Glem skoen. Husk lillebror

For tre år siden kom en ung gutt til Norge. En lillebror. Det var ingen som holdt ham i hånden, og helt sikkert ingen som ga ham en klem ved ankomst.

Publisert:

Read in English here.

Jeg vil tro det første som møtte ham var en ringperm, et saksnummer, en blekkpute og et krav om fingeravtrykk. Deretter et mottaksrom for enslige mindreårige.

For det var akkurat det han var.

Enslig. Mindreårig. Og helt alene.

En ung gutt som trengte et sted å leve.

Øivind Holthe

Med seg hadde han ingenting, bortsett fra et inderlig ønske om et tryggere liv. Et liv uten redsel og forfølgelse, i et lite land der selv ikke politiet bærer våpen. Han var sterkt preget av opplevelsene gjennom oppveksten i Irak, men både positiv og skoleflink. Gutten var en ressurs. Han lærte seg raskt språket, var en ener på fotballbanen, han fikk venner, plass på videregående skole og deltidsjobb.Han meldte seg inn i AUF fordi han visste – bedre enn de fleste – at demokratiet ikke kan tas for gitt, og at fremtiden er et felles ansvar.

Så var det ikke trygt i Norge, likevel.

Gutten var 19 år, endelig lykkelig og for aller første gang på Utøya.

Gutten het Karar Mustafa Qasim. Han ble skutt fire ganger fredag 22. juli 2011. Forsvarsløs og livredd ble han henrettet i en skrent ved Bolsjevika.

Les også

«Jeg måtte gi drapsmannen en beskjed fra alle han har ødelagt livet for»

Så var det ikke trygt i Norge, likevel.For storebror ble den brutale sannheten for voldsom. Han hadde reist fra Irak for å følge rettssaken mot mannen som drepte lillebror. Han gruet seg til å være i retten, fikk ikke sove. Han gråt seg gjennom natten, visste ikke om han maktet å være i samme rom som drapsmannen.

I dag vet vi at han ikke klarte det.

Det ble så altfor sterkt.

Etter å ha kastet skoen sin mot tiltalte, ble han pågrepet og ført ut av retten av politiet. Det var dramatiske sekunder, og mange av de som fortsatt lever i sterk angst etter opplevelsene på Utøya, brast i gråt. Også advokater, journalister og pårørende gråt. Vi var flere som fikk kjenne på frykten i det uforutsette.

Men der nettavisene i de påfølgende minuttene, på jakt etter dramatikk og klikk, hørte bannskap og raseri, var det i grunn bare lyden av én ting som virkelig brant seg fast hos meg:Lyden av en storebror som gråt.Hjerteskjærende, gråtkvalte rop rettet mot en ondskap ingen kan kreve at noen skal tåle.

Hjerteskjærende, gråtkvalte rop rettet mot en ondskap ingen kan kreve at noen skal tåle.

Hayder Mustafa gråt for lillebroren sin. Den lille gutten som flyktet hjemmefra på jakt etter tryggheten.

De i retten som applauderte, gjorde det nok mest av alt i forståelse for en mann som ikke maktet å bære på smerten. Den må være uutholdelig, og den er aldeles ikke underholdende. Jeg gremmes over min egen bransjes søknad om å få vise videobildene fra hendelsen. En video "av stor nyhetsmessig interesse" het det i søknaden, som heldigvis ble avslått.

Det er en video av en storebror i den dypeste sorg. Verken mer eller mindre.

Kan hende må vi bare lære oss å leve med gnagsåret etter 22.juli.Det nytter det ikke å plastre. Det nytter ikkeå kaste skoene.

Det kommer til å gjøre forbannet vondt.

Kanskje bestandig.

Dessverre.

Publisert:

Les også

  1. Våre yngste. Så tapre.

  2. Eskil. Livet. Og hatet.

  3. Det vonde ansvaret

  4. Litt for sent. For alt.

  5. Ridder uten rustning

  6. Gutten med gullslipset

  7. Kjærlighet på innerlomma

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. 22. juli