Siste omgang

Hytteturer, snødekte landskap, jul og fredelige kvelder i sofaen. Vinteren har mange fine sider. Viral gastroenteritt er definitivt ikke en av dem.

Det begynte mens jeg var på fest. Klokka var blitt litt, men det var ikke fullstendig hæla i taket. Jeg tenkte likevel at den snikende uggenheten kunne skyldes kombinasjonen av et knippe øl og litt lite søvn. Jeg bestemte meg derfor for å spasere fra Grim til Eg, sånn for å lufte meg litt. Jeg kan avsløre at det var en dårlig avgjørelse.

Jeg jobber på en arbeidsplass med mange småbarnsforeldre, og prøver alt jeg kan å ikke tenke på det bakterielle og virale minefeltet jeg oppholder meg i store deler av dagen. Men denne gangen var faktisk mitt eget blod som til slutt skulle bli min (ganske midlertidige) undergang.

Hovedmistenkt i saken er nemlig min voldsomt søte, lille nevø (i tett og godt samarbeid med en ikke navngitt barnehage i det sentrale sørlandsområdet). Litt kravling og fjas med den oppvoksende generasjon er fryktelig hyggelig, men det viser seg at det kan få noen leie konsekvenser.

Etter et ekstremt langt døgn med oppkast og ... andre ting, var jeg ikke så høy i hatten. Det føltes som jeg hadde skrubbsår på innsida og væskebalanse på nivå med en rosin. Jeg kunne huske at omgangssyke var ille. Men jeg hadde åpenbart fortrengt akkurat hvor ille det faktisk er.

Det er ofte jeg skammer meg litt når jeg fra tid til annen velter meg i selvmedlidenhet for de tåpeligste ting. Men ikke når jeg har omgangssyke. Når du har omgangssyken har du 100 prosent lov til å synes synd på deg selv. Du kan tross alt ikke trøstespise, og om du er riktig heldig får du den varianten med muskelsmerter og hodepine, sånn at du faktisk ikke kan gjøre noe som helst annet enn å synes synd på deg selv mens du venter på at elendigheten skal gå over.

I tillegg kommer den lammende frykten for å utsette noen du er glad i for det samme helvetet. Hvem ga jeg en klem dagen før jeg ble syk? Bør jeg gi beskjed, eller bare håpe at det går bra? Hvilke dørhåndtak har jeg tatt på? Har jeg pustet for hardt i nærheten av andre mennesker?

I etterkant av denne hendelsen har jeg opparbeidet meg et enda litt mer manisk forhold til håndhygiene, og vurderer muligheten for å skaffe meg en sånn vernedrakt som de har i laboratorier der de jobber med ebola og miltbrann. Er det noen som vet om de har omgangssyke på Bouvetøya, forresten?

Jeg har egentlig bare vært skikkelig syk et par ganger i mitt voksne liv. Den ene gangen var det halsbetennelse, og jeg hjalp da en nyutdannet lege med å sette ny personlig rekord i målt CRP. Den andre gangen var det influensa. Jeg bodde i et rufsete kollektiv på Lund, og ble liggende på rommet mitt i to dager før jeg klarte å ringe min mor for å høre om hun kunne ta seg av det lille, da 24 år gamle barnet sitt. Jeg hadde prøvd å sende henne en melding dagen før, men jeg begynte bare å grine fordi det var så slitsomt å løfte telefonen. Takk og pris for den halve pakka med Bixit-kjeks som tilfeldigvis stod på nattbordet. Hadde det ikke vært for den, hadde jeg ikke fått i meg næring.

Men selv om ingen av disse episodene var særlig stas, er det noe helt eget med omgangssyke. Av de – stort sett – ufarlige og – som regel – ukompliserte sykdommene som sirkulerer i samfunnet med jevne mellomrom, tror jeg faktisk jeg synes dette er den aller verste. Gi meg en halsbetennelse. Gi meg influensa. Du kan til og med gi meg en ordentlig streng urinveisinfeksjon. Men for Guds skyld. Ikke gi meg omgangssyke.

Så takk for denne omgangen! Satser på at det blir lenge til neste runde.

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.