– Jeg merker på meg selv at jeg er blitt mer sosial på skjerm enn i møtet med folk ansikt til ansikt. Det tror jeg gjelder svært mange av oss etter hvert, og det er litt trist. Det å møte folk, og samtale med dem, lytte til dem og hva de har å fortelle, inspirerer. Et par av disse nye låtene hadde aldri blitt til uten at jeg hadde møtt andre mennesker, sier Lønhøiden til NTB.

En av dem er sangen «Billy», som er i ekte, amerikansk storytelling-tradisjon. Historien om en av de mange hverdagsmenneskene Lønhøiden gjerne synger om. Flere av sangene på den nye platen «Fra hånd til munn» tar for seg fortellinger og historier om den lille mannen som kjemper seg gjennom livet, møter motgang og kommer seg opp i knestående igjen.

– I denne sjangeren jeg holder på, og som jeg hører mye på selv av andre, er «den vanlige mannen» ofte en gjennomgangsfigur. Bare tenk på «Wichita Lineman». Jeg vil gjerne lage flere låter som «Billy», men de kommer ikke så lett. Det er en sang jeg har tenkt på over tid, og den er basert på møter med en mann jeg kjente da jeg bodde i Sverige. Den er som en moderne skillingsvise, smiler han skrått.

Rolig av ødemark

Roy Lønhøiden er tilbake i Norge igjen, etter å ha bodd fem år i Sverige. «Så vidt», smiler han og påpeker at det tar ham 10–15 minutter til fots å nå grensen. Han flyttet tilbake i fjor, etter at grensepasseringer var vanskelige under koronaen og leieforholdet tok slutt.

Han holder seg stadig i området ved Finnskogen, der han har slektsrøtter og som han har viet en albumtrilogi til å omsynge. Denne gangen har han funnet seg et lite sted kalt Brødbøl i sørenden av Austmarka.

– Akkurat som da jeg bodde i Sverige, så var det i svenske delen av Finnskogen. Det jeg liker med disse områdene er villmarksstemningen; at det er litt bortgjemt. Jeg liker det gamle, nesten litt vemodige, et snev av forfall. Det flytter jo ikke folk til sånne steder lenger, bare fra. Jeg er fascinert av det øde. Noen folk fikser ikke sånt i det hele tatt, og blir dystre og tunge til sinns. Jeg blir bare rolig og avslappet og føler meg bra her. Men jeg merker at jeg har vært mye i sånne områder, og litt lite i byer. Det er blitt mindre greit å komme til byen, sier Lønhøiden.

Minner om Texas

Forkjærligheten for villmarken fant han i USA, der han slo seg til noen år.

– Da jeg bodde i Texas elsket jeg det øde prærielandskapet der borte. Da jeg kom tilbake, lette jeg etter et sted å bosette meg et sted som skapte samme gjenklang. Finnskogen er ikke åpent som prærien, men det er samme øde stemningen, sier han tilfreds.

Blant det han gjorde i Texas, var å være en slags caretaker for det tidligere Fairport Convention-medlemmet Iain Matthews når denne dro ut på turné. For på gården var det både hunder og hester som trengte litt ettersyn. Av Matthews lærte nordmannen noe vesentlig, minnes han:

– Når han var hjemme satt vi og pratet musikk og låtskriving. Jeg husker veldig godt han sa at låtskriving måtte være litt personlig, ellers ble det journalistisk og observerende. Du kan gjerne bruke historiefortelling i låtene, men du må legge noe personlig inn i det for å få den riktige stemningen i det. Da blir det mer interessant; det høres mer troverdig ut for lytteren.

Mer kritisk

Det var også da Lønhøiden skjønte det var viktig å synge på norsk. Han har i tidligere intervjuer fortalt hvordan de gode historieforteller over there kommuniserte med publikum på eget språk. Han viser også til de fire store i norsk rockehistorie, hvordan de tok utgangspunkt i sitt miljø og sitt ståsted, men likevel klarte å lage universelle tekster som de fleste kan identifisere seg med.

– Det er det man må jobbe mot når man skriver tekster. I forhold til det å skrive låter har jeg blitt mer kritisk til mitt eget arbeid. Det tar lenger tid før jeg føler at ting er på plass og kan sette godkjentstempel.

Den nye langspilleren ble sluppet under sist helgs Protestfestival i Kristiansand, etter at innspillingen hadde begynt allerede vinteren 2020.

– Jeg hadde låtene, men det ble turbulente tider. Mens jeg fortsatt bodde i Sverige begynte jeg å skrive flere nye låter. Kanskje det er bra det tok sin tid, for platen ble annerledes enn om jeg ikke hadde fått med disse låtene, sier Lønhøiden.

Nytt lydbilde

Mens 2015-platen, innspilt i Texas med amerikansk produsent og musikere, i overveiende grad er helakustisk, byr det nye albumet på et mer ambient lydbilde à la Daniel Lanois. Den ideen kom fra Tore Blestrud, som har produsert platen og som også spiller i Lønhøidens band, Strenger av stål.

– Jeg har spilt med Tore i mange år, helt siden han dukket opp på tampen av 1990-tallet og var med på de første tingene jeg gjorde på norsk. Han hadde ideen om å dra produksjonen i en mer ambient retning, med en litt annen klang. Det ble fint, synes jeg.

Strenger av stål er oppkalt etter en låt fra Roy Lønhøidens tredje skive, og består foruten Blestrud på gitar av Ivar Brynhildsen på bass og Bjørn Haglund på trommer. Også de har vært med på å forme platens lydbilde. Elin Moen Rusten låner dessuten stemme på en rekke låter.

Første bandplate

– Det er første gang jeg og bandet gjør en plate sammen, etter at jeg har spilt med dem i flere år, sier Lønhøiden som nå håper det blir flere konserter med bandet i månedene fremover.

For det har gått mye i solokonserter i de to koronaårene, og etter hvert i selskap med Johan Berggren, etter at de to spilte på samme hagefest i en-metertiden.

– Nå åpner det forhåpentligvis mer opp for oss utover vinteren og våren. For disse to siste årene har det blitt enda mer å leve fra hånd til munn som musiker. Fremdeles henger det litt igjen – ting går tyngre, det er ikke bare å trykke på knappen igjen og så er alt som det var før korona. Også arrangørene er forsiktige, det er tyngre å dra folk ut.