Finansierer ulovlig bosetting

MOSBY: – Sabbath shalom!

Det enkle forsamlingslokalet som utgjør Mosby bedehus er fullt denne fredagskvelden. Kvinner og menn siver langsomt inn i lokalet, og alle passerer en kvinne med fast blikk og levende øyne som sier «Sabbath shalom» på veien inn. Guds fred på sabbaten.

Kvinnen presenterer seg som Baby Osmundsen. Et par dager i forveien sto en liten rubrikkannonse på Fædrelandsvennens sider for religiøse møter. «Israelskveld. Velkommen til Mosby bedehus fredag kl. 19.»

Det kommer femti mennesker. Seksti. Enda flere! Arrangørene virker litt overrasket, og bærer inn flere stoler. Det stopper ikke før 135 sjeler er samlet, og sitter stille foran alteret, som i kveld er prydet med Israels flagg.

I salen sitter blant annet ekteparene Anne Kristine og Øyvind Larsen, og Kåre og Astrid Eikeland. Baby Osmundsen og mannen hennes, Bjarne, har i en årrekke organisert frivillige som reiser til Israel for å gjøre ulike typer arbeid for organisasjonen Karmel-Instituttet.

Møtet på Mosby er økumenisk, altså tverrkirkelig. Om man tilhører bedehuset, Frikirken, Den norske kirke eller Betania spiller ingen rolle. Troen på Gud og støtten til Israel samler på tvers av menighetstilhørighet.

Pinsevennen Lillian Lindqvist fra Halden er kveldens hovedtaler. Hun og mannen har kommet tilbake fra et opphold i Israel, og hun har jobbet som frivillig ekstrahjelp på et eldresenter.

På talerstolen snakker hun om Guds landløfte til jødenes stamfar Abraham:

– Fra elven i Egypt til breddene av elven Eufrat, det er et stort landområde, og Gud har sagt at alt dette skal bli en del av Israel.

Det innebærer langt mer enn de konfliktområdene man hører mest om i media i dag; Gaza og Vestbredden. Libanon, Syria, Jordan og deler av Irak er omfattet av disse grensene.

Lillian Lindqvist– Det er simpelthen ikke plass til alle sammen i fremtiden. Araberne, muslimene, de tilber en avgud, sier Lillian Lindqvist.

– Det som skal skje før Jesus kommer tilbake, er at alle Israels tolv ætter skal samles i Det Hellige Land og tilbe Herren. Det er mange som bor i Amerika, i Europa og andre steder som skal vende hjem. Derfor er det ikke plass til alle som bor der nå.

Man reiser seg vanligvis under ordinære gudstjenester når det siteres fra Bibelen. Her gjengis så mange bibelvers at det hadde blitt slitsomt for mange av de eldre deltakerne. Forsamlingen reiser seg bare én gang i løpet av møtet, når den israelske nasjonalsangen spilles og synges på hebraisk.

Anne Kristine og Øyvind Larsen skal til Israel for å få opplæring som reiseledere. Karmel-instituttet guider norske israelsvenner omkring til de mange hellige stedene i landet, og viser også fram bosettinger på Vestbredden. Kåre og Astrid Eikeland skal være verter på et gjestehus i Jerusalem, Bet Norvegia.

Det tas ikke opp kollekt under Israelsmøtet på Mosby. Men mange av dem som kommer er faste givere. I 2011 settes pengene inn på organisasjonenes konti, og trekkes fra på skatten.

Israels venner har mange organisasjoner i Norge. Vi vil følge den som ekteparene Osmundsen, Haaland og Larsen har engasjert seg i; Karmel-instituttet.

Moi

Fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Rogaland skjærer tvers over Lundevatnet ved E 39. Fjellområdene og heiene innenfor her er steinete og kan minne litt om landskapet som omtales i Bibelen. Tettstedet Moi ligger i vestenden av innsjøen, og herfra styres Lund kommune.

Mannen vi skal treffe er en jovial mann i smårutete skjorte, tidlig i femtiårene. Han er Lund kommunes tekniske sjef, brannvernleder, og samtidig styreformann og daglig leder i Stiftelsen Karmel-instituttet.

