Vi må. Vi skal. Til alle er hørt.

I dag kom en jente inn i rettssalen. Hun het Ina, og jeg kommer aldri til å glemme henne.

Publisert: Publisert:

- Det smakte en smak jeg aldri hadde kjent før. Det var sikkert kulen, og jeg fikk mye blod i munnen, fortalte Ina Libak om skuddet som traff henne i ansiktet. Foto: Dan P. Neegaard

  • Øivind Holthe
Denne artikkelen er over åtte år gammel

Det vi har sett og hørt de siste ukene i Oslo tingrett, er i overkant av hva noen kan tåle. De forferdelige bildene fra kafébygget på Utøya, de brutale videoene fra regjeringskvartalet. Tiltaltes detaljerte gjennomgang av henrettelsene. Alle de stakkars mammaene som gråter, der bak på benkeradene.

Selv er jeg ikke tøffere enn at jeg har grått mine modige tårer.

Heldigvis, tenker jeg. Det må ut.

De siste dagene er det imidlertid som om inntrykkene er blitt for mange. Det er som om vi gradvis blir stadig mer herdet i rettssal 250. Vi blir numne, og nesten for sterke. Som om skjoldet mot all djevelskapen er blitt for tykt. Den ene historien er verre enn den neste. Jeg hører ordene og jeg ser sorgen, men griper meg selv i å rangere lidelser. Et verre og mer skamfullt ubehag kan jeg faktisk ikke tenke meg.

Men så kom Ina (22) inn i salen.

Det mest uskyldige vesen man kan tenke seg, og med et smil som jeg først trodde var naturlig nervøsitet.

Øivind Holthe

Nå vet jeg bedre. Smilet kom fra hjertet, et hjerte som utrolig nok fortsatt banker.Det hun fortalte, måten hun fortalte det på og forbauselsen i tingretten, den er i grunn umulig å gjenfortelle – men jeg skal likevel gjør et forsøk. Fordi det må bevares, skrives ned og huskes.

I noen få minutter ble alle lys tent, i den mørkeste av alle saler.

Ina var med i kjøkkengjengen , hun stod i oppvasken da skytingen startet på Utøya. Hun befant seg i kafébygget, og trakk inn i Lillesalen da skuddene kom nærmere. Det var ingen steder å gjemme seg, og et piano ble flyttet mot en sidevegg.

Sammen med noen andre gjemte hun seg bak dette.

Så startet skytingen.

— Jeg husker bare at skuddene traff meg. Først i armene, og da tenkte jeg at dette kan man overleve. Så kom et skudd i kjeven. Da tenkte jeg at dette er alvorlig. Og så ble jeg truffet i brystet, og det dør man jo av!

Tenkte Ina.

Men Ina lever.

Hun sitter rett foran oss. Ser modig bort på aktor, og spør om hun skal vise arrene sine. Får et lite nikk, og så viser hun dem fram. Arr på hender og armer. Ett arr nederst på kjeven, ett på kinnet, og ett i brystet.

— Det var mange, sier aktor.

— Ja, det er mange, sier hun. Og smiler. Forteller at hun har sminket seg, og at det kanskje ikke vises så godt. Aktor smiler tilbake, men vil vite hvordan skuddet i ansiktet føltes.

— Det smakte en smak jeg aldri hadde kjent før. Det var sikkert kulen, og jeg fikk mye blod i munnen, sier hun rolig.

Ina trodde det var tilfeldig at hun ble truffet, men tiltalte stod faktisk rett ved siden av henne. Han stod over pianoet og skjøt. Deretter gikk han rundt pianoet og fortsatte.

— Jeg så ham aldri. Jeg holdt nok sikkert hendene foran ansiktet mitt, forteller hun.

Ina ble skutt i kjeven, brystet og i begge armene.

Ina kan ikke helt huske at han skjøt de andre rundt henne. Heller ikke at hun kom seg vekk og til utgangsdøren, bare at hun tenkte: «Nå dør jeg, sånn er det å dø». Men selve flukten , sekundene hun brukte ut av Lillesalen, de er helt borte.

Borte er også 13 unge mennesker som ble drept i kafébygget på Utøya.

Ina kunne blitt en av dem, men hennes historie inneholder mer enn et mirakel, den rommer også den mest rørende historien om tapperhet jeg kan huske å ha hørt:

— Da jeg kom utenfor kafébygget skjønte jeg at blødningene måtte stoppes, men jeg hadde jo ikke nok hender til å stoppe alle sårene alene. Det blødde jo fra flere ulike steder, og dessuten fungerte ikke hendene mine, forteller hun.

Hun ropte at hun var skutt og at hun kom til å dø, og da kom en gutt løpende til henne. Flere kom også til. Gutten forsikret henne om at han ikke skulle gå fra henne, aldri i verden, og så løftet han henne opp og løp mot skogen.

— Jeg har aldri sett noen som har vært så sterk som han i hele mitt liv, smiler Ina mens hun forteller videre.

I skogen , ikke langt fra pumpehuset og i ganske åpent lende, stopper gjengen opp. De tar av seg klær og forbinder skadene. Hver og en får ansvar for hvert sitt blødende sår på Inas kropp. De legger trykk på. Én stanset blødningen fra den knuste kjeven, en annen holdt på håndleddene, én stanset blodet fra albuen, og én la trykk mot hullet i brystet.

— Jeg er veldig imponert. De stanset faktisk alle blødningene, forteller Ina. Underveis fikk hun flere ganger forsikringer om at ingen skulle dra fra henne. En gutt holdt blikket hennes hele tiden og lovet at han skulle være med henne, hele veien til sykehuset.

Det er så rett fram, så nydelig, og med en fantastisk livsgnist.

Så startet skytingen igjen. Rett bortenfor dem, ved pumpehuset. En gutt sier «de dør, de dør, vi må redde dem», men den stilleste jenta av alle i forsamlingen tar plutselig ordet, og kommer med den sterkeste beskjeden: «Nå skal vi ligge jævlig stille».

— Hun jenta som sa de ordene der, er ei veldig skjønn og forsiktig jente. Det er ikke hver dag hun banner, så da skjønte vi at nå, nå må vi ligge stille, sier Ina.

Det er så rørende at flere i salen må le. Gjennom tårene. Det er så rett fram, så nydelig, og med en fantastisk livsgnist.

Så forteller hun om nye skudd, og de redselsfulle skrikene fra alle ungdommen ved pumpehuset - og om stillheten etterpå.

Var turen kommet til dem nå? De lå rett ved stien. De var lett å oppdage, lett å skyte.

Men ingen flyktet. Ungdommene ville redde Ina. De skulle ingen vei - ikke uten hverandre.

— Hadde han sett vår vei, så hadde han sett oss…

Sier Ina.

Men han så henne ikke da, han gikk rett forbi, og han ser heller ikke mot henne nå. Han ser bare rett fram, med det samme likegyldige steinansiktet. Forstå det den som kan.

Selv tørker jeg noen tårer.

I takknemlighet over livet til hun som forteller, i sorg over de som aldri fikk fortalt, og i lettelse over at skjoldet ikke var så tykt likevel.

At det fortsatt gjør vondt.

Det må det.

Det skal det.

Til vi har hørt dem alle.

Publisert:

Les også

  1. Bak fasaden. Der smerten bor.

  2. Glem skoen. Husk lillebror

  3. Våre yngste. Så tapre.

  4. Eskil. Livet. Og hatet.

  5. Det vonde ansvaret

  6. Litt for sent. For alt.

  7. Ridder uten rustning

  8. Gutten med gullslipset

  9. Kjærlighet på innerlomma

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. 22. juli