Det snør stille i Gjerdrum. Folk går tur i ettermiddagslyset, snakker med lave stemmer med dem de møter, forteller om hvem de kjenner, hva de har hørt. Imens søker letemannskaper med hund i rasmassene i det røde området. Så lyder helikopterduren over bygda.
Like etter kommer meldingen alle har håpet å slippe. En omkommet person er funnet i ruinene.
– Nå jobber vi intensivt med søket videre. Det er et risikofylt søk, sier innsatsleder Roy Alkvist i politiet på presseoppdateringen i sentrum.
Når mørket kommer blir han avløst. Omsider skal han hjem. Det er ikke lange veien. Roy Alkvist i politiet bor selv på Gjerdrum, oppe i lia rundt fire kilometer fra rasstedet.
Kaldt nedover ryggen
Etter 25 år i jobben har han erfaring med å jobbe ved rasulykker. Å rykke ut til en slik katastrofe, på sitt eget hjemsted, er likevel noe helt annet. Telefonen kom tidlig onsdag morgen. Først ble han forvirret, kjente ikke nummeret det ringte fra. Så seg alvoret inn.
– For å være helt ærlig – det gikk kaldt nedover ryggen på meg.
Han hadde noe utstyr tilgjengelig og rykket rett ut hjemmefra. Det ble en lang dag på jobb. Alkvist ledet evakueringsarbeidet i startfasen og oppdaterte så mediene fortløpende.
– Det er ganske uvirkelig. Kjentfolk er berørt, slekt og venner, sier Alkvist.
– Hva gjør katastrofen med bygda?
– Vi er ei liten bygd. Og den er sterkt preget, helt klart. Dette er en dugnadsbygd der alle bidrar. De fleste kjenner hverandre, sier innsatslederen.
Det samme blir klart når man møter folk ute i gatene. Alle kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen.
– Dette har vært «det tryggeste stedet du kan bo». Så skjer dette. Det gjør noe med trygghetsfølelsen, erkjenner Alkvist.
Hvordan blir fremtiden etter dette? Annerledes. Det er egentlig det eneste man vet. Alt fra det helt konkrete, som infrastrukturen i ei bygd der et stort, gapende krater ligger åpent, til virkingnene for lokalsamfunnet.
– Dette vil gjenspeile seg i samfunnet i lang tid fremover, erkjenner Alkvist.
La plater som dominobrikker
Et betydelig antall mennesker jobbet fredag i raset for å forsøke å finne overlevende. Men det er fremdeles utglidninger i øve del av rasområdet.
Klokken 14.20 fredag landet en luftambulanse like ved skredet, ifølge Romerikes Blad.
Letemannskaper var sendt inn ved hjelp av styrofoam-plater som ble lagt ned som dominobrikker på gjørmen nede i rasområdet. Svenske eksperter og norske hundeførere gikk inn i området som var regnet som det sikreste.
Redningsmannskapene konsentrerte seg om ett til to hus, der konstruksjonen var noenlunde intakt. Og selv om timene er blitt til dager, betegnes dette fortsatt som en redningsoperasjon. Ni var savnet da Aftenposten gikk i trykken fredag kveld. En bekreftet omkommet.
Fredag kveld tok bakkemannskapene pause til lørdag morgen, men søk fortsatte fra luften.
– Hold håpet oppe
– Jeg vil berømme politiet for å holde håpsfanen oppe. Den fanen blir tyngre og tyngre. Folk gjør seg jo tanker når timer blir til dager. Men håpet må vi holde på håpet til det motsatte er bevist, sier prest Torbjørn Olsen.
Til vanlig er han lufthavnsprest på Gardermoen, men i dagene etter raset har han snakket med mange av de hardest rammede på Olavsgaard hotell.
I den første fasen var folk sterkt preget. Olsen forteller om mennesker i pysj og pledd, med sjokket skrevet i ansiktene.
– Det er en blanding av katastrofen det er å miste alt, og den ekstreme gleden over at en lever. De har opplevd voldsomme inntrykk. Folk er ikke skrudd sammen til å ta alt sammen innover seg med en gang. Man trenger tid, beskriver presten.
Midt i katastrofestemningen har det også vært sterke gledesutbrudd å se i hotellkorridorene. Naboer har funnet hverandre, klemt hverandre i gleden på tross av alle smittevernregler.
– For noen skjer alt dette på en gang, i det samme hodet. Ekstrem takknemlighet, og kjempesorg over hva man har mistet, beskriver presten.
Nå som tiden har gått og erkjennelsen av hva som har skjedd siger inn, er mange berørte på vei over i en ny fase.