– Vi tar Bibelens profetier bokstavelig. Det er kanskje det som skiller oss fra en del andre organisasjoner. Og så har vi valgt en litt kontroversiell måte å arbeide på, sier John Skåland.

– Vi støtter det jødiske folket når de bygger i det landet Gud har gitt dem.

Han skryter av vennene sine Bjarne og Baby Osmundsen, som har gjort en stor innsats med å organisere frivillige arbeidere. Han sier Kristiansandsområdet er et av stedene organisasjonen har flest medlemmer og mest støtte.

Organisasjonen har vokst jevnt de siste årene, og har i dag om lag 5000 abonnenter og givere.

Historien starter imidlertid med 2. verdenskrig og presten Per Faye-Hansen, som jobbet iherdig for å hjelpe jøder i sikkerhet fra nazistenes forfølgelser. Faye-Hansen etablerte Karmel-instituttet etter krigen, for å hjelpe jødene og informere nordmenn. Karmel skilte seg fra Israelsmisjonen ved å drive med hjelpearbeid uten å forsøke å omvende jødene.

Etter Faye-Hansens død i 1992, oppsto en splittelse i organisasjonen, og i dag er det mange organisasjoner som kaller seg israelsvenner og har lignende budskap.

– Hva annet enn holdningen til misjon skiller dere fra organisasjoner som Israelsmisjonen og Hjelp Jødene Hjem?

John Skåland– De andre jobber innenfor det som er Israels politisk anerkjente grenser. Det gjør ikke vi. Vi jobber utenfor de politisk anerkjente grensene, men innenfor det området som Gud har lovet Israels folk, sier Skåland.

I 2005 oppsto en situasjon som satte Karmels engasjement på spissen. Israels statsminister Ariel Sharon hadde besluttet å fjerne de israelske bosettingene på Gaza-stripen, for å dempe konfliktnivået. Nybyggerbevegelsen ville ikke flytte, men avgjørelsen om evakuering var fattet politisk.

– Jeg ble kontaktet av en nybygger som sa de trengte 15.000 dollar til to-tre brakker i Gaza. Risikoen var stor for at dette ville bli fjernet av myndighetene. Men vi behøvde ikke tenke oss lenge om. Gaza er et område som er gitt av Gud til Juda stamme, står det i Bibelen.

John Skåland reiste ned med pengene som et kontantbeløp. Han fikk hilse på en ung familie, som var glade for å kunne flytte inn i den ene brakken.

Få dager etterpå kom israelsk politi og militærstyrker og rev Gaza-bosettingene. Hendelsen preget nyhetene verden over, og ble et traume for nybyggerbevegelsen. Aller først tok de brakkene som var betalt med norske penger.

– Jeg ville gjort det samme om igjen. Én gang i fremtiden blir dette jødenes land, sier Skåland med fast røst.

– Er du ikke redd støtten deres til slike bosettinger skal bidra til mer konflikt mellom jøder og palestinere?

– Jeg bruker ikke det ordet.

– Palestinere?

– Jeg sier arabere. Palestina-arabere kan også brukes. Det er ikke noen folkegruppe som heter palestinere, sier Skåland.

– Men er du ikke redd støtten deres til bosettingene kan føre til at det blir vanskeligere å få til fredsavtaler i området?

– Det står i Bibelen at det kommer til å være krig og konflikter. Sånn kommer det til å være til jødene er samlet i landet sitt på ny og Jesus kommer tilbake. Det kan være vi får perioder med ro, men noen fredsavtale som bygger på at Israel skal gi fra seg noe av landet Gud har gitt dem, det støtter vi ikke.

Karmel-instituttet har intensivert støtten til nybyggerne, og har samlet engasjementet sitt i én ny bosetting som heter Alonei Shilo.

Hit reiser John Skåland, og han tar med seg pengebeløp kontant.

– Av og til er det dollar, men ofte norske kroner.

– Hvorfor reiser du med kontanter? Er det ikke lettere å bruke bankvesenet?

– Jeg liker ikke bruke tid på å vente. Dette er mindre byråkratisk, sier han.

Før påske var han nede med 120.000 kroner fra giverne i Norge. I fjor var han nede flere ganger, det største beløpet var 600.000 kroner. Til sammen har det blitt flere millioner kroner til denne ene bosettingen.

