Norske myndigheter har verken oversikt over vanlige borgere som blir drept utenfor Norges grenser, eller innarbeidede rutiner for å følge opp etterforskningen i landet der ugjerningen har funnet sted.
En undersøkelse Aftenbladet har gjort, viser at minst 87 sivile nordmenn siden år 2000 er blitt drept uten at drapene er registrert i noen norske statistikker. Kartleggingen avdekker at mer enn hvert tiende drap som rammer pårørende i Norge, aldri blir regnet med av norske myndigheter.
Se hele oversikten over de 87 drapsofrene nederst i saken.
– Det er veldig vanskelig for alle å få ut informasjon fra filippinsk politi, men for ikke lenge siden fikk vi vite at en mann i september ble pågrepet for drapet på pappa. Saken kommer opp for retten i slutten av desember, sier Veronica Andresen Schanche.
Hun er adoptivdatteren til Svein Ingar Håkonsen, Sandefjord-mannen som ble skutt i utkanten av byen Naval på Filippinene i mars i år. Han er én av minst tre norske statsborgere som er blitt myrdet i utlandet i 2021.
Bildet av Håkonsen i starten av saken er hentet fra Håkonsens Facebook-profil, og er gjengitt med tillatelse fra pårørende.
Hvert tiende drap ikke med i oversikt
Å ta et annet menneskes liv regnes som den verste forbrytelsen i de fleste samfunn. I Norge fører myndighetene grundige statistikker over alt som angår drapssaker innenfor rikets grenser. Slik vet vi det meste om både ofre og gjerningspersoner. Alt fra ruspåvirkning til alder, kjønn, åsted og drapsårsak blir presentert i Kripos’ årlige drapsstatistikk.
Men om drapene skjer i utlandet registreres ingenting i en felles oversikt. Ikke hvor de skjer og hvem som blir frarøvet livet. Ikke hvordan eller hvorfor en nordmann er drept, eller om saken blir oppklart. Ikke engang antall drap på norske statsborgere har myndighetene oversikt over.
I norsk målestokk er omfanget av drap som aldri kommer med på noen drapsstatistikk, betydelig. Fra 1. januar 2000 til juni 2021, da det siste drapet i Aftenbladets undersøkelse fant sted, var det ifølge Kripos 695 drap i Norge. Det innebærer at mer enn hvert tiende drap som rammer pårørende i Norge, aldri blir registrert noe sted.
Hvert eneste år etter årtusenskiftet er nordmenn drept utenfor Norges grenser.
I tillegg til de bekreftede drapene kommer mange titalls mistenkelige dødsfall og mystiske forsvinninger blant norske statsborgere i utlandet som kan skyldes alvorlig kriminalitet. Heller ikke disse har norsk politi, Utenriksdepartementet eller andre myndigheter i Norge noen oversikt over.
En slik sak er forsvinningen til saudamannen Reidar Edvin Sandanger (66) i Brasil i 2014, som Aftenbladet tidligere i år laget podkastserien «Savnet – mannen med den tomme graven» om.
Sjeldnere oppklaring
Tilbake sitter en rekke pårørende over hele landet og lurer på hva som skjedde med sine nærmeste. Langt oftere enn i Norge avsluttes saker der norske statsborgere er blitt drept i utlandet, uten at de kommer for retten. I så mange som 49 av de 87 drapene Aftenbladet har kartlagt, er det usikkert om noen har måttet stå til rette for ugjerningene. I ni av disse drapene har forskjellige terrorgrupper påtatt seg ansvaret for ugjerningene.
Ved utløpet av 2020 viste Kripos-rapporten at kun 32 av de drøyt 1000 drapene som er begått i Norge siden 1991, verken hadde noen siktet, tiltalt eller domfelt etter lengre tids etterforskning.
Aftenbladet har de siste månedene vært i kontakt med mange etterlatte som har opplevd at deres barn, søsken eller foreldre brutalt er blitt tatt av dage, har mistet livet under påfallende omstendigheter eller forsvunnet sporløst utenfor landets grenser. Flere av dem forteller om en tung tilleggsbelastning: I tillegg til sjokket, savnet og sorgen må de takle utfordringer knyttet til utenlandsk politi og etterforskning. Uten inngående kjennskap til landet og språket føler flere seg hjelpeløse.