– Da begynner folk å gruble over fremtiden, det lange blikket. Når skal vi komme tilbake? Kan vi komme tilbake? Noen sier at det vil de ikke, selv om huset fortsatt står der. Da kommer også bekymringen over hva et slikt hus er verdt. Om en ikke får ro i sjelen til å sove der selv, får man da solgt det?
Noen er bekymret for de nære ting. En katt de har forlatt, som kanskje er innelåst uten vann. Andre over hva fremtiden bringer for bygda.
– Livet har gjort en brå sving. Det eneste man vet sikkert, er at det blir annerledes etter dette, sier Olsen.
– Har vært en koselig bondebygd
Hva skjer etter dette? Det lurer alle i Gjerdrum på nå.
– Gjerdrum blir aldri det samme igjen. Det er et vanvittig stort område der folk neppe kommer hjem igjen. Vi vet ikke åssen dette blir seendes ut. Vi er veldig spente på boringene som nå gjøres, sier en voksen mann vi snakker med.
– Dette har vært en koselig bondebygd. Nå er det bare trist, sier en voksen dame.
Aftenposten får forklart at kvikkleireområdet går helt ned til sentrum, til rett ved bygget som huser Rema 1000. Rådhuset, bare drøyt 100 meter unna, står på kvikkleire. Nå er Rådhuset sperret av med tape merket politi, mens det står en soldat fra Heimevernet og passer på at ingen nærmer seg Rema-bygget.
Ask i Gjerdrum er til de grader preget av å ha gått gjennom en transformasjon. Fra et lite bondested med sentrumsbygninger i tre til et moderne tettsted. Det er liksom nye bygg og byggetomter hvor man enn snur seg.
Flere av de nye byggene er satt opp de siste årene. Det høyeste for bare fire år siden. Et nytt bygg, en boligblokk, skal etter planen opp ved siden av Rema-bygget.
Jeanette Halvorsen (43) bor i Rema-bygget. Hun var en av dem som ble evakuert onsdag. Nå bor hun på hotell ved OSL Gardermoen, og sitter klistret til TV-skjerm og Ipad.
– Jeg er en av de ekstremt heldige. Jeg blir tatt vare på og har akkurat nå ingenting å klage på. Ja, ti er lettere skadet og ti er savnet. Det er alvorlig. Men det kunne gått så mye verre, sier Halvorsen til Aftenposten.
– Om man bare ser på bildet av raset så ser det stort ut. Det er først når man ser et lite menneske bli firt ned under et helikopter, ser en bil parkert på kanten av raset, at man tar inn over seg omfanget av dette, sier hun.
Hun forteller at hun ble vekket av samboeren onsdag morgen fordi det ikke var strøm eller vann i leiligheten. På grunn av et helikopter som fløy nær huset satte mannen på TV. Slik fikk de greie på at det hadde gått ett ras i nærheten.
Strømmen kom og gikk. Men det var først da hun gikk ut på verandaen og så aktiviteten utenfor at alvoret seg inn.
På bakkeplan sto tre store brannbiler. Jeanette tenkte at så lenge de plasserer tre så tunge kjøretøyer akkurat der måtte det være trygt.
Snart kom imidlertid en politimann og sa at de måtte evakuere.
– Jeg rasket med meg litt undertøy og kastet søppel. Jeg orket ikke tanken på å komme tilbake til vund lukt, sier hun.
Siden har hun ikke vært tilbake i Ask.
– Jeg har fortsatt tro på at jeg kommer tilbake. Jeg føler fortsatt på en trygghet for at jeg kan flytte tilbake. Men det er ikke meg det handler om nå. Det handler om redningsoperasjonen. Vi lider ingen nød, sier Jeanette Halvorsen.
– Jeg hører jo folk si at de ikke vil flytte tilbake. Vi må vente å se til det er gjort undersøkelser. Jeg er trygg på at de ikke kommer til å gi seg før de finner ut av alt. Vi vil få svar, sier hun.
– Det er vanskelig å si for oss som ikke er eksperter hvor grensen kommer til å gå for hvor det er trygt, og ikke. Vi vil få svar. Vi vil ikke ha en situasjon som dette igjen, sier hun.
Fredag morgen uttalte ordfører Anders Østensen at sentrum kan måtte planlegges helt på nytt.
– Det tror jeg han har helt rett i, sier Jeanette.
Heimevernet vokter veiene
Ved innfartsveiene til Gjerdrum står soldater fra Heimevernet med oransje vester. Flere veier inn til tettstedet Ask er sperret. Alle veier inn til området der raset gikk onsdag er stengt for trafikk. Jevnlig høres lyden av helikoptre.