1. Mosebok, kapittel 15 vers 18.Teologi blir politikk.«Den dagen sluttet Herren en pakt med Abraham og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat» heter det i 1. Mosebok, kapittel 15 vers 18. Dette kalles Landløftet, og er et viktig tema i israelsk politikk og for mange kristne israelsvenner.

Mange kirkesamfunn har uttrykt støtte til det såkalte Kairos-dokumentet, som er de palestinske kirkeledernes kommentar til forståelse av konflikten, og samtidig en bønn om hjelp fra verdenssamfunnet. Dokumentet er en palestinsk parallell til de sørafrikanske kirkenes bønn om hjelp i kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika i sin tid, og den tidligere erkebiskop Desmond Tutu er en av støttespillerne.

Her anvendes noe som kalles erstatningsteologi. Kort fortalt at Jesus fornyet pakten med menneskene. Alle som tror, kan få frelse, og det hellige land er Himmelen, hinsides denne verden. De mener denne «nye pakten» erstatter Landløftet.

Akkurat dette provoserer mange av israelsvennene, som mener løftene fra Jesus til de troende ikke opphever Guds løfter til Abrahams ætt.

Lederskribent Marian Eigeles i bladet Ordet og Israel formulerer kritikken slik: «Erstatningsteologene synes å skille mellom folk og stat også av frykt for å støtte Israels politikk. Men et skille mellom stat og folk er kunstig. Når vi velsigner det jødiske folket, velsigner vi alt de eier.»

Samaria. Vestbredden

Sør for Karmel-fjellene som organisasjonen har lånt sitt navn fra, øst for Tel Aviv, ligger det som i dag er det viktigste området for de israelske nybyggerne. Etter at myndighetene besluttet å evakuere bosettingene i Gaza, har dette området blitt enda viktigere. Dette er den nordlige delen av det som på dagligtale heter Vestbredden. I Bibelen og blant israelsvennene heter det Samaria, mens den sørlige delen av Vestbredden heter Judea.

Skal man vandre som Josef og Maria fra Nasareth og sørover mot Betlehem, er her turen går. Området er fullt av historiske referanser for både jøder og kristne. Problemet er at dette er hjertet av landområdet palestinerne bor i nå. Her ligger viktige jordbruksområder, vannressurser og landsbyer. Avstanden er kort til byer som Qalqiliya, Nablus og Tul Karem.

Etter opprettelsen av staten Israel, ble Vestbredden en del av Jordan. Under krigen i 1967, okkuperte Israel området, men det ble aldri formelt innlemmet i Israel og palestinere som bor her blir ikke israelske statsborgere. Sikkerheten på Vestbredden er underlagt Israels forsvarsminister, mens palestinske myndigheter har selvstyre innenfor deler av territoriet. Palestinerne krever hele Vestbredden tilbake, og bygging av nye bosettinger øker konflikten.

Ariel, den største bosettingen i Samaria, har i dag over 20.000 innbyggerne, og har tatt imot bosetterne som måtte flytte fra Gaza. Rundt Ariel har Israel tatt kontroll over et stort stykke land og etablert en rekke nye småbyer og utposter de siste tiårene.

På en åsrygg midt i det aller mest omstridte området ligger brakkebyen Alonei Shilo og kikker ned på en olivenlund som tilhører en palestinsk landsby like bortenfor.

Her tar Motti Isaak imot Fædrelandsvennen, med en viss skepsis. Det er han som tar imot seddelbunkene fra norske givere når John Skåland er på reise i landet.

– Jeg vil ikke at dere skal skrive noe som kan skade Karmel-instituttet. De er våre gode venner, sier han. På dansk.

Isaak har bodd i Israel i 45 år. Opprinnelig er han dansk jøde. Han mistet flesteparten av slektningene sine i holocaust. Nå er han en pionér og talsmann for den radikale nybyggerbevegelsen i Samaria.

– Det er både religiøse og politiske årsaker til å være her. Bibelen er for min del grunn nok. Men hvis vi ikke var her, ville de såkalte palestinerneinntatt fjellsidene og beskutt Tel Aviv herfra, sier Motti Isaak.

Han viser til rakettangrepene fra Gaza mot israelske byer i sør.

