Berge går i tredje og siste året på videregående i Bergen. Presset er stort, både fra omverdenen og ham selv. Til slutt føles det som om hodet koker over.
Foreldre forventer at man skal gjøre det bra på skolen, venner forventer at man stiller opp og er sosial, trenere forventer at man stiller frisk og rask på trening. Sammen med forventningene man har til seg selv og sine prestasjoner, dannes ideen om at man må være perfekt. Klare alt, forteller Berge til bt.no.
— Du skal lykkes på alle plattformer i livet. Og hvis du ikke klarer det, er det lett å føle seg mislykket, sier han.
Carl Henrik Berge var ikke syk. Han var stresset. Og han er ikke alene.
Smerter i nakken, vondt i magen
HEMIL-senteret ved Universitetet i Bergen (UiB) har målt skolestress blant norske skoleelever hvert fjerde år siden 1993. I rapporten som ble publisert nå i vår oppga annenhver tiendeklassing at de var «ganske mye» eller «veldig mye» stresset på skolen. Det er en økning på 73 prosent siden 1997. — Det er veldig lite snakk om dette, men det er et reelt problem i dag. Vi hører mye i mediene om hvordan skolene gjør det på nasjonale prøver, men lite om stresset det medfører, sier Oddrun Samdal. Hun er professor i helsefremmende arbeid ved UiB og hovedansvarlig for undersøkelsen.
Vanlige følger av stress er nervøsitet, angst og søvnmangel. Samdal sier dessuten at de stressede elevene i undersøkelsen i større grad har smerter i nakke, skulder og vondt i magen.
— Litt stress trenger ikke være negativt. Men blir det en overbelastning, kan det skape både psykiske plager og fysiske plager, sier hun.
Reform 97, Pisa-undersøkelsene, Kristin Clemets «Kultur for læring», Kunnskapsløftet i 2006. ## Ambisjoner
Reformene i den norske skolen har de siste 20 årene vært mange og omfattende. Fokus på kunnskap og ansvar for egen læring har vært sentrale fokusområder. Elevenes arbeidsmengde har økt, prøvene og fremføringene er blitt flere. Det er den viktigste grunnen til det økte stressnivået, mener Samdal.
— I skolen i dag er det krav til å prestere hele tiden, mye mer enn for 20 år siden. Dessuten må dagens elever i større grad sette egne læringsmål. Det gjør at de ikke alltid vet hva som ventes av dem. Det skaper usikkerhet og stress, mener professoren.
I skolegården på Rothaugen skole sitter tiendeklassingene Susanne Kolberg, Vilde Skjævestad og Hedda Halvorsen. Til høsten begynner de på videregående. Hvilken skole de kommer inn på blir avgjort i disse dager.
— Jeg tror stressnivået har mye med hvor høye ambisjoner du har, sier Vilde Skjævestad. Selv har hun ambisjoner om å gjøre det så godt som mulig.
— Det er egentlig fint å være 16 år. Selvfølgelig er vi stresset noen ganger, men stort sett går det fint, sier Skjævestad til bt.no.
- Gleder meg til å fokusere
Hun spiller kornett, synger i kor og spiller piano etter skoletid. Susanne Kolberg går på Kulturskolen og spiller trompet. Hedda Halvorsen valgte bort fritidsaktiviteter i niende klasse.
— Det er egentlig overraskende mye stress. Det har jevnt over vært en del stress gjennom ungdomsskolen, og jeg hadde ikke forventet noe annerledes. Men når man står midt oppi det, kommer det likevel som en overraskelse, sier Hedda Halvorsen.
Hun synes ikke det er like lett å finne nok tid til både skole og fritid. Og, ikke minst, finne ut hvordan man skal separere de to.
— Du skal være god i alt, men jeg synes det er vanskelig å vite hva som er bra nok. Jeg gleder meg til å fokusere mer på det jeg interesserer meg for, og bli god i det, heller enn å være god i alle de 13 fagene vi har, sier Halvorsen.
Mye på spill
I undersøkelsene HEMIL-senteret ved UiB gjennomførte, var det elever i 10. klasse i grunnskolen som hadde det høyeste stressnivået. Oddrun Samdal tror det er fordi det er en avgangsklasse:
— Det oppleves som om mye er på spill. Elevene får høre at det er viktig å gjøre det godt. Hvis ikke kommer man ikke inn på den skolen man vil ha.
Elever fra 3. klasse på videregående deltok ikke i undersøkelsen, men Samdal mener det er grunn til å anta at stressnivået er minst like høyt der.
— Både i 10. klasse og 3. klasse vil nok stressnivået variere, avhengig av hvor sikker du er på hva du skal gjøre etter skolen. Hvis man er usikker på hvilken studieretning man skal ta senere, vil nok mange helgardere seg og prøve å prestere i så mange fag som mulig.
Herbjørn Liahagen er lektor på Stange videregående skole i Hedmark. I 2011 skrev han den første masteroppgaven om stress og utbrenthet blant elever på videregående skole. Han brukte spørreskjemaet «Bergen burnout index» på 70 elever ved en tilfeldig valgt større videregående skole i Hedmark. Skjemaet brukes vanligvis til å måle utbrenthet i arbeidslivet.
Oppsiktsvekkende
Resultatene var oppsiktsvekkende. 36,4 prosent av jentene på skolen fikk en score som plasserte dem i «grenseland til utbrent» eller «utbrent».
— Det overgår alle tall fra tilsvarende undersøkelser gjort i jobbsammenheng, sier Liahagen. Han mener årsakene er åpenbare.
— Forskning viser at man kan takle stress hvis man har kontroll over tidsbruken sin selv. Det har ikke elever. De må hele tiden forholde seg til klokkeslett og tidspress som settes av skolen.
