BERGEN: Han var en av tolv passasjerer i bussen som støtte på terroristene først. Kirkebø, som er prosjektleder i Statoil, var på vei til byen In Aménas for å fornye oppholdstillatelsen sin. I bussen var det flere andre i samme ærend samt en del skiftarbeidere som skulle hjem.

Kuler gjennom vinduet

– Det var en munter og god stemning i bussen, da vi plutselig hørte skyting. Da var vi bare et par hundre meter fra anlegget. Etter noen sekunder kom det kuler gjennom vinduene, forteller Kirkebø.

Han og de andre kastet seg ned på gulvet for å komme i dekning. Plutselig kjente Kirkebø en smerte i låret.

– Det kjentes ut som et hammerslag. Jeg hadde fått flere splinter fra en kule i låret, sier han. Skytingen avtok, men intensiverte seg igjen. De som var i bussen ante ikke hva som skjedde. Klokken var rundt 5.30, og det var helt mørkt. Sjåføren forsøkte å starte bussen, men det gikk ikke, og han måtte kaste seg ned igjen da han ble mål for skytingen. Flere skudd gikk gjennom frontruten.

– De første minuttene trodde jeg vi skulle bli drept, men etter en halv time begynte jeg å håpe at vi skulle klare oss. Alle som var i bussen var helt rolige, det var ingen panikk.

Ut gjennom vindu

Da det begynte å lysne, kom en algerisk soldat inn i bussen. Kirkebø tenkte at nå er det vel over. Det var det ikke. Skuddvekslingen pågikk for fullt utenfor. Soldaten forsvant, men kort etter kom en annen soldat inn. Han knuste en rute på venstre side av bussen og ba alle som var der om å krype ut. Det var for farlig å benytte døren på høyre side.

– Alt gikk veldig rolig for seg. Jeg ålte meg ut som den siste, og fikk hjelp av en soldat. Så ble vi liggende i en fordypning i terrenget ved siden av bussen. Ved 7.45-tiden kom vi i sikkerhet bak en container, og snart ble vi transportert bort. Av oss som var i bussen var det bare en til som ble skadd. En brite fikk en skade i leggen, forteller Kirkebø. Senere fikk han høre at den britiske sikkerhetssjefen på anlegget, Paul Morgan, var blitt drept. Han hadde kjørt i en personbil foran bussen. Kirkebø hadde snakket med ham rett før han gikk på bussen.

Forsinket angrepet

– Jeg tror bussen kom overraskende på terroristene. De var klare til å angripe selve leiren da de fikk se soldatene som eskorterte bussen. Angrepet på bussen gjorde at vaktene fikk tid til å stenge ned anlegget, sier Kirkebø.

Etter å ha kommet i sikkerhet, ble han brakt til et lokalt sykehus og fikk behandling for skadene. Utstyret på sykehuset var primitivt, men de gjorde godt arbeid og Kirkebø regner med at han blir helt bra etter hvert.

Han fikk ikke ringt hjem til familien før ut på kvelden. Kona var kontaktet av Statoil, og fryktet at han var død da den gledelige telefonen kom.

Følte seg trygge

Kirkebø forteller at de følte seg trygge på In Aménas-anlegget før angrepet.

– Det vi var litt redde for, var å komme over smuglere i ørkenen når vi var ute om natten. Men vi hadde alltid militæreskorte. Et angrep som det vi opplevde, så jeg aldri for meg.

Liksom sine kolleger sier Kirkebø at han selvsagt er glad for at han lever. Men gleden er blandet med sorg over alle de som mistet livet.

– Det var et svært tett og godt miljø på anlegget, vi kom hverandre veldig nær, sier Kirkebø, som har deltatt i sju begravelser til gode kolleger de siste månedene.