Sammen med Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) overleverte PST mandag sine trusselvurderinger for 2023 til justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) og forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp).

– Russland utgjør i dag den største trusselen mot norsk og europeisk sikkerhet, og konfrontasjonen mot Vesten blir langvarig, slo Gram fast da han møtte sjefene for de tre sikkerhetstjenestene.

Følgende av krigen merkes

– Også på norsk territorium har krigen fått konsekvenser. Det er ikke nytt at Norge må forholde seg til sammensatte trusler, men oppmerksomheten har vært skjerpet. Følgene av krigen i Ukraina merkes også her hjemme, sa Mehl i sin innledning.

Kina, Iran, Pakistan og flere andre autoritære stater driver aktiv etterretning i Norge. Etter invasjonen av Ukraina har imidlertid forholdet mellom Norge og Russland nådd et bunnivå, noe som fører til mindre samhandel og økt russisk behov for etterretning i Norge, skriver Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i sin årlige trusselvurdering.

– Forholdet mellom Norge og Russland er blitt verre. Vi møtes på færre arenaer enn før, og russerne har mistet tilgang på kilder, sier PST-sjef Beate Gangås til NTB.

– Det er ingen vei tilbake. Den russiske staten vil bli mer autoritær og mer militarisert. Trusselen fra Russland vil vedvare, sa etterretningstjenestens assisterende direktør Lars Nordrum.

Han trakk fram at Russland framover vil skape usikkerhet om viljen landet har til å bruke atomvåpen ettersom de konvensjonelle styrkene svekkes som følge av krigen i Ukraina.

Olje og gass

Den kraftige reduksjonen av russisk eksport av olje og gass til Europa har gjort Norge til EUs største leverandør av gass. PST skriver at de ser at Russland ønsker å presse europeisk energisikkerhet og forventer at landet vil forsøke å innhente informasjon om norsk olje-, gass- og kraftsektor.

PST mener likevel det er lite sannsynlig at Russland vil gjennomføre en sabotasjeaksjon på norsk territorium i 2023. Hvis derimot konflikten mellom Russland og Nato og Vesten skulle eskalere, kan sabotasjehandlinger bli mer aktuelt.

Da vurderes oljesektoren som særlig utsatt, det samme gjelder kraftsektoren eller elektronisk infrastruktur.

– En eventuell sabotasjehandling kan gjennomføres fysisk så vel som digitalt og vil mest sannsynlig bli utført på en måte som gjør det utfordrende å tilskrive handlingen til aktøren som står bak, skriver PST.

Nato-utvidelsen

På grunn av det dårlige forholdet har Russland mindre å tape dersom etterretningsvirksomheten deres i Norge blir avslørt. Krigen i Ukraina har endret og økt Russlands behov for informasjon om militære kapasiteter i Norge, og om Nato-utvidelsen i Norden når Sverige og Finland trer inn.

– Ettersom Norge er medlem av Nato, er norsk og alliert aktivitet og tilstedeværelse i Norge vedvarende viktige etterretningsmål for Russland, skriver PST.

Svalbard og nordområdene nevnes som spesielt strategisk viktige for Russland.

Det samme gjelder mulige russiske forsøk på å omgå de økonomiske sanksjonene mot landet og faren for at Norge vil bli utnyttet i russiske forsøk på omgå dem for å få tak i teknologi til sivil og militær industri.

Kina mektigere enn Russland

Også når det gjelder digitale nettverksoperasjoner, er Russland, sammen med Kina, Iran og Nord-Korea den som utgjør størst trussel mot Norge. Både PST og E-tjenesten understreker hvor aktive Kina er, og at landet utgjør en betydelige sikkerhetsrisiko mot norske interesser. Bak inntrykket av å forfølge økonomisk mål, skjuler det seg en stadig voksende kinesisk militærmakt med et voksende atomarsenal. Landet har passert Russland på maktstigen etter russernes angrep på Ukraina.

Kinesiske fond kjøper i større grad opp oppstartsbedrifter som driver med teknologi og fornybar energi, og myndighetene er opptatt av å ivareta sine interesser overfor den arktiske regionen.

Men selv om landet ønsker å være en kulturell motvekt til USA og Vesten, mener E-tjenesten at Kina ikke har råd til å greie seg uten vestlige inntekter.

– Den samme ideen om gjensidig avhengighet som bolverk mot konflikt har vært en grunnstein i Vestens forhold til Kina de siste 20 årene. Vi er nå på et annet sted. Nå snakker Vesten om handelskrig og stormaktsrivalisering. Handels- og næringslivspolitikk har blitt sikkerhetspolitikk, sa Nordrum.