— Dessuten blir de alltid evaluert. Det blir alltid satt en karakter på det de presterer, og de har en enormt fortettet arbeidsform. De sitter i klasserom med veldig mange andre elever og det er mye bråk. Ingen arbeidstakere hadde funnet seg i det, sier han.
Tidlig ute
Karen Austrheim er like gammel som Carl Henrik Berge var den gangen han våket og ikke fikk puste. Hun går i tredje klasse på Fyllingsdalen videregående skole, bor på Sotra. Nesten hver morgen finner medelevene henne sovende enten i gangen utenfor klasserommet, eller på en sofa.
— Det første halvåret på videregående tok jeg en buss som gjorde at jeg var på skolen rett før eller rett etter skolen startet. Hjernen min takler ikke å være for sen til skolen, så jeg begynte å ta en buss som går en time tidligere, forteller Austrheim.
Og sannelig. Mandag morgen: Karen Austrheim har lagt jakken sin under seg. De røde russebuksene står i sterk kontrast til det grågrønne gulvet. Klokken er litt over halv åtte, og hun er langt inne i søvnen. Vanligvis regner hun med å få omtrent en halvtime med søvn før skoleklokken ringer.
Agnes Giertsen er helsesøster og leder for Helsestasjon for ungdom og studenter på Engen. Hun opplever stadig at unge kommer til helsestasjonen med psykiske problemer, en følelse av å ikke takle hverdagen eller bare et sterkt behov for å snakke med noen.
— Vi har vanvittig stor respekt for disse ungdommene. De får til så utrolig mye. De går på skolen dag ut og dag inn, selv når de går med tunge psykiske problemer. Om det var voksne mennesker, ville de sykmeldt seg fra dag en, sier hun.
Gratistilbud
Hun mener første skritt mot en mindre stresset ungdomsgenerasjon er å kvitte seg med de «perfekte» bildene voksne skaper av seg selv og barna, skriver bt.no.
— Veldig mange av ungdommene har ikke måttet mestre motgang. Foreldrene står alltid på vakt for å ordne og stelle for ungene, slik at de ikke opplever noe annet enn den glatte overflaten foreldrene har skapt.
Mange unge forteller om en følelse av skam, skam over å ikke ha det så bra når alt egentlig ligger til rette for det. Skam over å ikke ha det slik man «bør ha det».
Giertsen mener det er viktig at ungdom og unge voksne har et lavterskeltilbud de kan oppsøke. Et gratistilbud som er til stede for dem der de er. Helsestasjonen på Engen har gjennomsnittlig besøk av 48 ungdommer hver kveld de holder åpent.
— Det sier mye om behovet.
«Flink pike-syndromet»
«Flink pike-syndromet». Det er Karen Austrheims forklaring på hvorfor hun og venninnen Rebecca Hill forventer så mye av seg selv. De går begge siste året på dramalinjen på Fyllingsdalen videregående skole.
De forteller om travle dager, med mellom tre og fire prøver eller innleveringer i uken. Det som er av fritid bruker de på russeaktiviteter.
De to jentene sitter sammen med klassekamerater Arnt Olav Eidsaa og Andreas Valklev. Tre av de fire elevene jobber mellom to og fire ganger i uken. Alle har drevet med fritidsaktiviteter, men har sluttet etter hvert som de har nærmet seg avslutningen på videregående skole.
— Jeg gikk på håndball og drev med teater etter skolen, men måtte slutte. Det ble for mye, jeg har ikke tid til sånt, forteller Karen Austrheim.
Hvor henter de så motivasjon til å komme seg gjennom hverdagen?
Det er ikke all verden som skal til. Tanken på noe gøy som skal skje etter skoletid. Klasseturen til London i slutten av semesteret. Å komme inn på den linjen man vil, på det universitetet man vil. Gode karakterer. Eller noe så enkelt som vissheten om at man en gang skal bli ferdig med videregående skole.
- Tror dere at dere fremdeles vil synes dette var en stressende tid når dere ser tilbake på det om ti år?
— Ja, svarer de i kor.
Selv om de er enige om at unge voksne nok definerer «stress» annerledes enn de som er ti år eldre, tviler de ikke et sekund på at det er reelt stress de føler. Det handler om mestring, forteller de. Følelsen av å ikke få det til. Eller enda verre, følelsen av å ikke få det til, selv om du vet at du kan.
— Du forventer jo å lære noe når du går på skolen, men det er faktisk vårt valg om vi vil være i klasserommet, og om vi vil lære noe, sier Andreas Valklev.
- Det føles som å komme ut av en tunnel
Etter den natten i 3. klasse på videregående gikk Carl Henrik Berge til legen. Kroppen hans hadde sagt fra, klart og tydelig, om at det var på tide med en pause fra stress og press fra seg selv og andre. Etter en uke på ferie var han tilbake på skolen.I dag studerer 20-åringen Carl Henrik Berge journalistikk i Kristiansand, blogger, er nyhetsredaktør i den lokale studentavisen, og fast spaltist i BTbatt. Fremdeles er det mye ansvar og mange forventninger, men nå er han eldre, og han har lært.
— Ungdomstiden er en prosess man skal gjennom. Det føles som å komme ut av en tunnel. Man kan se tilbake og skjønne hvor mye vi faktisk blir påvirket av omverdenen. Men det er en vanskelig tid, det er mye man skal finne ut av, sier han og legger til:
— Mange ting som kan være vanskelig når man er ung, blir enklere når man blir eldre og finner ut av ting. Så det finnes håp, sier Carl Henrik Berge.
Kjenner du deg igjen? Del gjerne dine erfaringer med leserne.