«Ferry Cross the Mjøsa»

Som tilflytter uten planer om å ta Sisyfos-jobben med å bli mandalitt eller ægding så juger jeg og kaller meg totning. Ingen veit at min barndomsby Gjøvik strengt tatt ikke ligger på Toten.

Signert

Men alle kjenner til Toten - Norges Toscana! Der ting virkelig går sakte på en positiv måte. Alt fra odling og røkting av kortreist mat via traktorkjøring, talemål og beslutningsprosesser om kommunesammenslåing går sakte. Det siste er litt gossint når vi snakker om å pløye ned ei kommunegrense basert på gammal beiterett og amtmannsvelde midt på et veldig flatt jorde. Nyss fant man ut at ei hel grend lå i en enklave inne i nabokommunen, til skattekontorets overraskelse.

Det lureste Gjøvik kunne gjøre var å bli «Gjøvik, byen på Toten», i treenighet med Østre og Vestre. Slik Mandal tripper inn i nyåret som Lindesnes. Alle veit at Lindesnes er landets sydligste punkt og det gjør det mye lettere for meg å forklare hvor Mandal er. Norges sydligste by. Når geografien er på plass begge veier kan jeg så fortelle folk at Gjøvik (på Toten) er hjembyen til Madshus, Mustad, Evinrude, Skibladner (gløm det Hamar, den er våres!) og Akevittfestivalen. Sannsynligheten for at potetspriten i akevitten, som du snart skal fornekte tre ganger at du faktisk drakk i jula, er produsert på Gjøvik er nemlig meget stor.

Min kjærlighet til Toten er mangefasettert. Det var der jeg stiftet familie på den bittelille husmannsplassen Nilssveen, som hadde ekte fjøsnisse, magisk kildevann, et spøkelse som sang salmer i gangen og gamle veggur som kimet i klokker uten å ha vært trukket opp på årevis. Plassen lå ved det gamle hovstedet Hoff, med steinkirke fra 1172. Der giftet jeg meg, og der døpte vi våre to barn. Når dette leses har vi feiret jul sammen på Gjøvik, tross at mine barns mor og jeg har vært mer eller mindre skilt i minst 10 år. Min trolovede og bonusbarn kommer snart på besøk for mer felles høytid. La dét være en oppfordring til voksne folk om å skjerpe seg og sette unga først i 2020.

Ved «fjorn» (Mjøsa) på Mjølkefabrikken på Kapp var jeg med på å starte «Urbane Totninger», Norges største sommershow som nå har 35.000 gjester. Det bringer oss til fellesnevneren: Vazelina Bilopphøggers. Vazelina startet sommershow-tradisjonen akkurat dér. De er fra Toten og synger på kav totning enten det er Vågans egne låter eller amerikanske hits der «Blue Moon» blir «Blålys». Høggera har gått i bresjen med et glimt i øyet og det har funka som hjortesalt i satsdunken.

Jeg har til dags dato ikke møtt noen kronisk norske som ikke nesten kan minst ett refreng på ei Vazelinalåt. På «Midgardsblot»-festivalen i Horten i sommer sammen med min svoger møttes rockevikinger fra hele verden, som gjerne reiste fra Brasil for å høre Vreid i den særnorske sjangeren «Sokna-metall». Det vi ikke så seile opp i mjødtåka var at det utpå natta i campen kom noen for øre vi var totninger. Da var det brått slutt på Einhejrer, Myrkir og det som verre var; det var et folkekrav at nå skulle det spelles Vazelina! Ingen brød seg om at vi var gjøvikensere.

Scenen var absurd. Langskjeggete karer og flettebefengte kjerringer fra hele verden iført serk og brynje hoppa og spratt rundt bålet under fullmånen i bøkeskogen til tonene fra «Borghild», «Fem Fyrer Med Ved», og sjølsagt «På Gjøvik». Minnene strømmet på fra 40 år tilbake da en liten gutt satt med en svett femtilapp i hånda på bussen til Gjøvik, for å kjøpe sin første LP; Vazelinas «24 Timers Service».

Gi meg fri ikvæll & godt nytt år!