OSLO: Amerikansk overvåking av hundrevis av norske borgere har den siste tiden skapt knuter på tråden mellom den norske regjeringen og amerikanske myndigheter, skriver Aftenposten.no.
En rekke brev fra den amerikanske ambassaden i Oslo til amerikanske myndigheter avslører at forholdet mellom Norge og USA har vært merkbart kjøligere enn tidligere, siden de rødgrønne kom til makten i 2005.
Hverken George W. Bush eller Barack Obama har tatt seg bryet med å invitere statsminister Jens Stoltenberg til Det hvite hus. Brevene kan bidra til å forklare hvorfor.
«Ville tilstander»
Allerede før USAs viseutenriksminister Josette Shiners Norges-besøk 16. mai 2006, skrev daværende USA-ambassadør Benson K. Whitney et brev der han kritiserte den rødgrønne regjeringen i sterke ordelag:
«De siste fem månedene har vært ville, med nye og overraskende utspill— fra å lansere ideen om sikkerhetsdialog med Iran til at norske tjenestemenn har blitt enige om å møte Hamasrepresentanter,» skriver Whitney.
Han er ikke i tvil om at Norge er i ferd med å endre sin utenrikspolitikk og beskriver SV som «mildt sagt uansvarlig».
De rødgrønne, ledet an av utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) og daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) forsøker å endre den utenrikspolitiske konsensusen, og distansere seg fra USA, mener han, og skriver:
«Om dette ikke kontrolleres, kan det true selv våre næreste bånd til Norge (sikkerhetstjeneste og militært samarbeid)».
Reell endring
Nesten to år senere er tonen like skarp.
I et brev med tittelen «Not our fathers Norway,» datert 31. januar 2008, oppsummerer Whitney en utenrikspolitikk han misliker sterkt.
«Etter to år indikerer en rekke beslutninger at endringene er reelle, strategiske, og ikke begrenset til spesifikke områder som Irak,» skriver han.
I tillegg til SV, legger ambassadøren et stort ansvar på utenriksminister Jonas Gahr Støre personlig. «Støre viser stor vilje til å avvike fra internasjonal konsensus,» skriver Whitney, som advarer amerikanerne mot å anta at USA og Norge generelt har felles interesser.
«Dette er ikke det Norge mange husker, og relasjonen til norske myndigheter innebærer mer uenighet enn før,» legger han til.
Punkt på punkt
Den utstrakte korrespondansen fra den amerikanske ambassaden levner liten tvil om at Norge provoserer amerikanerne. Dette er blant punktene amerikanerne kritiserer:
Den norske troen på dialog med, fred og forsoning, som oppfattes som naiv og «nesten ideologisk».
Den norske dialogen med Hamas. USA oppfatter at Norge har utspilt sin rolle i Midtøsten.
Møter med iranske politikere på toppnivå, og tro på at det går an å føre dialog med Iran.
Bedrede relasjoner til venstrevridde land i Sentral- og Sør-Amerika, og Cuba.
Motvilje mot å kritisere Russland, og bli sett på som støttespillere av USAs kritikk.
Norges motstand mot rakettskjoldet.
Den etiske reguleringen av oljefondet, som USA oppfatter som politisk motivert.
Mangelfull terrorlovgivning i Norge, og altfor lite ressurser til politi og terrorberedskap.
Regjeringens jakt på allianser i Norden og Europa, som kan svekke Nato.
Norges uttrekking fra Irak og den USA- og britiskledede Operation Enduring Freedom i Afghanistan.
Kritikk
Amerikanerne er også kritiske til hvordan norsk politikk blir styrt. I dokumenter heter det blant annet at «norske politiske ledere kan være så overbevist om at de har rett i deres sak at de ikke er i stand til å forstå at man kan tenke annerledes enn dem. Norge sees gjennom kritiske brilleglass, også etter at Obama har tatt over presidentstolen og en ny ambassadør, Barry White, er på plass i Norge.
I forkant av Obamas Nobelprisbesøk i Oslo, skriver White at Norge, etter deltagelsen i fredsprosessen i Midtøsten, har spilt en «stadig mindre, ofte uavhengig, og til tider uhjelpsom rolle i Midtøsten,» og peker kritisk på Norges sterke tro på å engasjere «alle, inkludert Hamas, som ikke er definert som en terroristorganisasjon».
White beskriver likevel Norge som en solid Nato-alliert.