Etter to år med pandemi skal endelig barna få lov til å gå i 17. mai-tog gjennom gatene i Kristiansand med sang, flagg og hurrarop. En dag som gjennom generasjoner er blitt sett på som en barnas og en gledens dag.

Men som ifølge min datter er forbundet med frykt for å ikke være bra nok, og alene kanskje være skyld i at skolen ikke vinner kåringen av beste skole, som skolen har tradisjon for å gjøre.

Hvordan kan det ha seg at et barn på seks år på en skole med over 350 elever følte på et så stort ansvar allerede som førsteklassing?

Grunnen er å lese på Kristiansand kommunes hjemmeside om 17.mai i kommunen også dette året:

Kåring av beste innslag. (...) Slik som tidligere skal det holdes sangkonkurranse i skoletoget, hvor jurymedlemmer står plassert langs marsjruta og stemmer på de beste innslagene. De tre beste skolene premieres.

Selvfølgelig er det opp til hver enkelt skole hva de ønsker å gjøre ut av dette, men tydeligvis er det viktig for vår skole å prestere på topp med de forventningene og det presset som da legges på elevene allerede fra 1. klasse.

Som 1.klassing ble de fortalt etter timevis med marsjtrening at det på 17. mai var plassert ut folk (som spioner) langs ruta, og at det derfor var viktig å hele tiden holde rekka, smile, synge høyt og riktig, og vifte med flagget.

Flaggene som vi foreldre sterkt ble oppfordret til å pynte med bjørkekvister og 17.mai-bånd.

Etter endt målgang i Tresse var det første hun sa at hun hadde glemt seg noen ganger og ikke hadde smilt hele tiden, fordi hun ble så sliten og at hun var redd for at det hadde blitt sett av dommerne.

Venninnene hennes, som gikk i trinnet over var veldig nervøse for om de hadde klart å huske alle bevegelsene og trinnene de skulle gjøre når de skulle lage formasjoner i toget, og at det ble oppdaget at ikke alle klarte å huske det. Slik at det ville være med på å ødelegge for resten.

Og jeg som i min naivitet har trodd at barnetoget var noe som barna så frem til, og såfremt man ikke fikk gnagsår av nye stive sko eller frøs i penklærne, så var det å gå i tog sammen med klassen sin 17. mai noe som var ett av årets store høydepunkt.

Jeg reagerte på det uventede prestasjonspresset for tre år siden, og syntes i mitt stille sinn det var kjekt at barna har fått slippe i to år. Jeg gledet meg over at barnetoget i fjor ble skiftet ut med et morsomt og helt uformelt 17.mai-tog på ski på fjellet.

Min oppfordring til 17.mai-komiteen er at om de absolutt må ha en kåring i år, så bør kriteriet være hvem som ser ut til å ha det mest gøy med klassen sin, med ekte smil og lekenhet, og oppfører seg slik som barn skal og bør gjøre.

Og om klassene skulle være litt «utflytende» eller ender opp som en saueflokk nå og da, så er det bare herlig sjarmerende.

Stramme rekker av marsjerende barn med påklistrede smil i enstemmig perfekt sang, viftende med korrekt antrukne flagg synes jeg er mye mer skremmende. Det gir assosiasjoner til parader i land med styresmakter vi ikke ønsker å sammenlikne oss med når vi feirer på nasjonaldagen vår, og absolutt ikke noe Kristiansand kommune skal etterstrebe eller belønne med store pengepremier.

Videre er mitt ønske at barnetoget skal være et sted hvor barna denne ene dagen skal slippe å være redd for å gjøre feil, samt slippe å vurdere seg selv og rangere hverandre ut ifra hvem som er best eller dårligst.

I idretten rangeres ikke barn før de er 13 år. Og i et barnetog i Kristiansand på 17. mai bør alle være vinnere!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.