OSLO : Ingvild Leren Stensrud (17) lå skadet i Lillesalen i kafébygget på Utøya, med døde venner over og ved siden av seg, da hun hørte ropene fra teltplassen utenfor.

— Det hørtes ut som en type kamprop, forteller Stensrud i sin forklaring for Oslo tingrett onsdag formiddag, ifølge Aftenposten. Hun forsto ikke hva som ble ropt.

De som gjemte seg i Lillesalen, forsøkte å barrikadere dørene.

— Mange mennesker er skutt og ligger nede, jeg hører at skyting stanser og våpen lades om. Så kommer skuddene igjen, men ikke så raskt, som om noen sikter. Da får et jeg streifskudd i skulder. Da jeg falt så jeg en sort skikkelse med våpen.

Hun husker ikke mye av skytingen i resten av huset og sier at hun stengte verden litt ute og konsentrerte meg om å ligge stille.

De verste sekundene

Selv var hun skadet etter at et skudd fra massemorderen Anders Behring Breivik traff henne i låret og et streifskudd skadet skulderen. Slik forteller hun om det hun beskriver som de verste sekundene, da Breivik ladet om:

— Det stopper opp og så hører du at det lades om.

- Så du noe, spør akor, statsadvokat Inga Bejer Engh.

— Nei, da lå jeg med øynene igjen og prøvde å ligge helt stille.

Av de som lå rundt henne, var det bare to som hun fikk svar fra og som hun visste var i live. De andre var døde, hun kjente flere av dem og navngir dem i retten.

- Var dere alle i den samme delen av rommet?

— Alle menneskene ligger i det hjørnet.

Ringte med død venns telefon

Stensrud kunne ikke bruke sin egen telefon til å ringe etter hjelp, da den var tom for strøm, og låner telefon fra en død venn som ligger ved siden av henne. Etter at hun har gitt beskjed til venner at hun er skutt, så ringer telefonen.

Det står mamma i displayet.

— Da legger jeg den fra meg. Andre telefoner begynner å ringe. Jeg hører det ringer fra lillesalen, storesalen og fra gangen.

Etter at politiet pågrep gjerningsmannen og kom inn i kafébygget, tar det ennå en stund før de skadede i Lillesalen får hjelp.

— Etter hvert kommer det andre overlevende som bærer oss ut i gangen, forteller Stensrud.

Mistet kameraten

En annen som overlevde skytingen i Lillesalen, var en 19 år gammel gutt fra Moss.

Også han overlevde ved at andre som ble skutt, falt oppå ham.

19-åringen var i Kafébygget sammen med kameraten, Bendik Rosnæs Ellingsen, som hadde sommerjobb i Justisdepartementet. Han var lei seg for at det hadde gått av en bombe i Regjeringskvartalet.

Det var mange til stede i Kafébygget, da de hørte smell.

— Jeg forsto ingenting, men Bendik min kastet meg og ham i gulvet. Han forsto. Han forsto også at det måtte være politisk vold. Jeg spurte ham hvorfor noen ville gjøre dette mot oss, og han svarte at det var fordi vi er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon.

19-åringen og om lag 10 andre personer ble trengt opp i et hjørne. Kameraten forslo at de skulle barrikadere seg bak et piano og et bord. Breivik kommer inn, og begynner å skyte ungdommene.

- Min umiddelbare reaksjon var å kaste meg ned for å spille død. Jeg ble liggende ned, kameraten min ble liggende over meg. Jeg la ikke merke til at jeg var truffet i foten og i armen. Han treffer ikke meg først, fordi han skyter en annen gutt. Jeg mener han blir skutt flere ganger i kroppen, så sist i hodet. Det virket som han skjøt vilt inn i alle sammen, forklarer 19-åringen.

Øyeblikket jeg trodde jeg skulle dø

Da det ble en pause i skytingen, trodde 19-åringen at det bare var han og kameraten som var i livet i Lillesalen. Så la Breivik merke til kameraten. Han ble skutt og drept, 19-åringen lå ved siden av men overlevde.

- Etter at han hadde skutt Bendik, var det øyeblikket jeg trodde jeg skulle dø, forklarte han i retten.

19-åringen forklarer at Breivik gikk inn i Storsalen, og fortsatte skytingen der.

