For det er rasisme SIAN fremmer. Riktignok kamuflert i en lite smakfull suppe om en religion de vil forby i et kongerike som for lengst har forkastet grunnlovens § 2 av 1814. Denne paragrafen fastsatte den evengelisk-lutherske religionen som statsreligion. Samtidig nektet den jøder, jesuitter og munkeordener adgang til riket.

Eksklusjonen av jøder ble opphevet allerede i 1851, men i 2022 vil SIAN gjeninnføre en lov som fratar nordmenn frihet til å tro.

SIANs kamp kan etter dette neppe kalles religiøst betinget. For de tror ikke. Det de vil, er å misbruke hver og en av oss sin personlige tro til å fremme sitt rasistiske syn på mennesket. Sine tap av sine egne verdisyn på oss alle. For hvem av tror rett og hvem av oss er god nok for SIANs standard?

Hvorfor SIAN vil brenne religiøse bøker de har forkastet synes etter dette ulogisk, og avslører at deres kamp for mer rasisme kun er politisk.

Jeg vil ikke nekte noen å fremme sin politiske overtro. Men jeg kan utmerket godt nekte noen å fremme rasisme. Det har jeg gjort før. For rasisme er ulovlig i både Norge og de fleste land vi sammenligner oss med. Og faktum er at Norge ikke sammenligner seg med totalitære regimer noe sted, enten de er regimet er tuftet på religioner eller ismer. Det er ingen grunn til slik sammenligning. Vi har kommet lenger. Altså VI! Og Ikke den marginaliserte gjengen som utgjør langt under 1 promille av vår befolkning og som er medlemmer av SIAN.

For ca. 40 år siden gikk jeg i et fredelig demonstrasjonstog mot rasisme. Stedet var Arendal hvor en bevegelse som kalte seg Folkereising Mot Innvandring (FMI) hadde etablert seg med et tyvetalls medlemmer. Pressen elsket dem. Deres forkvaklede budskap solgte aviser så det kostet etter, og selv NRK viet dem all oppmerksomhet de ønsket seg. FMI var SIANS forløper og ble mitt første møte med reell og strukturell rasisme.

Kjæresten min den gang var adoptert fra Korea til Norge av en etnisk norsk familie da hun var 10 måneder gammel. I sitt opprop mot innvandring hadde FMI slått fast at de ville ha slutt på slike adopsjoner. Hun kunne riktignok få bli i landet, forutsatt at hun ble tvangssterilisert.

Til tross for at kjæresten min jobbet og betalte sin skatt som alle andre, måtte hun også slutte å snylte på samfunnet i følge FMI.

Disse budskap ble dessverre ganske ofte gjentatt for oss på utesteder, i taxikøer eller pølsekiosker på vei hjem fra utesteder hvor folk hadde lagt fra seg vettet hjemme. Og det ble ikke bedre da jappetiden var over og arbeidsledighet og sosial nød steg blant folk flest.

For da var det angivelig kjæresten min som hadde tatt fra noen andre jobben sin. Kom deg hjem til landet ditt!, fikk hun høre. Så ble hun til den som ikke kunne ferdes på offentlige plasser uten å bli mistenkeliggjort for de fjerneste ting. Uten å bli ydmyket, trakassert, kommentert og bedt om å dra hjem til et land hun ikke kjente.

Og det var hun som burde stå ydmykt bakerst i en hver kø – i takknemlighet – til oss normale nordmenn, fordi hun var utstyrt med et ganske annerledes og irriterende pigmentfarge enn alle andre. FMI og SIANS budskap leder til den menneskeskjebne kjæresten min fikk.

Det finnes ikke noe annet ord for dette enn rasisme. Det gjorde henne vondt, og det har preget oss begge.

For over 30 år siden ble min gule kjæreste også min kone. Vi fikk 2 barn sammen. Også de med gul lød i pigmentene sine. I likhet med alle andre barn som nå er i 30-årene med tilsvarende pigment er de utstyrt med talenter og arbeidskraft som er til stor samfunnsnytte. De har fått seg utdannelser, koner, hjem og planlegger familie. De lever nå godt, side om side med barna til rasistbøllene fra 80-tallets taxikøer.

Dessverre kryr vårt samfunn av historier lik den min kone opplevde. Mine barn har også fått kjenne på det hun har vært utsatt for, men i en annerledes og mindre grad. Fortsatt kan offentlige tjenestemenn opptre mistenksomt overfor folk med mørke pigmenter i huden, og fortsatt kan pigmenter være stigmatiserende. Men vi er ikke så redde lenger. I alle fall ikke for de gule. Men vi har fortsatt en vei å gå med de sorte.

Noe har likevel bedret seg betydelig med samfunnsutviklingen. Vi er blitt kulturelt opplyste, og er ikke lenger redde for fremmed musikk, kunst, litteratur eller religion. Verden er blitt mindre, og de aller fleste moderne mennesker har forkastet sitt syn og sin mistenkeliggjøring på pigmentfarge. Unntatt SIAN.

Moderne mennesker har for lengst innsett at det fiendebildet og de redsler for fremmedhet som vi forkastet i 1851 ikke hører hjemme i 2022. Unntatt SIAN.

Moderne mennesker er også klar over at vi er avhengige av innvandring for å opprettholde både befolkning og behov for arbeidskraft. Unntatt SIAN.

Moderne mennesker innser også at vår familiemodell med lav reproduksjonsgrad ikke er den eneste rette. Unntatt SIAN.

Moderne mennesker forstår også at all teknologisk og industriell vekst i Norge kommer av samhandling med fremmede kulturer. Unntatt SIAN.

Moderne mennesker ser også hvilken u-unnværlig ressurs og verdi som ligger i et hvert menneske som bor i vårt land. Unntatt SIAN.

Så hva skal vi da med rasister i våre gater?

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.