Fædrelandsvennen kjenner innsenderens identitet.

Det forklares med at politiet har redusert sin innsats, blant annet har de sluttet med tvangsmidler og ransaking, som tydeligvis er det flere av de intervjuede mener fungerer. Fylkesdirektør for utdanning i Agder, Arly Hauge, sier at «det viktigste grunnlaget er forståelsen av at vi gjør dette for å hjelpe.»

Jeg er ikke i tvil om at intensjonene er gode, men fungerer tilnærmingen?

Min erfaring er nei, for årsaken til at noen ruser seg er mer kompleks enn at frykt for å bli tatt kan stoppe dem.

Familien vår er såkalt ressurssterk. Begge foreldre har høy utdannelse og solide jobber. Det gjør at barnet vårt ikke registreres som «utsatt» og i risikosonen. Likevel ble vårt barn en av dem som fant «hjelp» i rusen, fordi hverdagen ble for vanskelig uten.

Barnet det er snakk om kunne skrive og lese, og var en nysgjerrig og lærevillig 6-åring, men møtet med barneskolen ble ganske katastrofalt. Barnet slet med konsentrasjon, fikk beskjed om å følge bedre med når hen ba om hjelp. Da sluttet hen å spørre om hjelp. Fort havnet hen bakpå i flere fag. Så startet mobbingen. Det ble vanskeligere og vanskeligere å være på skolen.

PPT og ABUP ble koblet på, men de hadde lite å bidra med. Vi hadde allerede jobbet med og prøvd ut alle råd som fantes for å få barnet på skolen. ABUP var heller ikke så interesserte i å sette noen diagnose, de hadde så mange barn der som hadde det verre, og skolen mente de ikke har noe mobbeproblem. På ungdomsskolen var ungdommen vår veldig lite på skolen, og det var med et nødskrik at det ble satt karakterer. Sluttvurderingen havnet likevel over middels, så at det fantes evner var det ikke tvil om, men hen hadde det ikke bra.

Etter hvert som barnet ble eldre, fant hen venner blant andre som også slet med å passe inn på skolen. De hadde flere såkalte sunne interesser, men de startet likevel med å teste ut hasj og diverse piller.

For rusen gjorde at uroen i hjernen og kroppen roet seg. Angsten slapp. Det ble lettere å sove. Rusen ble medisinen. Men samtidig skapte rusen problemer.

Det ble ny runde med ABUP, men med en gang ungdommen innrømte å ha ruset seg, ble bremsene satt på. Det samme skjedde på skolen. Hen ble tatt ut av ordinær opplæring og overlatt til seg selv med det hen syntes var det aller vanskeligste på skolen, nemlig teorioppgaver. Det gikk dårlig og hen falt ut av skolen.

For det er faktisk sånn at rusmisbruk først og fremst utløser straff og fordømmelse, ikke hjelp. Betingelsen for å få hjelp er at du jevnlig leverer rene urinprøver. Det er i seg selv ydmykende nok å tisse foran en fremmed som står og stirrer på deg, så tenk hvordan det føles for en ungdom med angst og traumer etter mobbing.

Måten hen og vi ble møtt på førte til så negative konsekvenser for ungdommens helse og rusmisbruk at jeg ville frarådet ærlighet, om jeg ble spurt til råds av andre som havner i samme situasjon som oss. Det gjelder hele det såkalte «hjelpeapparatet»; du får ikke hjelp uten at du kvitter deg med det eneste som du føler har hjulpet deg, nemlig pillene eller jointen.

Løsningen for oss ble altså å tie stille om rusen og få hjelp utenfor det offentlige. Nå har hen snart et fagbrev. Det er ikke takket være straff og tvangsmidler, men at noen lyttet og tok tak i grunnproblemene.

Hva kunne vært gjort annerledes underveis?

Skolen har et stort ansvar. Den må være et sted også for de som ikke klarer å sitte stille, for de som har andre interesser enn fotball, for de som må bruke hendene og være i bevegelse for å lære. For å få til det, trenger vi blant annet å styrke skolen med flere voksne, og gjerne flere yrkesgrupper.

ABUP og lignende tjenester må ha tid og kunnskap nok til å møte disse ungdommene skikkelig, ikke bare skyfle dem gjennom systemet fortest mulig. Så må holdningene endres. Barn og unge som sliter må få slippe fordømmelsen. De innretter seg og vil så gjerne gjøre det vi voksne ønsker, bare de blir sett og forstått.

Straff og ransaking er ikke det som hindrer ungdommen i å ruse seg. Årsakene til rusbruk kan være så ulike, men jeg mener at den beste økonomiske investeringen vi som samfunn kan gjøre, er en tidlig innsats for de som ikke passer inn i skolens snevre rammer. Og da må det bli mer et honnørord i kommunens planer, men omsettes i en skole og helsetjenester som har nok ressurser.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.