«Green Car-WHO? Get the F&%K off stage!»

8246 kilometer hjemmefra, for å bli behandlet på en måte til og med en stemor ville vært flau av. Dette er historien om den gang det svartnet for tidenes kanskje mest sindige venndøl.

  • Kjetil Nordhus
Denne artikkelen er over ett år gammel

Vi visste nok ikke helt hva vi gikk til, da vi takket ja til barndomsdrømmen. For meg var det virkelig en av de aller største drømmene som skulle gå i oppfyllelse: USA-turné.

Bandet var i vinden. Fra 2001 til 2006 hadde vi gitt ut fire album og to DVD’er på verdensbasis, og det kom skryt fra alle retninger. «Album of the Month», «Album of the Year», 10/10, «Cult Classic», “Best Live Act”. Klart USA-turnéen skulle gå bra!

De første dagene var som å reise rundt i en film. Jeg hadde aldri tidligere vært i USA, og tanken på seks uker på veien, på kryss og tvers av kontinentet som hadde oppfostret helter og ikoner (men kanskje ikke minst Sølvpilen og Månestråle) fremsto nesten uvirkelig. Turen skulle begynne på Østkysten, og vi skulle tråle oss gjennom et utall stater, opp til Seattle, nedover kysten til Los Angeles, og så via El Paso (grenseby til Mexico), opp gjennom Florida, og tilbake til New York.

Den aller første konserten skulle foregå i Buffalo, NY. Og det var da vi første gang ante ugler i mosen. Noe av de viktigste før en turné, er å bli enige om hva et band trenger for å gjennomføre konsertene. Vi hadde sendt fra oss all info god tid i forkant, og hadde ikke mottatt noen innsigelser. Det aller viktigste var å fortelle at vi trengte en miksepult med minimum 34 spor for å kunne produsere konserten vi hadde forberedt. Miksepulten på puben i Buffalo hadde 12 kanaler. To av dem var defekt, og to manglet kabel. Men – vi gjennomførte.

Det gikk altså tidlig opp for oss at vi måtte redusere våre egne forventninger drastisk, til oppmøte, men ikke minst til standard på scener og teknisk utstyr, eller «utstyr som ville blitt kastet på dynga i Øst-Europa på 70-tallet» (som synthisten vår uttrykte på en dag med litt ekstra frustrasjoner. Og slik var det, stort sett gjennom hele USA.

Men: I Corpus Christi, Texas, skulle det toppe seg. Vårt turfølge, som besto av oss og et oppvarmingsband fra USA, skulle slå seg sammen med et annet turfølge, som viste seg å være en 13-bands brutal Death Metal-pakke. Der skulle altså smått melankolske sørlendinger plasseres inn sammen med blod og gørr uten at noen skulle syntes det var merkelig.

Vi uttrykte tidlig vår aller største skepsis til den lokale konsertarrangøren: Dersom man ikke var ekstremt nøye på å følge tidsskjemaet, ville de første bandene spise av tiden til de siste. Vi skulle på nest sist, og var det ETT
band som i alle fall ikke skulle ofre ett minutt, var det hovedbandet i det andre turnéfølget. Det vil si at vi virkelig befant oss i dødens posisjon. Den lille, mexicanske konsertarrangøren avfeide alle bekymringer.

Selvsagt - ALT gikk som fryktet og vel så det. Spilletiden vår ble forkortet for hvert band. Da vi nærmet oss et 20-minutters sett, travet jeg inn på produksjonskontoret og fortalte hvordan det føltes å være 8246 kilometer hjemmefra for å bli behandlet som luft. På en bestemt måte. Meget bestemt måte forsto jeg, da vår turnémanager nektet meg å oppsøke samme konsertarrangør etter våre 16 minutter på scenen, fordi den lille idioten hadde truet å anmelde meg for «harassment».

Selve konserten ble så klart et mareritt. 500 blodtørstige amerikanere som ville alt annet enn å høre på oss, noe vi ble smertelig minnet på da jeg etter første låt presenterte oss: «Hello, we are Green Carnation from Norway!» og svaret kom tydelig fra salen: «Green Car-WHO? Get the FUCK off stage!».

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.