Mange, meg selv inkludert, har opplevd det svært krevende å mene noe uten å nærmest bli beskyldt for å ikke bry seg om døende barn eller deres familier. Sånn kan det selvsagt ikke være.

Nyheten om statsbudsjettet utløste et enormt trykk fra både PR-rådgivere, stortingsrepresentanter og foreningen selv, hvor sistnevnte har brukt en hard retorikk før avsløringene fra Fædrelandsvennen og NRK kom på trykk, og i etterkant omtalt dem som en svertekampanje. Men hvorfor skulle det være en svertekampanje, hva skulle formålet med det være? Jeg tror ikke hverken regjeringen eller media har noe behov for å sverte noen, aller minst noen som skal jobbe for noen av våre aller mest sårbare. Men det regjeringens beslutning sammen med avsløringene om pengebruk har vist oss, er at det er viktig med bevissthet og kontroll. At argumentene for at foreningen må søke på sine midler, og vise til resultater som andre må, er riktig. Det føres nå en debatt som nesten kan gi inntrykk av at foreningen er fratatt muligheten for å få støtte, og det medfører ikke riktighet. Men de må søke. Og fremdeles har ingen sagt noe om forventninger til økonomi etter prosjektperiodens utløp.

Jeg må innrømme at jeg- etter å ha lest både fvn og nrk om saken, syns det har vært en umusikalsk pengebruk. Og argumentet om at hvis man ikke bruker alt, så går det bort- javel, det er like fullt skattebetalernes penger, og man burde vurdert annerledes. Jeg hadde kanskje sett for meg mer ydmykhet i møte med dette, et ønske om dialog med de en ønsker skal yte støtte, men i stedet kommer det et vanvittig kjør i sosiale medier mot regjeringen og nå media. Alle skal på en måte være enige om at dette er skammelig og utidig.

Dette er en forening som har knyttet sterke bånd til enkelte stortingsrepresentanter, tidligere politikere og en sterk pr-bransje. Det er ikke uproblematisk. Nå signaliseres det at det ikke handler om hvem som kjenner hvem eller har hvilke kontakter i regjeringen eller First House- at når ressursene er knappe, så må de fordeles mer rettferdig.

Når sykehusene forfaller, inventaret i skolene ikke har blitt byttet ut de siste tretti årene, tilbud for spiseforstyrrelser legges ned og mennesker ikke får endene til å møtes i samfunnet, er det utfordrende å lese om hvordan mange av mange millioner har blitt brukt i dette prosjektet. Hvordan fellesskapets ressurser har blitt brukt på noe voldsomt og eksklusivt, også før tilbudet for de få i det hele tatt er gang. En trenger ikke en designerstol til 40 000 for at det skal være hyggelig i en leilighet, eller bruke flerfoldige millioner på PR, reklamefilm, podkast og markedsføring for at en skal få et godt kjent, faglig sterkt og verdig tilbud.

Å miste et barn, langsomt eller på et øyeblikk- er umulig å forestille seg. Jeg har venner og familie som har opplevd det, og de fleste av oss kjenner noen. Alle håper vi å ikke å komme i den situasjonen, men vi kjenner jo ikke fremtiden noen av oss. Det å da bli tatt vare på, å få den hjelpen og oppfølgingen en trenger til å bearbeide og komme videre, ja det er utrolig viktig. Også i tiden før. Sorg er ikke noe som er forbeholdt det som kommer etterpå, og palliative tjenester er komplekse. Det finnes allerede tjenester i kommunene og sykehusene som ivaretar ulike behov, og Norge som et land med store avstander, vil alltid ha folk som bor der de bor. Når barn dør, alvorlig sykdom råker eller ulykka er ute, er det mange fagmiljøer som må fungere og ha tilstrekkelige midler til å gi forsvarlige tilbud. Det handler ikke bare om døden, men også om alle de andre dagene vi skal leve, der vi bor.

Jeg har undret meg over de voldsomme summene som ikke går til døende eller alvorlig syke barn, men til helt andre ting, og jeg undrer meg over det faktum at vi bare har nikket gjennom så mye uten å stille spørsmål. Kristiansand Arbeiderparti har også sagt ja til barnehospicet, men vi har aldri sagt ja til det som nå kommer frem. NRK og Fædrelandsvennen har stilt spørsmålene vi selv burde stilt. Det kan svi litt med gravejournalistikk, men viktig er det. For vi bør være opptatt av at midler som skal gå til våre aller svakeste, faktisk blir brukt på dem.

Ingen skal være i tvil om at vi mennesker bryr oss om hverandre i våre mest sårbare perioder i livet. Om det er alvorlig syke eller døende barn, mennesker i rus eller plutselige kriser som gjør sterke inntrykk på oss. Ikke forsøk å ha enerett på det, det ligger i oss alle. Men vi må alltid kunne diskutere hva offentlige midler skal gå til, og hvordan en skal prioritere når det finnes så mange behov, og begrensede ressurser til å møte dem.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.