– Vi er her for å ta i bruk Israels land, og for å beskytte det.

Isaak beskriver en demografisk kamp mellom jøder og arabere.

– Nå er vi 8500 mennesker i denne lille kommunen. Vi vokser. Og i løpet av mine år i nybyggerbevegelsen har vi gått fra null til mer enn 350.000. Vi begynner med brakker og midlertidige hus, og siden blir det permanente og mer solide bygninger, sier Motti Isaak. Men nøyaktig hvor mange som bor i den norskstøttede brakkebyen, vil ingen si. Her følger man et gammeltestamentlig forbud mot folketellinger.

Israelske myndigheters innsats er han ikke spesielt imponert over.

– Nesten alt du ser rundt deg her, er privatfinansiert. Alle disse brakkene her oppe, er betalt av Karmel-instituttet i Norge. Det er også tre undervisningsbrakker lenger nede. Det finnes andre organisasjoner som støtter andre bosettinger. Myndighetene betaler bare for det aller nødvendigste, som elektrisitet og vann. De knytter oss til hovedveinettet, men har ikke betalt veien du går på nå.

Til sammen har Karmel finansiert over 20 brakkehus i Alonei Shilo. Husene er merket skilt som forteller tydelig hvor pengene kommer fra.

Motti Isaak– Jeg tror Gud kommer til å straffe dere for hvordan Norge behandler Israels folk. Men kanskje kan arbeidet til Karmel mildne Guds dom over dere nordmenn, sier Motti Isaak.

– Hva skal til for å oppnå fred?

– Her blir det ikke fred. Vi har en fiende som slakter oss jøder mens vi ligger i sengene våre. I mars drepte de en familie på fem i Itamar. Vi har motstandere som Hamas, som nå skal inn i en såkalt palestinsk samlingsregjering. Deres leder Haneiyh er en terrorist som burde vært slaktet som en hund.

Til uken kommer Motti Isaak til Norge for å takke giverne i Karmel-instituttet.

Tel Aviv

Det israelske Forsvaret, IDF, har som oppgave å sørge for sikkerheten for nybyggerne. Men de må også, i samarbeid med politiet, fjerne enkelte hus og ulovlige utposter når loven brytes. I norske medier hører man oftest om fjerning av palestinske hus.

– Vi fjerner også israelske hus og bosettinger. I fjor måtte vi fjerne 167 israelske hus i Judea og Samaria, sier Bjørn Hermann, informasjonskaptein i IDF.Han er norsk jøde, med røtter i Kristiansand og Stavanger. Vi møter Bjørn Hermann i Tel Aviv, etter besøket i Alonei Shilo. Som offiser kan han ikke uttale seg om politikken i nybyggingen i Samaria-området, men han kan snakke om IDFs arbeid.

– Hvordan arter det seg når dere må fjerne israelske hus og utposter?

– Det blir slåssing. Når noen må fjernes med makt, gjør de som regel motstand. Men det blir som regel mer slåssing når vi fjerner israelske hus, enn når vi fjerner hus på arabisk side.

Spesielt tilspisset ble situasjonen i 2005, da IDF og politiet fjernet de israelske bosettingene i på Gaza-stripen.

– Bosetterne kaller oss og politiet for nazister i en slik situasjon. Du skjønner kanskje hvor tilspisset det er, når israelere tar i bruk slike ord mot egne myndigheter. Det er ubehagelig, men nødvendig, å bekjempe ulovlig bygging.

Han understreker at IDF først og fremst skal sørge for sikkerheten i området, og for sine borgere.

Øst-Jerusalem

Det er mange stemmer å høre i Jerusalem som formidler sterke budskap med bløte konsonanter. En av dem tilhører Tor Wennesland. Han er ministerråd og Norges representant overfor de palestinske myndighetene på Vestbredden og Gaza.

-Wennesland er oppvokst i Kristiansand og har familien sin i Søgne. Selv studerte han teologi på Menighetsfakultetet før han ble headhuntet til en lang karriere i Utenriksdepartementet. På et lite hotell i Øst-Jerusalem forteller han om forholdet mellom de norske israelsvennene og utenrikstjenesten.

