Beskjeden nådde også UA93, på vei fra Newark mot San Francisco med 38 passasjerer og et mannskap på sju. Pilotene fikk imidlertid ikke ordre om å barrikadere døren inn til cockpit. Det skulle gå over 20 minutter før også dette flyet ble kapret. Etter at en gruppe passasjerer trengte seg inn i cockpit og angrep kaprerne, styrtet flyet i en nedlagt kullgruve i Pennsylvania. Ingen vet hvilket mål det hadde, men kursen var satt mot Washington DC.

Det er bare gått

et kvarter siden det første flyet traff, men tv-stasjoner over hele verden har brutt inn i de regulære sendingene for å overføre direkte fra brannen i World Trade Center. Millioner på millioner ser i sann tid hvordan et nytt fly kommer lavt inn over den berømte skylinen fra sørvest, hvordan den som styrer flyet legger det diagonalt og dundrer inn i det andre av tvillingtårnene, som øyeblikkelig omsluttes av en ildkule. TV-bildene viser i etterkant at nesen på flyet kommer ut av bygningen på den andre siden. Klokken er 09.03, det er gått 17 minutter siden det første flyet traff.

Ett treff kan være en ulykke. To treff er et angrep. Det bryter ut panikk i gatene rundt World Trade Center. Bønn og forbannelser blander seg over hele USA. Siden den siste krigen mot britene, i 1812, har USAs fastland aldri blitt angrepet av en ytre fiende. Noe enda viktigere enn stålbjelkene og betongsøylene i de to skyskraperne er brutt.

Klokken 9.06,

tre minutter etter at hele verden hadde sett det andre krasjet, gikk stabssjef Andrew Card bort til George W. Bush, som satt i klasserommet og hørte barna lese. Han hvisket i øret til presidenten: «Et nytt fly har truffet det andre tårnet. Amerika er angrepet.» Den øverstkommanderende for USAs væpnete styrker reagerte ikke på den dramatiske meldingen. I ytterligere ti minutter satt han med et uttrykksløst ansikt og hørte barna lese om den lille geita som åt alt som kom i dens vei.

Flere av de innestengte

i Windows On The World orket ikke sitte stille lenger. Hver gang de ringte 911 fikk de samme svar: Hold dere hvor dere er, hjelp er på vei. Men røyken ble stadig tettere, noen hadde kraftige astmaanfall. Den 29 år gamle softwareselgeren Peter Mardikian ringte hjem til kona Corine. De hadde vært kjærester siden college, men giftet seg ikke før i juli 2001, seks korte uker tidligere. Nå ville han forsøke å komme seg opp på taket, sammen med flere titalls andre. Hun ba ham desperat om å bli værende i telefonen, men han sa at han måtte legge på. Det sto mange i kø for å bruke den eneste fungerende linjen ut av restauranten.

Det var aldri noe alternativ å redde folk ut fra taket, selv om det var gjort ved tidligere skyskraperbranner. Flammer og røyk stiger til værs, helikoptrene kunne ikke lande, og ingen rømningsveier var merket oppover. De sikkerhetsansvarlige i tvillingtårnene ville ikke at de som evakuerte nedover skulle kollidere i trappen med folk som gikk oppover. Likevel var det mange som i desperasjon søkte mot et sted hvor det kanskje var frisk luft, og ennå et lite håp.

Den største leietakeren

i 89. etasje i det nordlige tårnet var forsikringsselskapet MetLife. Brannene som brøt ut, hadde tvunget de 13 som var kommet på jobb, til å krype og gå nedover korridoren og inn i kontorene til et advokafirma. Også fra andre bedrifter strømmet skremte mennesker samme vei. Én av dem var Tom Haddad, som noen minutter tidligere hadde sett hvor blå himmelen var utenfor det ødelagte vinduet. Han kom krypende sammen med de fire kollegene som overlevde smellet, mens han forsøkte å inhalere det oksygenet som fantes.

