På fireårsdagen for terrorangrepene 22. juli 2011 åpner et informasjonssenter i Høyblokka i Regjeringskvartalet. Utstillingen viser blant annet bevismateriale fra rettssaken, deler av bombebilen og gjenstander fra ofrene på Utøya.
DaAftenposten skrev om utstillingen i forrige uke, kom det sterke reaksjoner fra etterlatte og overlevende etter terrorangrepene.
Noen frykter at terroristen får et slags utstillingsvindu og at senteret gir ham den oppmerksomheten han søker. Andre støtter utstillingen og mener kunnskap er vårt viktigste våpen mot hat, vold og ekstremisme.
– For alle som opplevde 22. juli er dagen og hendelsene et åpent sår som fortsatt gjør vondt, men vi må formidle denne vonde delen av vår nære historie på en ærlig måte. Senteret viser det som faktisk skjedde, sier kommunal— og moderniseringsminister Jan Tore Sanner.
500 berørte har allerede vært på lukkede visninger på senteret. I morgen åpnes dørene for publikum. Dette får du se:
Minnerommet
Senteret er en vandring fra nåtid, tilbake til det som skjedde for fire år siden og tilbake til nåtiden igjen. Det første rommet man kommer til, er minnerommet. Pressen har ikke lov å ta bilder her.
Tor Einar Fagerland, faglig ansvarlig for informasjonssenteret, kaller minnerommet for «det viktigste i hele utstillingen». De har forsøkt å gjøre det så fint som mulig.
På veggene henger 69 bilder opplyst av seks lyskastere i taket. Smilende ansikter. Navnet deres. Alderen. Hvor de kom fra. Hvor de døde.
Mona, Ismail, Thomas, Pamela, Dupe Ellen, Kevin, Trond, Sverre, Torjus, Carina, Johannes, Monica Iselin, Sondre, Monica Elisabeth, Gizem, Andreas, Tore, Bendik, Hanne, Aleksander, Andrine, Hanne Anette, Silje Merete, Hanne Kristin, Andreas, Snorre, Kari, Ingrid, Ida Marie, Karin Elena, Anne Lise, Eivind, Guro, Rafal, Steinar, Maria, Ronja, Espen, Sondre, Margrethe, Syvert, Tove, Anders, Jon Vegard, Gunnar, Tamta, Eva Kathinka, Hanne, Even, Tarald, Ruth Benedichte, Emil, Henrik André, Rolf Christopher, Karar, Bano, Henrik, Synne, Kjersti, Marianne, Fredrik, Lejla, Isabel Victoria, Silje, Victoria, Tina, Simon, Håvard, Håkon.
I tillegg er det åtte blanke rammer til minne om de siste ofrene. De etterlatte ønsket ikke at navnet på deres sønn eller datter skulle benyttes.
Prologen
I gangen utenfor vises overvåkningsbildene fra da terroristen parkerte bombebilen utenfor Regjeringskvartalet. Klokken 15.25 smeller det.
Rommet ligger noen få meter fra der bomben gikk av og bærer tydelige tegn på hendelsen. Deler av taket mangler med armeringsjern stikkende ut. Veggene er fulle av hull etter splinter.
Ved siden av skjermen er et utdrag fra dommen i Oslo tingrett 24. august 2012. Detaljene kommer frem. 8 ble drept i Regjeringskvartalet. 564 personer var på Utøya. 69 av dem ble drept.
22. juli 2011
Det neste rommet er det som var kantinen i første etasje i Høyblokka. Rommet er fremdeles preget av eksplosjonen. Dette er rommet som skal ta oss tilbake til 22. juli 2011.
Et lite vindu på den første veggen er rettet mot plassen der bombebilen stod, bare få meter unna. På samme vegg henger 15 bilder tatt av Espen Naumann, vaktførstebetjent i Departementenes sikkerhets— og serviceorganisasjon. Dette er trolig de første bildene som ble tatt etter eksplosjonen.
Midt i rommet står restene av bombebilen. En VW Crafter som rommet en 950 kilo tung gjødselbombe. Det er ikke mye igjen.
Videre følger den 17 meter lange tidslinjen. Fra Anders Behring Breivik parkerte bilen utenfor Høyblokka — til natten 23. juli 2011. Veggen er fylt av tekst, bilder og twitter-meldinger.
Tidslinjen munner ut i et stort bilde av Utøya tatt fra landsiden klokken 22.23. Mørket har lagt seg. Gjerningsmannen er pågrepet. De overlevende er trygge på Sundvolden. De drepte er fremdeles på øya.
Under et pleksiglass ligger mobiltelefoner og kameraer til de som var på Utøya. Noen er beslag fra Oslo politikammer. Andre er lånt ut av de overlevende. I midten ligger en knust mobiltelefon.
Les også kronikken av faglig ansvarlig ved 22. juli-senteret:«Vi tas tilbake til øyeblikket da terroren rammet Norge»
Vitnerommet
Det eneste rommet med lydavspilling er vitnerommet. En liten døråpning leder inn i et mindre, avskjermet rom. Her spilles intervjuer med vitner fra Regjeringskvartalet og Utøya av.
Tonje Brenna forteller om hvordan hun reddet livet ved å gjemme seg i en fjellvegg på Utøya. Mari Aaby West forteller hvordan hun la på svøm for å flykte fra terroristen.
Også her er rommet svært preget av bomben. Med unntak av lerretet og to benker, er ingenting lagt til. Vitnesbyrdene som legges frem i dette rommet er sterke skildringer fra de overlevende hentet fra flere dokumentarfilmer som ble laget etter 22. juli 2011.
Ettertiden
Et stort bilde av et rosetog dekker en hel vegg i det siste rommet av utstillingen. Dette er ettertiden. Dette er slik vi taklet angrepet.
Resten av rommet er viet til rettssaken og de sentrale bevisene. Terroristens falske politi-ID, emblem, norske flagg og korsfarersymbol ligger bak et glassvindu i veggen. Dette hadde han på seg da han ble pågrepet klokken 18.34 den 22. juli for fire år siden. Utstyrskofferten som terroristen hadde med seg på Utøya, ble ikke en del av utstillingen. Årsaken er ikke kritikken fra de pårørende, men at kofferten ikke hadde nok fortellerkraft.
En bokhylle står nær slutten av utstillingen. Den står der for å vise at historien ikke er ferdig fortalt, forteller Tor Einar Fagerland.
Bortsett fra et oversiktsbilde fra Oslo tingrett, er politi-identifikasjonen det eneste i utstillingen som viser terroristens ansikt. På vei ut av rommet er konklusjonen fra tingretten limt på veggen:
«Han har drept 77 mennesker, de fleste av disse ungdommer som ble nådeløst skutt ansikt til ansikt. Tiltalte utsatte et stort antall mennesker for akutt livsfare. Mange av de berørte er påført betydelige fysiske og/eller psykiske skader. Etterlatte og pårørende sitter tilbake med bunnløs sorg. De materielle ødeleggelsene er enorme. Grusomhetene i tiltaltes handlinger savner sidestykke i norsk historie.»