Er det ok at foreldre nekter barna sine å ha kontakt med den andre forelderen?
Vi er to foreldre som er skilt, og etter tre vanskelige og vonde rettssaker er dommen at barna våre skal bo 50-50 hos hver av oss. Da vi fortsatt bodde sammen, opplevde jeg min eksmann som aggressiv og fysisk og psykisk voldelig. Selv om retten delvis erkjente at han hadde «manglende impulskontroll» (dette står i tingrettsdommen), og en rekke vitner ble ført for å bekrefte dette, ble det til slutt bestemt at det ikke forelå grunnlag for bekymring for barna, og vi ble idømt en 50-50-ordning. Jeg har etter dette, ved hjelp av barnevern og familievernkontor, fått til en svært detaljert samværsavtale som har gjort at vi slipper å kommunisere om annet enn det absolutt mest nødvendige. Dette skjedde under betydelig press mot faren, som først etter svært stor motstand gikk med på å skrive under. Så i motsetning til før slipper jeg nå endeløse e-post-vekslinger om de minste ting.
Men han har gått helt i vranglås når det gjelder det samarbeidet som ikke er regulert i avtalen. Barna får blant annet ikke lov til å kontakte meg i hans samværstid, med unntak for sommerferien. Da får de kontakte meg tre ganger à 10 minutter - eksakt tilmålt og overvåket. Jeg kan heller ikke utføre mitt verv som trener for barnas idrettslag i de ukene han har omsorgen. For da holder han barna tilbake fra trening, eller det får andre konsekvenser for dem. Og at jeg må akseptere å betale langt mer enn ham for felles kostnader, er også del av reglene han bestemmer. Han aksepterer for øvrig ikke at vi søker hjelp fra familievernkontoret, selv om dette står i avtalene vi har. Han sier at han selv ikke ser behov for dette.
Barna takler situasjonen overraskende bra. De er svært greie og skaper ingen problemer hverken på skolen eller ellers - men trenger mye nærhet og støtte. Jeg bruker alle mine ressurser på å skape en humørfylt hverdag, på å få dem til å føle seg forstått, og på å gi trygghet. Men etter hvert vil de bli større og uttrykke sine behov tydeligere. Dette bekymrer meg.
På grunn av sin presentasjonsteknikk vil han i de aller fleste tilfeller tvinne fagpersoner rundt lillefingeren. Ofte får jeg ikke engang komme til med bevisene jeg har mot løgnene som presenteres. Jeg synes det er ille å leve med at barna skal ha det slik, men føler at jeg nå står igjen uten andre virkemidler enn å akseptere reglene han setter for meg og barna. Har du noen andre forslag til hva jeg kan gjøre?
Svar
Ut fra det du beskriver, fremstår din eksmann som svært urimelig og firkantet, og dominerende og manipulerende. Ikke bare det; han gjør barna stor urett ved å nekte dem å ta kontakt med deg når de er hos ham, hvilket er et kroneksempel på hvordan man som foreldre ikke bør opptre etter et samlivsbrudd.
Når det er sagt, vil jeg anta at din eksmann slett ikke er enig i hvordan du fremstiller saken. Sannsynligvis vil han gi en ganske annen beskrivelse av situasjonen. Det er i hvert fall det typiske i forbindelse med konfliktfylte barnefordelingssaker - partene har vanligvis diametralt motsatte versjoner av virkeligheten. Og som utenforstående bør man være veldig forsiktig med å legge den ene eller den andre parts beskrivelser til grunn. Det gjelder spesielt når man bare kjenner den ene siden av saken. Så mitt videre svar til deg hviler på den forutsetning at du her har gitt din versjon av virkeligheten, og ikke en objektiv beskrivelse av situasjonen.
Og ut fra det du beskriver, har det tilsynelatende lite for seg å gå nye runder i domstolen. Og det virker heller ikke særlig aktuelt med nye meglinger eller samtaler på familievernkontoret. Følgelig kan det synes som om du står tilbake med å prøve - så langt det er mulig - «å akseptere reglene han setter for meg og barna», som du uttrykker det. Og kanskje er dette eneste realistiske alternativ i deres tilfelle.
Men ikke så sjelden er det mulig å få til en mer positiv og konstruktiv dialog selv om man i utgangspunktet oppfatter den andre part som svært lite samarbeidsvillig. Når det skjer, er det som regel fordi en av partene, eller eventuelt begge, bestemmer seg for å prøve å komme den andre litt mer i møte. For eksempel ved å være mindre anklagende, kritisk eller kontrollerende. Eller ved å vise mer forståelse og lydhørhet for den andres oppfatninger og synspunkter. Eller ved å vise større kompromissvilje. Slike endringer er lettere å få til, og gir mer mening, dersom man er villig til å ta innover seg at virkeligheten nødvendigvis ser annerledes ut fra den andres perspektiv. Det krever at man kan og vil - i alle fall for et øyeblikk - løfte seg ut av sitt eget perspektiv, og at man faktisk prøver å se det fra den andres perspektiv. For da får man nødvendigvis et mer helhetlig overblikk over situasjonen, og da er det også lettere å få øye på de mønstrene partene inngår i. Mønstre som ofte preges av onde sirkler. Og det er først når man kan kjenne igjen de onde sirklene, at man kan bryte dem.
Det er en slik forståelse som ligger til grunn for kurset Fortsatt foreldre, som familievernet tilbyr skilte foreldre. Her blir kursdeltagerne blant annet utfordret på hvordan man best kan forstå og takle foreldrekonflikter. Mange av deltagerne har virkelig store samarbeidsproblemer med sine respektive ekser. Likevel viser det seg at det å utvide perspektivet og forståelsen ofte medfører færre konflikter og bedre samarbeid foreldrene imellom - selv om bare en av partene deltar på kurset. Undersøkelser av lignende kurstilbud har forøvrig påvist tydelige effekter også på barnas livssituasjon.
Så kanskje kunne du foreslå for ham at dere begge melder dere på et Fortsatt foreldre -kurs. Dere ville i så fall ikke måtte delta på samme kurs, for foreldrene går vanligvis ikke sammen. Men selv om han eventuelt ikke ønsker å delta, vil du likevel kunne ha utbytte av det. I våre evalueringer av kurset svarer seks av ti deltagere at de tror at det vil føre til bedre samarbeid med den andre forelderen, og hele ni av ti tror at det vil bli lettere å forholde seg til ham eller henne i fremtiden. Sjansen er stor for at det også vil bli din erfaring hvis du først velger å ta et sånt kurs. Du har i alle fall ikke mye å tape på det - men mye å vinne.