«Golvet smeltet faktisk bak oss da vi flyktet nedover korridoren,» fortalte Rob Sibarium, en av sjefene i MetLife. Desperat forsøkte de innestengte å åpne dørene til flere av trappen. Alle sto bom fast, mens flammene åt seg stadig nærmere. Et brannslukkingsapparat freste ut noe skum, men det var som å spytte mot en vulkan. «Vi var fortapt, det var snakk om minutter,» sa Rick Bryan, en av advokatene til MetLife. Da hørte de plutselig en stemme fra andre siden: «Gå vekk fra døren!» Det neste de så var et brekkjern som ble slått gjennom veggen. Frank de Martini og Pablo Ortiz brakk opp døren og holdt den åpen mens alle de 23 innestengte skjelvende gikk løs på de første av nærmere 2000 trappetrinn ned.

Klokken 09.26

utstedte Jane Garvey, den helt ferske sjefen i de føderale luftfartsmyndighetene, en historisk ordre: Samtlige flyginger i USA ble stanset. Ingen fly fikk lov til å ta av, de som var i luften ble bedt om å lande så raskt som mulig. Alle internasjonale flygninger på vei mot USA ble omdirigert til Canada. Noe liknende hadde ikke skjedd i de 98 årene som var gått siden brødrene Wright i 1903 gjennomførte verdens første flytur.

Men ordren kommer for sent for American Airlines flight 77, på vei fra Dulles Airport utenfor Washington DC til Los Angeles, med 58 passasjerer og et mannskap på seks. Flyet er allerede kapret og blir ført av mannen fra sete 1B, Hani Hanjour. I bunkersen under Det hvite hus følger visepresident Dick Cheney, presidentens sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice og deler av regjeringen og forsvarsledelsen flyet på radar. De ser hvordan det bryter av kursen, snur og kommer mot Washington. Først er det 80 kilometer unna, så 50 kilometer. Farten er rundt 800 kilometer i timen. Det er gått en halv time siden det andre flyet traff World Trade Center, alle vet at målet for AA77 er en av hovedstadens viktige bygninger, men de vet ikke om det er Capitol, Det hvite hus eller noe annet. Så forsvinner flyet fra radaren. Like etter står flammene til værs fra Pentagon, det militære sentrum for verdens sterkeste krigsmakt.

Mens AA77

er på vei inn mot Washington, stiller president Bush seg opp foran 200 elever og lærere ved skolen i Sarasota. I rommet er like mange pressefolk og rådgivere, noen politikere og presidentens egne livvakter. Talen er kort, han forteller at to fly har truffet World Trade Center og at det antakelig dreier seg om terrorisme. Så setter han seg i limousinen og blir kjørt mot flyplassen og Air Force One.

Kongressbygningen på Capitol Hill blir evakuert, og for første gang i historien iverksetter Secret Service de tiltakene som skal sikre at nasjonen har en fungerende president uansett. Over hele Washington henter agenter inn de 15 personene som står i rekkefølge til å overta embetet hvis både presidenten og visepresidenten blir drept. Ingen vet hvor mange fly som er kapret, nede i bunkersen under Det hvite hus blir visepresident Cheney fortalt at det kan være så mange som 11. Allerede er sporene mange nok til at mistanken går mot al-Qaida og Osama bin Laden. Den amerikanske regjeringen velger fra første stund å omtale angrepet som en krig, ikke som en kriminell handling. Begrepsvalget skal få store konsekvenser.

Da det første flyet

traff, ble Anne Prosser kastet over ende. Tykk røyk veltet ut av den åpne heisdøren i 91. etasje. Hun våget ikke løfte hodet, men krøp på knærne tilbake til kontorene til Clearstream Banking. Først da hun fikk stengt døren bak seg, og så de 10 andre kollegene som også hadde søkt tilflukt der, merket hun at hun hadde forbrent kneet stygt. Hun ringte moren i Nashville, fortalte hvor hun var og forsikret om at hun ville komme seg ut. Men hun ante ikke hvordan det skulle skje, korridoren var full av svart, illeluktende røyk.

Etter 25 minutter skar plutselig en lysstråle fra en lommelykt inn i det mørke rommet og en trygg mannsstemme spurte hvor mange de var. Pablo Ortiz og Frank de Martini var kommet til unnsetning. De to mennene gikk foran og viste vei til en trapp som var åpen. Anne Prosser og kollegene begynte på den lange veien ned, men Ortiz og de Martini fortsatte sin systematiske leting oppover i etasjene, mot det stedet hvor flyet hadde truffet. Til sammen reddet de ut minst 70 innestengte, som alle kom seg ut av bygningene i tide. Det siste noen så til de to mennene i hjelm og dress, var da de forlot 91. etasje. De ble aldri funnet.