På de store flatene ved den nye ungdomsskolen lander det og tar av helikoptre. Redningshelikoptre og et politihelikopter.
Ved Kulturhuset i midt i tettstedet Ask står politi- og ambulansekjøretøyer. Det er herfra redningsoperasjonen ledes. Det er her politiet holder sine pressekonferanse, utendørs.
1. nyttårsdag er den lille kommunen på Romerike sterkt preget av katastrofen med raset. Slik vil det være i uoverskuelig fremtid.
Statsminister Erna Solberg kom fredag ettermiddag med en uttalelse.
– Mine tanker går til de som har mistet en de hadde kjær, sier statsministeren til NTB.
– Redningsoperasjonen pågår fremdeles, og jeg tenker også på alle de som lever med usikkerhet om hvordan det går med dem som er savnet, sier hun.
Fra boligfeltene lenger oppe i lia ser man ned på den enorme gropen der et helt boligfelt har forsvunnet, og flere andre hus vakler langt kanten av rasområdet. Gropen ligger ikke langt fra sentrum i Ask.
– Redd alt sammen ryker
Mange ville ut for å se raset med egne øyne. Selv da er omfanget knapt til å tro.
1. nyttårsdag la mange innbyggere i Gjerdrum turen opp til et boligfelt i skråningen overfor rasstedet. Derfra åpenbarer det voldsomme krateret seg som et sår i landskapet, og man skimter hvordan et hus fortsatt står og vipper på raskanten.
I veikanten ved et boligfelt har noen tent fakler og lys, en enslig rød blomst ligger i snøen. Og mens barna tumler ubekymret rundt på akebrett i snøfonnene her, noen kilometer unna, snakker de voksne sammen med lave stemmer mens de skuer utover. Om kvikkleireforholdene der de selv bor. Om folk de vet om som er savnet. Om det uvirkelige i hele situasjonen.
– Mamma ringte meg tjue minutter etter raset, forteller 20 år gamle Emilie Guldsvaag. Hun bor i lia overfor rasområdet. Selv var hun ikke hjemme da raset gikk. Nå er hun tilbake og ser hun utover området der letemannskapene arbeider. En venn savner moren sin. Det er vanskelig. De lurer på om hele boligområdet nedenfor blir regnet som ubeboelig.
– Jeg er redd alt sammen ryker, sier Emilie.
–Det er et stort spørsmål hva man skal gjøre med hele dette området på lang sikt.
Flere gir uttrykk for denne uroen.
– Mange er bekymret for fremtiden. For at Ask og Gjerdrum skal bli stemplet som et farlig sted å bo, sier Lasse Henning.
Han har bodd i Gjerdrum i syv år, og beskriver det som verdens beste plass å bo. Nydelig om sommeren. Deilige skiløyper om vinteren. Og folkene som tar så godt vare på hverandre.
– Det har vært en idrettsbygd, med masse fine turområder og veldig godt miljø.
Situasjonen de nå står overfor oppleves som uvirkelig.
– Man klarer ikke helt ta inn over seg tragedien som nå utspiller seg. At det ligger mennesker der nede i raset, sier Lasse Henning og ser utover området.
Nyttårsaften var en merkelig opplevelse. Han beskriver det som å være langt ute på sjøen, se lysene fra feiringen lenger vekk i horisonten.
– Og her var det helt mørkt, stille.
Samboeren hans kjenner en av de savnede. Den akutte bekymringen er for de savnede og deres pårørende.
– Man får et nærværsbehov, og lurer på hvordan en kan bidra. Men de har allerede mer hjelp enn de kan håndtere.
– Flytter aldri herfra
Men samtidig bekymrer han og mange andre seg i bygda om hva denne katastrofen vil gjøre med bygda. Om det blir stemplet som et trist eller farlig sted. Om husene blir umulig å selge, utbyggingsprosjekter skrinlagt. Usikkerheten ligger tykt utenpå de fleste som småprater lavt ved siden av tente lys i veikanten.
Selv sover Lasse Henning godt om natten, sier han. Han føler seg trygg der han bor. Men det er rart med det. Underbevisstheten tenker sitt.
– De siste to nettene har jeg våknet, og trodd at hele huset har beveget på seg. Det har bare vært en drøm.
Selv skal han være her når bygda gjenreises. Helt garantert.
– Jeg flytter aldri herfra, sier han.
Helikoptrene durer over bygda.
Letearbeidet fortsetter.