– Jeg har stadig purret for å få svar, men du kan trygt si at verken norske myndigheter eller politiet har lagt seg i selen i forbindelse med denne saken. Jeg mener det er ungenes rett å få vite hva som skjedde med sin far. De er de nærmeste pårørende, men jeg føler vi ikke får hjelp i det hele tatt, sier en kvinne fra Askim.
Hun har en datter med en 40-åring fra Drøbak som ble knivstukket til døde utenfor storbyen Fortaleza i Brasil i april 2016.
Skuffet
I oktober 2020 ble Fazal Dad Chaudhry fra Bærum drept i sitt eget hus i Kharian-distriktet i Pakistan. 80-åringen, som hadde bodd i Norge i 50 år og har seks barn i landet, var i Pakistan sammen med sin nye kone da han ble knivstukket til døde. To unge menn, hvorav den ene er en slektning av Chaudrys ektefelle, er siktet etter ugjerningen. Men ingen av dem er så langt stilt for retten.
– Jeg er veldig skuffet over bistanden og oppfølgingen vi har fått fra norske myndigheter. Vi har i grunnen måttet finne ut av det meste selv. Vi fikk innvilget noen få timer med bistandsadvokat, men det kom det lite ut av. For å være helt ærlig føler jeg ikke norske myndigheter bryr seg om verken pappas død eller oss som er igjen, sier sønnen Shabaz Dad Chaudhry.
Han frykter korrupsjonen i Pakistan vil føre til at de to siktede mennene aldri blir stilt til ansvar for drapet på seksbarnsfaren.
– Alt vi ønsker er rettferdighet for pappa. Han var verdens snilleste og hyggeligste person, sier Shabaz.
Han gikk sykemeldt i sju måneder fra jobben som hovedtrener og sportslig leder i en tennisklubb etter at faren ble drept. Gjennom fastlegen fikk Shabaz selv ordnet med psykolog for å få hjelp til å forsøke å rydde opp etter påkjenningene drapet i Pakistan medførte.
Utviklet angst
Han er ikke alene blant de etterlatte etter drap i utlandet som trenger å prate med noen.
– Alt av informasjon jeg har fått om drapet på min far, fikk jeg egentlig gjennom media. Ikke engang dødsbudskapet fikk jeg av norske myndigheter. Moren til min halvbror hadde blitt ringt opp av slektninger i Guatemala. Hun visste ikke hvordan hun skulle få tak i meg, så hun ringte en mann i nabolaget som kom hjem til meg og ga meg telefonen sin. I mitt tilfelle kom det aldri noen prest, sier Samira Øvreeide.
Øvreeide er datteren til Alejandro Giron fra Bergen. Han var 55 år gammel da ukjente menn på motorsykkel i oktober 2008 skjøt ham ned på åpen gate under et opphold i Puerto Barrios i opprinnelseslandet sitt.
– Vi ble helt overlatt til oss selv. Det var aldri noe tilbud om krisehjelp eller snakk om noen bistandsadvokat. Vi måtte ordne alt selv. For meg, som var 21 år og akkurat hadde blitt mor da dette skjedde, førte opplevelsen til at jeg utviklet sterk angst. Først for tre år siden var jeg i stand til å begynne å jobbe igjen, men hva som skjedde med pappa aner jeg fortsatt ingenting om, sier hun.
Sjokkert av omfanget
Advokat Patrick Lundevall-Unger er skremt over hvor mangelfull hjelp norske myndigheter etter hans syn tilbyr mennesker som får sine nærmeste drept i et annet land. Han har de siste årene hatt oppdrag i flere saker der pårørende i Norge har mistet noen i brå død i utlandet. Mest kjent er sakene om Martine Vik Magnussen (23), studenten som ble drept i London i 2008, og Lene Sand (36), som etter at hun ble myrdet i Berlin i 2015, ble forsøkt skjult i en koffert.
– Jeg er mildt sagt sjokkert over de tallene jeg nå får presentert. Jeg har forsøkt å si ifra i flere år om at tilbudet fra norske myndigheter til mennesker i krise etter slike hendelser er altfor dårlig. Møtet med myndighetene blir en ekstra påkjenning i stedet for en støtte. Men jeg opplever bare ansvarsfraskrivelse når jeg forsøker å få svar. At det er så mange saker, var jeg ikke klar over, men det viser at problemet er stort, sier Lundevall-Unger.
Vil ha politikerne på banen
Han mener det er tragisk at ikke politikerne kommer på banen.
