– Årsaken til den utbredte idiotien til sjøs, ligger nok først og fremst i mangelfull kunnskap, skriver Haagen Poppe etter en middels vellykket sjektetur tidligere i sommer. – Årsaken til den utbredte idiotien til sjøs, ligger nok først og fremst i mangelfull kunnskap, skriver Haagen Poppe etter en middels vellykket sjektetur tidligere i sommer. Foto: Håkon Mosvold Larsen

Fjordflytterne

Tidligere i juli dro kompisgjengen på den årlige sjekteturen til Lyngør. I hele vinter har vi gledet oss til å tøffe sakte rundt i «dead slow», med rødbrun 70-tallsskai klistret til overkroppen og en halvdaud «Ændals»-pils i hånden.

I år skulle denne tradisjonen vise seg å bli en heller våt, bråkete og illeluktende affære. I det vi entrer Havefjorden mellom Borøya og Sandøya i Tvedestrand, blir vi passert av et følge på syv fjordflytter-cruisere med navn som «Carpe Diem» (grip dagen), «Festina Lente» (skynde seg sakte) og «Otium» (hvile), alle med Stavanger som hjemmehavn. Ikke visste jeg at latin var på full fremmarsj i nabofylket i vest. Jeg skal ikke være fordomsfull, men min første tanke var at dette måtte være snakk om oljerike båtførere som fant ut at det var en knallgod idé å kjøpe seg en flytende penisforlenger når Marbella-turen gikk i vasken på grunn av korona. Bare noe diskret. Stor nok til at mor kan snu seg på badet, liten nok til at far kan ta seg en kald en og slippe å ta båtførerbevis. Oppe på flybridgene sitter kapteinen med pilotbriller, ledsaget av sine chablis-sippende koner. De ser ut til å ha den største selvsikkerhet, der de dundrer forbi sjekter, prammer, brygger og naust i den herlige, stekende sørlands-sol. På akter-dekket har man plassert ungene med hver sin I-pad for å slippe stadige mas om «E me snart framme?». Freden hersker oppe på flybrigden. Ti knop, halvplan og himmelhøye hekkbølger merker man lite til. Der oppe skynder man seg, sakte. Det er nesten som å fly gjennom farvannet.

Hvis jeg skal forby én ting jeg ikke liker, så må det bli idioti.

Nede på kote 0 har vi i sjekta allerede rukket å bli klissvåte. Å bli passert av syv selvsikre sadister, ender nødvendigvis med forferdelse. Én ting var at en av bølgene kom over ripa og fylte den lille baljen med vann. Det kunne vi leve med. Verre var det med alt ølet. Ja, jeg tar meg et par pils på sjektetur, og har ikke dårlig samvittighet. Men aldri noe mer. Hvis noen så meg kjøpe en hel six-pack, var det bare for å være på den sikre siden, vel vitende om at minst halvparten av alkoholen kommer til å havne alle andre steder enn i mitt blod, og for eksempel bli putemarinade eller lensepumpeføde i bunnen av sjekta.

Senere på turen skulle vi ved flere anledninger oppleve å bli forbikjørt av vannskutere i 70 knop, smågutter i GH-joller med blodtrimmede 9,9-hesters motorer som kjører slalåm for å «imponere» damene (det fungerer ikke, tro meg) og folk som tror babord er et engelsk klesmerke som lager utstyr til den årlige rypejakten. Jeg innser at nostalgikeren i meg har tapt sjø-slaget. Stadig større båter med sterkere motorer regjerer. Sjektekulturen, seilbåter og prammer har tapt. Sørlandet er ikke lenger et Amaldus Nielsen-bilde eller Vilhelm Krag-dikt. Skal man oppleve det ekte Sørlandet, må man stå opp med solen og være ute av hus lenge før chablis-rusen er ute av kroppen til fjordflytter-kapteiner og andre båt-bøller.

Den gamle høyre-klisjéen om at man «ikke kan forby alt man ikke liker», messes til det kjedsommelige. Enkelte reguleringer må man ha, så lenge det er forholdsmessighet mellom inngripenet i folks frihet og den positive virkningen. Jeg har liten tro på ytterligere innstramninger i fartsregler. Å kjøre vannskuter i 70 knop utgjør ingen vesentlig sikkerhetsrisiko dersom vannet er flatt og man er i åpent farvann. Det er ikke noe problem å lage halvannen meter høye hekkbølger utenfor den ytterste nøgne ø, langt fra folk og fe. Og 12 år gamle gutter må få lov til å tøffe seg for jentene i sine joller, så lenge man ikke forstyrrer den mer «regelmessige» trafikken. Problemet er ikke reglene og fartsgrensene, problemet er idiotene. Hvis jeg skal forby én ting jeg ikke liker, så må det bli idioti. Men jeg tipper en slik regulering vil bli minst like vanskelig som redningsvestpåbud og fartsgrenser å håndheve.

Eller? Årsaken til den utbredte idiotien til sjøs, ligger nok først og fremst i mangelfull kunnskap. Er man født før 1980 og fører en båt under 15 meter, er det ingen krav til opplæring. Dette kan vi gjøre noe med. Å kjøre båt er ikke rakettforskning, og et generelt krav for alle, er jeg mot. Men på samme måte som man må ha ekstra opplæring for å kjøre buss, bør kravene til førers ferdigheter være strengere når båten blir større og raskere. Det bør derfor innføres en obligatorisk praktisk del for båter over eksempelvis åtte meter og et eget høyhastighetssertifikat. Joda, det er ytterligere reguleringer, men sammenholdt med fjerning av et lite målrettet vestpåbud og differensiering av promillegrensen, er jeg overbevist om at dette er rette medisin.

Forøvrig er jeg veldig glad i rogalendinger og andre utlendinger som kommer til Sørlandet, også båtturistene. Uten dem hadde sommeren vært kjedelig, arbeidsplassene borte og sommerflørt-mulighetene færre. Men noen må lære seg hva sine latinske båtnavn betyr. Nordsjøen blir ikke tømt for «oljå» selv om du tar deg tid til å skynde deg sakte innenfor fartsgrensen. Fjordflytting og annen «egotripping» kan du spare til du har kommet deg over Telemarks-grensen. Der bor det bare østlendinger uansett.