Når jeg som snart sekstiåring betrakter yngre generasjoner nikker jeg meg enig til det noen sier er en feminisering av samfunnet. Gutter kan pynte seg, style håret, klemme hverandre og gråte så andre ser det. De kan leve ut sine myke sider. Jentene kan på den annen side verve seg i forsvaret, lede sporten på tv, og dominere tidlige mannsdominerte yrker. Den eneste arena som står igjen, slik det ser ut i mine uskolerte øyne, er topplederstillingene. Likestillingen har gått så langt at jeg har begynt å synes synd på mannen.

Psykolog Frode Thuen

På sekstitallet, da jeg vokste opp, hadde faren min oppgaven med å se de store linjene, slå i bordet når det ble for mye skrål, representere fornuft og logisk tenkning. Det var han som leste avisen når moren min skummet ukeblader, slo på dagsrevyen halv åtte for å få med seg politiske diskusjoner og refleksjon, eller når moren min satt i telefonen og skravlet med sin søster på Vestlandet — etter klokken fem. Før fem var det tellerskritt!Mine foreldre representerte de to verdenene; følelser og fornuft. Og verden var begripelig og enkel. Likestilling er likevel et gode. Det innebærer frihet og valg. Ingen trenger å føle seg presset til å bli skomaker som sin far, eller hjemmeværende husmor som min mor. Og vi får bare håpe alle de arbeidsløse guttene som NAV plutselig oppdaget, de som sitter hjemme uten jobb eller utdannelse eller økonomisk stønad, klarer seg. Vi får håpe at de bare er en liten gruppe ofre i den store samfunnsforandringen, og at selvmordsstatistikken blant menn går ned. Omstillinger har jo gjerne noen omkostninger.

Men hvorfor synes jeg synd på mannen, den logisk styrte hjernen som plutselig må stå ved grytene og hente i barnehagen etter jobben? Er det synd på mannen?

Svar

Du gjør deg noen interessante refleksjoner, synes jeg. For det har åpenbart skjedd enorme forandringer i kjønnsrollemønsteret siden du vokste opp på sekstitallet. Dette var for øvrig også mitt tiår - jeg er født i 1961 - og i boken Kunsten å være voksen, reflekter jeg blant annet over hvor utrolig annerledes mitt liv som voksen mann er i dag, sammenlignet med min fars liv på sekstitallet. Både hjemme og på jobb.

Endringene har på mange måter vært større for menn enn for kvinner. Først og fremst fordi kvinner i Norge i det store og hele har tjent på utviklingen - ved at de er blitt langt mer frigjort og likestilt, mens bildet er mer sammensatt for menn. Det gode er at mannsrollen er blitt langt åpnere, særlig med tanke på fedres engasjement og aktivitet overfor sine barn. Min far pleide å fortelle at han som småbarnsfar på 50-og 60-tallet, bare nødig trillet barnevognen. Det var liksom ikke en passende oppgave for en mann. Og hvis han først gjorde det, var han nøye på å bruke kun en hånd, for å markere at dette nærmest måtte betraktes som noe tilfeldig «venstrehåndsarbeid» - bokstavelig talt.

Menn tar ansvar allerede under svangerskapet

Kontrasten er stor til vår tids fedre som går opp i rollen som aktiv omsorgsperson, og som deltar i alle sider av barnestellet fra fødselen av. Faktisk kan det se ut som om mange menn begynner å ikle seg en slags farsrolle allerede under svangerskapet. Dette går frem av en undersøkelse blant omkring 70.000 norske menn som to av mine kolleger; Sonja Mellingen og Torbjørn Torsheim, og jeg gjorde for et par år siden. Her fant vi blant annet at menn reduserer alkoholforbruket i betydelig grad når deres partner blir gravid - parallelt med at kvinnene nærmest slutter å drikke. Noe tilsvarende er ikke påvist fra andre land, og er sannsynligvis et utslag av at norske menn tar sine oppgaver som partner og far på stort alvor fra første stund. På en helt annen måte enn i mindre likestilte kulturer.

Taper makt

Men de store endringene i mannsrollen har også ført med seg tap av makt og dominans. Og igjen er det særlig på hjemmearenaen dette kommer til uttrykk. Mannen er ikke lenger familiens overhode, eller den som forsørger familien. Makten og æren - og familiens husholdsinntekt, er i større eller mindre grad delt mellom foreldrene. Ikke bare det; fra at kvinnene i stor grad har vært prisgitt mannen, er det i vår tids familieliv ofte omvendt; ved at det er mannen som er prisgitt kvinnen. I alle fall vet vi at to av tre samlivsbrudd blant heteroseksuelle par, blir initiert av kvinnen. Og at om lag syv av ti henvendelser om parterapi kommer fra kvinner - ofte med mannen som nokså motvillig medspiller. Og blir det først et brudd, er det kvinnen som vanligvis får barna - og alle de økonomiske ytelsene. Kvinnene er også de som - i praksis - gir sin tilslutning til eller avviser mannens eventuelle ønske om et likestilt foreldreskap når foreldrene ikke lenger bor sammen.

Har likestillingen gått for langt?

Og det er nettopp på dette området at endringene i mannsrollen er mest kompleks: For på den ene siden har menn langt større mulighet til å være viktige omsorgspersoner for sine barn - noe som er en berikelse for både barna og fedrene. På den annen side er det dessverre mange menn som blir motarbeidet av sin ekspartner i sine bestrebelser på å være den omsorgspersonen som de ønsker å være. Og fra disse mennenes perspektiv har kanskje likestillingen gått for langt. For mange av dem opplever nok at det som i sin tid var en nødvendig og rettferdig kamp for kvinners rett, etter hvert har skiftet karakter, slik at det nå er mannen som er den avmektige og undertrykte, ikke kvinnen.

Så ja, disse mennene kan man gjerne synes «synd på». Det samme gjelder også andre menn som av ulike grunner ikke klarer å finne seg til rette i krysspresset mellom «følelser og fornuft» - som du uttrykker det. Eller som ikke takler vår tids. «feminisering av samfunnet». Dette er gjerne de sinte unge mennene, de som føler seg tilsidesatt, oversett og marginalisert. Og de utgjør nok ikke «bare en liten gruppe ofre i den store samfunnsforandringen» - det er mange av dem. Vi snakker bare ikke så mye om det i den offentlige samtale. Fordi gevinstene ved vår tids likestilling er så opplagte og overveldende. Og derfor blir det nærmest politisk ukorrekt å stille spørsmål ved medaljens bakside - slik du gjør.