– Norske myndigheter er nødt til å skjerpe seg. Mange får ikke engang vite at de kan ha rett til bistandsadvokat i forbindelse med et slikt dødsbudskap. Det burde være et minimum når man plutselig befinner seg i en slik krise. Her har Norge mye å lære av andre land, mener advokaten.
Staten kan i noen tilfeller dekke utgifter til juridisk hjelp og veiledning i forbindelse med hendelser i utlandet. Ordningen synes imidlertid å være dårlig kjent, viser tall Aftenbladet har fått fra Statsforvalteren i Oslo og Viken – instansen som behandler alle søknader om fri rettshjelp i utlandet.
Fem søknader
Avdelingsdirektør Hege Skaanes Nyhus opplyste til Aftenbladet i juli i år at Statsforvalteren i løpet av de siste ti årene kun har fått fem søknader om hjelp til å følge opp saker utenfor Norges grenser. Hun opplyser at de fleste av søknadene var knyttet til pårørende som ønsket bistand etter alvorlige straffesaker, men ønsker med begrunnelse i taushetsplikt ikke å kommentere søknadene nærmere.
– Problemet er at regelverket i dag er for uklart, skjønnsbasert og tilfeldig. Prosessen med å søke om støtte til fri rettshjelp er altfor tung når du har mistet en av dine kjære og befinner deg i en personlig krise, sier advokat Lundevall-Unger.
Han mener pårørende automatisk bør innvilges rett til advokatbistand ved dødsfall i utlandet samt at forventningene klargjøres til hva utenrikstjenesten skal bistå med. I tillegg mener han dødsbudskapet bør bli framført av en prest, slik vanlig praksis er ved uventede dødsfall i Norge.
– I land som Tyskland, Sveits og Østerrike tilbys pårørende krisehjelp fra prest, medisinske fagfolk og advokater, sier han.
Korrupsjon
I juli 2015 ble Oslo-mannen Jan Harald Thøgers (58) brutalt knivdrept i sitt eget hjem i utkanten av kystbyen Batoké i Kamerun. Thøgers var barnløs og enebarn med døde foreldre, men hans advokat Birger Tennøe forsøkte å bistå for å få saken oppklart.
– Det var svært liten interesse fra ambassaden I Nigeria, som også dekker Kamerun. Vi opplevde egentlig at vi var en plage for dem. Det var interessant å se forskjellen på apparatet som ble satt inn for å hjelpe de to som sto tiltalt i Kongo, mot det vi opplevde i vår sak med en fornærmet, sier Tennøe.
Tennøe peker på et stort dilemma for pårørende som får sine drept i en del land, og som han mener blir ekstra vanskelig når norske myndigheter ikke legger trykk på saken.
– Korrupsjonen er svært stor i noen land. Du kan få beskjed om at politiet gjerne vil hjelpe, men at det «dessverre ikke er bensin på politibilen». Det må da legges penger på bordet for at noen skal etterforske og føre saken for retten. Men slik betaling er straffbar korrupsjon i Norge. Du må altså gjøre deg til kjeltring for å få svar på hva som skjedde med din nærmeste. En følge av dette kan i verste fall være at noen tilfeldige blir pågrepet og dømt etter en summarisk prosess bare for at de korrupte i systemet skal gjøre opp for betalingen. Dersom norske myndigheter engasjerer seg og legger trykk på via det andre landets myndigheter, er muligheten større for at ting skjer på en mer riktig måte, sier Tennøe.
Andre lands politi
Både Riksadvokaten, Politidirektoratet, Kripos og Utenriksdepartementet viser til at det er myndighetene i landet der et drap skjer, som har hovedansvar for etterforskning.
– Vi har forståelse for den påkjenning det kan være når en nærstående dør i utlandet, og særlig dersom det i tillegg er et resultat av en kriminell handling. Noen opplever nok at de gjerne skulle hatt tettere oppfølging fra myndighetene. Samtidig får vi stadig tilbakemelding fra pårørende som takker og setter pris på den bistanden de får fra utenrikstjenesten, sier kommunikasjonsrådgiver Guri Solberg i UD.
De etterlatte etter Svein Ingar Håkonsen kan snart få svar på hva som skjedde på Filippinene i mars i år. En slektning av nordmannens nye kjæreste er tiltalt for å ha skutt 63-åringen etter en pengekonflikt.