Om bord

i Air Force One fikk piloten, oberst Mark Tillman, melding om at presidentens fly kunne være neste mål. Radaren viste et uidentifisert fly foran dem som flygelederne ikke fikk kontakt med. Tillman trakk i spaken og steg langt over normal flytrafikk, så satte han kursen mot Nebraska og et enormt underjordisk kommandosenter, bygget for å motstå angrep med atomvåpen. Flygelederne langs ruten ble kontaktet over telefon for å unngå avlytting, ingen kurs ble oppgitt, flyet ble overlevert fra sektor til sektor i all hemmelighet. To F-16 la seg som livvakter like bak den kjente maskinen.

Politihelikopteret

som hang over de to brennende tårnene så at store deler av bygningene var i ferd med å løsne. Men på grunn av den gamle rivaliseringen mellom «the finest» – New York Police Department – og «the bravest» – New York Fire Department – var kommunikasjonen mellom de to etatene under denne katastrofen like elendig som den pleide å være under roligere forhold.

Brannfolkene som slet seg oppover i etasjene, trinn for trinn, hadde gamle og dårlige radioer. Mange av dem hørte antakelig aldri ordren om å evakuere. De visste ikke at de skulle gi opp forsøkene på å slukke brannene, avblåse letingen etter sårete og innestengte, og i stedet forsøke å redde sine egne liv.

Noen hørte meldingen, men var for høyt oppe i etasjene da det utenkelige skjedde. Det nordlige tårnet ble truffet først, men det var det sørlige som først kollapset. Klokken 09.59 knekker de siste bjelkene rundt treffstedet. De mange etasjene over hullene i fasaden bikker litt utover før de faller rett ned. En støvstorm, full av biter av betong, glass og stål, skyter ut fra bygningen mens den raser mot bakken. Den enorme tyngden pulveriserer det meste, i stedet for en haug etterlater verdens høyeste bygning seg et hull.

Støvskyen

ruller oppover Manhattan, lukker seg om flyktende og skrikende mennesker, trenger inn i nesebor og munnhuler, dekker biler og bygninger. Redselsslagne kaster mange seg inn i trappeoppganger og butikker, noen kryper under biler. Andre går stoisk gjennom stormen mens det hvite støvet legger seg over dem, over alt.

I det nordlige tårnet vet de som ennå er innesperret, at de er fortapt. Meklerselskapet Cantor Fitzgerald, ett av USAs største, mistet 658 ansatte, to tredjedeler av den arbeidsstyrken som pleide å fylle kontorene i 101.–105. etasje. Forsikringsmeklerne Marsh & McLennan hadde kontorer i 93.–100.etasje, der flyet traff. 295 ansatte og 60 kontraktører omkom, sannsynligvis momentant. Ingen av de 170 i Windows On The World overlevde.

Klokken 10.28, en snau halvtime etter at søsterbygget var blitt til støv, raste det nordlige tårnet på samme måte. 343 brannmenn døde i de to byggene. Bataljonsjef Joseph Pfeifer evakuerte sammen med den øvrige ledelsen da det sørlige tårnet raste, men broren Kevin, som var på vei oppover i etasjene, omkom.

For millioner

av amerikanere, og andre, er 11. september 2001 først og fremst uforglemmelige bilder. Bilder av UA175 som trenger inn i det sørlige tårnet. Bilder av fallende mennesker, av tårnene som raser, av støvskyen som reiser seg som en apokalyptisk storm bak skarer av flyktende mennesker.

For like mange er 11. september en følelse av overgang, som første verdenskrigs utbrudd og Berlinmurens fall. Tiden kan meningsfylt deles i før og etter denne dagen. Den forandret USA, men den forandret også Midtøsten. Den svekket rettssikkerheten i mange land, også i Norge. Aversjonen mot å bruke tortur og vilkårlige henrettelser er ikke like sterk som før 11. september. Selv liberale politikere aksepterer en overvåking og kontroll av borgerne som ville vært utenkelig før denne blå, blå morgenen.

Det tok 102 minutter fra det første flyet traff til det siste tårnet falt. Det er ikke lang tid, men det var lenge nok til å forandre verden.