— Jeg hører folk som skriker og løper. Skytingen. Mennesker som dør. Også kunne jeg høre at han beveget seg ut i gangen, forklarer han.

Raseripreget

19-åringen ble skutt i beinet ved ankelleddet, i armen og i en finger. Han kom i kontakt med de to andre overlevende i Lillesalen, Ingvild Stensrud og Glenn Martin Waldenstrøm.

— Det ble et basseng av blod som jeg ble liggende oppi. Og blod er varmt i begynnelsen, men blir iskaldt etter hvert. Jeg frøs veldig.

- Hva tenkte du da du lå der?, spurte Bejer Engh.

— Tankene varierte. Du kan tenke noe så absurd som at nå er yndligsskjorta ødelagt. Så tenkte jeg alvorlige tanker, konsekvensene for oss. For livet mitt. Man gjør seg noen filosofiske tanker i en slik situasjon. Jeg registrerte jo veldig fort at han var hvit og kledd i svart. Jeg forbant han raskt med noe høyreekstremt. Det viste seg å stemme. Alle landssvikere fra før krigen og frem til i dag har vært høyreekstreme, sa 19-åringen.

Mens han sier dette smiler Breivik, og ser ned i bordet.

- Hva kan du si om hans sinnsstemning?

— Jeg synes det var raseripreget. Spesielt når han skjøt. Jeg har hørt mye om at han visstnok har vært rolig. Tatt tid til å sikte. Men når menneskene som ligger med i gjennomsnitt åtte kuler i kroppen, så viser det at han har ikke spart på ammunisjonen.

- Veldig emosjonelt ustemt

Breiviks forsvarer, Vibecke Hein Bæra, ville vite om Breivik var rolig da han ladet om pistolen.

- Vel, det er tydelig at vi har med en person som er veldig emosjonelt ustemt, svarer 19-åringen.

- Det får andre avgjøre, svarte Hein Bæra og fortsatte sin utspørring.

19-årigen blir fraktet av øya, og operert på sykehus. I dag er han friskmeldt, men sliter med store plager i beinet, og må gå på sterke smertestillende.

- Så forvirret ut

Sist til å forklare seg om Lillesalen, var Glenn Martin Waldenstrøm (20).

— På mange måter så han forvirret ut, samtidig som det er mange forvirrede følelser i ansiktet hans. Jeg fikk på en måte øyenkontakt med ham og det virket som at han ikke var helt sikker på hva han gjorde, forklarte han.

Waldenstrøm prøvde å redde venninnen sin, Silje Merete Fjellbu, og ble selv truffet.

— Jeg kjente at det rant noe ut av halsen min, så jeg tok pekefingeren inn for å forsøke å tette inn. Den kula hadde også gått inn i ganen min, så jeg hadde et ganske stort sår der også.

Han holdt kontakten med de to andre overlevende.

— Så pratet jeg litt mer med Ingvild, så godt jeg kunne med åpen gane. Jeg løftet hodet litt, tørket vekk blodet og la meg ned igjen.

Familie gjennomgått nok, kunne ikke miste meg

— Når du kom til deg selv, hva oppfattet du av det rundt deg?

— Jeg oppfattet at det lå døde mennesker rundt meg, men på en måte klarte jeg ikke å ta det inn over meg, jeg var alt for opptatt av å holde meg selv i live. Jeg vet at Ingvild pratet til meg flere ganger da det så ut som om jeg holdt på å sovne.

— Husker du hva du tenkte?

— Jeg tenkte at familien min hadde gjennomgått mye og at de kunne ikke miste meg også. Det var noe av det som holdt meg i live, tror jeg.

- Jeg lurte deg

Da politiet kom, forsøkte han å gi dem nummeret til familien.

— Jeg orket ikke å si hele nummerer, så jeg spytter bod i hånden og skriver det på gulvet for at noen skal få kontakt med de der hjemme, og så får jeg beskjed etter en stund om at de der hjemme hadde fått beskjed.

På slutten av sin forklaring, spurte bistandsadvokaten Elisabeth Hagen, om han ville legge til noe.

- Da jeg leste gjennom avhøret av Breivik der han fortalte at han var inne i Lillesalen og så en person som blødde veldig fra ansiktet, så jeg fikk en veldig sterk seiersfølelse og tenkte «jeg lurte deg» når jeg leste det.