– Karmel har jeg ikke hatt kontakt med her nede på mine fem år som utsending, sier Wennesland, og legger ettertenksomt til:

Det norske representasjonskontoret overfor palestinske myndigheter ligger i Al Ram, en kort kjøretur nord for Jerusalem i retning Ramallah. Kontoret ligger bare titalls meter fra muren israelske myndigheter har oppført for å beskytte seg selv mot terrorangrep, og for å befeste kontrollen over israelske bosettinger på Vestbredden. I Al Ram skjærer muren tvers gjennom palestinske boligområder og har blitt et stort hinder for kontakt mellom slektninger og naboer.

– Vestbredden er okkupert av Israel, sier Wennesland.

– Det jeg sier nå er offisiell norsk politikk. Vi mener oppføring av permanente strukturer på okkupert palestinsk grunn og økonomisk virksomhet som støtter dette er i strid med folkeretten.

Wennesland tar en kort pause og unner seg en slurk sterk arabisk kaffe med kardemomme.

Tor Wennesland– Jeg vil si det så sterkt som at bygging og utvidelse av ulovlige bosettinger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er hindre, antakelig det aller største hinderet, for å få fredsprosessen i gang igjen.

– Vi har å gjøre med en kolossal «land grab», som er finansiert av fromme norske mennesker.

Vest-Jerusalem

I et pent og rolig villastrøk i Vest-Jerusalem ligger Bet Norvegia, gjestehuset Karmel driver. Der er ikke norske myndigheters synspunkter ofte å høre.

Når Fædrelandsvennen kommer, er det mandagsmøte, en ukentlig samling med sang, bønn og en tale om aktuelle israelske spørsmål av Vidar Nordberg. Han er Karmels eneste lønnede medarbeider og redaktør i den norskspråklige medlemsavisen Karmel Israel-Nytt. Nordberg er bosatt i Jerusalem.

• Dette er en spesiell mandag. Minnedagen for Israels falne soldater og terrorofre er på hell, og Israels uavhengighetsdag skal feires når solen går ned. Derfor har Vidar Nordberg med seg en oppblåsbar hammer med israelske symboler på, og forklarer de tilreisende at dette er litt som 17. mai hjemme i Norge.

Men viktigere: Nordberg taler om hvordan profetiene i Det gamle testamente er i ferd med å få i oppfyllelse.

Vidar Nordberg– Vi lever i en endetid. Våkn opp og se rundt dere! Gud griper med sin sterke arm inn i verden, og gjør store ting. Han samler Israels folk. Gud knakk Sovjetunionen i to, så en million jøder kunne komme hjem. Når de alle er samlet, da kommer Jesus, sier han.

Nordberg leser opp de siste folketallene fra det israelske statistikkbyrået. Det bor 7.746.000 mennesker i Israel nå, og mer enn 75 prosent av disse er jøder. Aller mest vokser befolkningen i Samaria på Vestbredden.

Når Nordberg taler, kommer bibeltekster, tolkning av profetienes oppfyllelse og referanser til dagsaktuell politikk om hverandre. Han lister opp 183 drepte soldater og terrorofre i løpet av det siste året. Han snakker om krigen i 1948 og krigen i 1967, og trekker linjene til den norske venstresidens diskusjoner om boikott av israelske varer i dag.

Mange profetier sier noe om når endetiden, Messias og Dommens dag kan ventes. Nordberg er innom mange av dem. «Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger helt til hedningenes tider er til ende» siterer han fra Lukas evangelium.

Så siterer han profeten Joel som preket om Guds dom og plikten til hellig krig. Nordberg snakker om nødvendigheten av nybyggerne kjemper med sverdet i den ene hånden og spaden i den andre.

Profeten Joel sa det slik: « Rust dere til hellig krig, vekk krigerne! La alle stridsmenn møte fram og dra ut! Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd!»

Men et møte på Bet Norvegia er ikke bare politikk og profeter. Det skal serveres kaker og kaffe, og aller først skal det synges.

Kvelden avsluttes med en opptreden av koret som består av de tilreisende sørlendingene, som stiller seg opp ved siden av rekken med israelske flagg og synger I den stille klare morgen.

«Se, han kommer, han som alle tiders floker løse kan. Fredens morgen uten skyer bryter inn. Ja, han kommer, å min sjel, og setter alle ting i stand. Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn.»