De pårørende etter den pensjonerte drosjesjåføren bekrefter at bildet ikke er svart-hvitt. Adoptivdatteren Veronika Schanche Andresen sier familien har fått god oppfølging fra Sør-Øst politidistrikt.
– Etter at presten hadde vært her, fikk jeg også tilbud om krisehjelp fra kommunen, forteller hun.
Selv om Håkonsens etterlatte er fornøyd med oppfølgingen, mener både hun og broren Thomas Hauken Håkonsen at det er bra det settes søkelys på nordmenn som blir drept i utlandet.
– For Svein er ikke den første og ikke den siste som vil oppleve dette, sier Thomas Hauken Håkonsen.
– Leit at pårørende ikke føler seg ivaretatt
Statsadvokat Tone Aase hos Riksadvokaten sier at det er viktig at norsk politi og påtalemyndighet bidrar til at norske etterlatte får tilstrekkelig informasjon i drapssaker hvor norske borgere er drept. Hun synes det er leit at etterlatte i Norge ikke føler seg godt nok ivaretatt når noen av deres nærmeste er drept i utlandet.
– Så lenge saken etterforskes i utlandet, er det ofte begrenset hva norsk politi og påtalemyndighet kan foreta seg, både av rettslige og praktiske grunner. I utgangspunktet er det myndighetene i staten hvor drapet er begått, som skal følge opp de etterlatte, men dette gjøres nok i varierende grad. Norske myndigheter bistår utenlandske myndigheter i kontakten med etterlatte dersom utenlandske myndigheter ber om det, men norske myndigheter kan også anmode utenlandsk myndighet om å bli holdt orientert om saken for å holde de etterlatte orientert, sier Aase.
Seksjonsleder John Magnus Løkenflaen i Politidirektoratet sier at politiet vil bestrebe seg på å bidra i tilfeller hvor andre lands politimyndigheter henvender seg til norsk politi med spørsmål om bistand i forbindelse med etterforskning.
– I saker hvor norsk politi har en rolle kan det være aktuelt å oppnevne en pårørendekontakt som får ansvar for oppfølging av etterlatte, men i saker hvor dette ikke er tilfelle, må pårørende normalt henvende seg til myndighetene i det aktuelle landet. Det vil være forskjellig hvor mye politiet kan gå inn i hver sak, men det er en grunnleggende oppgave for politiet å hjelpe og veilede publikum. Dette gjelder også overfor etterlatte i saker som omhandler drap begått i utlandet, sier Løkenflaen.
Bekrefter manglende statistikk
Både Utenriksdepartementet og Kripos, som håndterer det internasjonale politisamarbeidet, bekrefter at det ikke finnes tilgjengelig statistikk over nordmenn som blir drept i utlandet.
– Det er ikke slik at drap begått i utlandet på norske statsborgere ikke blir registrert i Norge, men vi får ikke nødvendigvis kunnskap om alle, og det er ikke mulig å hente ut statistikk i våre systemer over disse sakene, opplyser seniorrådgiver Jonas Fabritius Christoffersen ved Stab for kommunikasjon hos Kripos.
Ifølge Kripos er det et problem at det ikke er regelfestet at norsk politi skal varsles dersom en norsk borger blir drept i utlandet, og dette praktiseres i varierende grad. Dermed ville en eventuell statistikk ha store potensielle feilkilder, ifølge Kripos.
– Norsk politi vil være prisgitt politimyndighetene i landet der drapet skjedde, og kan verken kreve informasjon eller konkrete etterforskningsskritt. Vi kan derimot anmode om begge deler, men det vil være opp til det enkelte land om dette etterkommes. Dersom vi blir kjent med et drap på en norsk borger i et annet land, også gjennom andre kilder enn våre kanaler, vil vi henvende oss til det konkrete landet med spørsmål om informasjon, sier Christoffersen.
UD mottar meldinger om dødsfall i utlandet. De siste årene har det vært godt over tusen dødsfall blant nordmenn i utlandet hvert eneste år.
– Utenrikstjenesten har én forvaltningsmessig oppgave som knytter seg til registrering av dødsfall. Det er å sende melding om dødsfall til Folkeregisteret, slik at dødsfallet kan registreres der. Melding om dødsfall inneholder ikke dødsårsak, og utenrikstjenesten har ikke som oppgave å føre et eget register over dødsårsak eller å registrere omstendighetene knyttet til et dødsfall i utlandet, sier kommunikasjonsrådgiver Guri Solberg i UD.