På Luciadagen ble forhandlerne på klimatoppmøtet i Dubai endelig enige om en slutterklæring. Det er ikke en ny klimaavtale, for det har vi allerede. Klimatoppmøtene handler om å følge opp Parisavtalen fra 2015, vurdere fremdrift, og bli enige om hvor politikken må forsterkes. Slutterklæringen er likevel viktig, fordi enighet viser at landene fortsatt står ved Parisavtalen og lover å skjerpe seg for å klare å levere. Det er også positivt at slutterklæringen fra årets møte slår fast nødvendigheten av at vi beveger oss bort fra fossil energi og over i fornybar.
Det er bra og viktig at verdens ledere – og mange tusen andre – samles og er enige om at klimakrisen finnes og må gjøres noe med. De kommer sjelden langt nok, ikke denne gangen heller. Men det går fremover. Statusrapporten som kom før klimatoppmøtet slo fast to viktige ting: Det første er at utslippene kuttes for sakte til å nå målene vi har satt oss og til å avverge alvorlig klimakatastrofe. Det andre – like viktig – er at mye har skjedd. Etter at Parisavtalen ble signert for åtte år siden, har fornybar energi og grønn teknologi skutt fart, og klimapolitikken er strammet til i store deler av verden. Vi må bare gjøre mer av det som virker og mindre av det som øker utslippene. Og vi må fordele kostnadene på en langt mer rettferdig måte, mellom folk og mellom land. Så enkelt og så vanskelig.
Nå skal delegatene hjem. De norske forhandlerne kan ta velfortjent juleferie, synes jeg. Klimaforhandlere og statsråder har sine familier og juletradisjoner, de også. Men så begynner jobben. Hele poenget med Parisavtalen er jo nettopp dette: Det viktige arbeidet skjer ikke på klimakonferanse. Det skjer hjemme i hvert enkelt land. Avtalen regulerer ikke hva alle skal gjøre, men slår fast at det enkelte land skal gjøre sitt ytterste i sin egen nasjonale politikk, og beskriver hvordan de skal melde inn og rapportere fremdrift.
Jobben skjer hjemme. Og da mener jeg helt hjemme. Det er på høy tid at klimapolitikken får større plass i kommuner og regioner der vi bor og lever. Skal vi bygge de store arbeidsplassene og butikkene i nærheten av kollektivtransport eller på steder alle må kjøre til? Stiller kommunen krav om utslippsfrie anleggsplasser i egne prosjekter? Skal vi legge til rette for lading av ferger og lasteskip i havnene våre? Kan dette kombineres med lading av elektriske lastebiler? Prioriterer vi et godt kollektivtilbud og legger vi til rette for at håndverkere kan lade sine elektriske varebiler i nærheten av der de bor? Hvordan kan vi bruke strømmen smartere og sløse mindre? Kan vi for eksempel samlokalisere industri slik at varmegjenvinning blir enklere og arealbruken mer effektiv? Og ikke minst: Kan vi i vår kommune bidra til at det blir nok strøm til utslippsfrie elektriske lastebiler og skip, og industriproduksjon gjennom å åpne for at det bygges solceller og vindmøller?
Mye av klimadebatten handler om hva som må vedtas i storting og regjering. Det er avgjørende viktig. Mye mer må skje, og mye av det som har kommet på plass allerede, har hatt effekt. Strenge krav i offentlige innkjøp har resultert i at godt over halvparten av alle ferger langs kysten kjører på batteri. Nå står større skip for tur. Elbilfordeler har ført til at nesten alle nye personbiler som selges går på strøm. Nå er det lastebiler og varebiler uten utslipp som må rulles ut. I industrien har klimagassutslippene blitt halvert de siste tretti årene – og nå må de halveres en gang til.
Det grønne skiftet skjer. Mange bedrifter ser dette, og ønsker å ta plass i en grønnere økonomi, heller enn å komme bakpå. Nå skjerpes klimakravene i offentlige anskaffelser, banker krever mer bærekraft av sine kunder for å gi de beste betingelsene, og CO2-avgiften vil gradvis øke. Den som ikke henger med, vil få problemer. På denne reisen kan også kommuner og regioner velge om de vil være en del av det grønne skiftet, eller sitte på gjerdet.
Det som gjør jobben litt vanskeligere nå, er at så mange av de lavthengende fruktene allerede er plukket. Det vi må gjøre nå, handler om helhetlige systemer og lange verdikjeder som må endres. Sånt krever koordinering og samarbeid, kanskje også på tvers av de vi er vant til å samarbeide med. Et vanlig problem i det grønne skiftet er at flere ting må på plass samtidig: Tilbud og etterspørsel, kjøretøy og ladeinfrastruktur, innkjøpskrav og tilgjengelig teknologi.
Den gode nyheten er at det ofte er lettere å snakke sammen når problemstillingen er konkret og geografien avgrenset. Så når lysene slukkes og konferansesalene stenges i Dubai, da er det her vi bor at alle heltene er. Da er klimatoppene havnesjefer og vareeiere, håndverkere og arealplanleggere, entreprenører og logistikkselskaper, kraftselskaper og innbyggere i alle landets kommuner og fylker. Det er alle vi som virkelig kan gjøre en forskjell her hjemme.
Vi tar det i januar. God jul!