For en ung nasjon er det viktig å skape en felles identitet, nasjonsbygging kalles det. I denne prosessen spiller historiefortellingen en viktig rolle. Fortellingen som er blitt etablert etter uavhengigheten uttrykker kulturredaktør Karen Kristine Blågestad greit i overskriften til en kommentar i Fædrelandsvennen 16. mai. Her heter det blant annet: «Russland (er) en storebror som flere ganger har prøvd å slå i hjel sin lillebror. Som de gjør nå». Hun går tilbake til 1800-tallet når hun tilslutter seg det ukrainske narrativet, men de alvorligste påstandene i kommentaren dreier seg om 1900-tallet.

«Stalin brukte kollektiviseringen som et påskudd for å kvele en voksende nasjonalfølelse i Ukraina», hevder Blågestad. Dermed stiller hun seg bak den ukrainske forståelsen av tragedien tidlig på 30-tallet, at den var iscenesatt for å utrydde den ukrainske nasjonen. Altså et forsøk på folkemord. Blågestads beskrivelse av selve tragedien er korrekt. Millioner døde av sult i et av Europas mest fruktbare områder, i verdensdelens kornkammer. Hungersnøden var et resultat av en brutal tvangskollektivisering og forsert industrialisering. Men situasjonen var at denne politikken også rammet bønder i fruktbare distrikter i Russland, hardest ved Volgas nedre løp. Den rammet også etnisk russiske bønder i Ukraina. At dødstallene var spesielt høye i Ukraina, skyldtes at bøndene utgjorde en større del av befolkningen der enn i Russland. Begrepet folkemord bør ikke forfalle til å bli et skjellsord. Viktig er at det må ligge en hensikt bak handlingen. Fint om Blågestad kunne dokumentere at katastrofen hadde folkemord som formål. Ingen andre har klart det.

«Da Hitler og hans nazi-hær kom over kornåkerne, håpet mange ukrainere at det var godt nytt. At de ville frigjøres.» Slik forklarer Blågestad den støtten fascistene fikk i deler av Ukraina, altså en forståelig reaksjon på russisk undertrykkelse.

Problemet er bare det at OUN, den fascistiske bevegelsen i Ukraina, ble dannet allerede i 1929 med sentrum i det vestlige Ukraina. Området var en del av distriktet Galicia, som da lå under Polen. Før verdenskrigen var det en del av Habsburgerriket. Organisasjonen var anti-polsk og anti-jødisk. Ikke spesielt anti- russisk.

Under den tyske okkupasjonen sto denne bevegelsen bak mordet på tusener av jøder og polakker. I forhold til OUN framstår det norske NS som en speiderbevegelse. Det burde være alarmerende at det nå er satt opp en statue av bevegelsens leder, Stefan Bandera, i Lviv. I 2010 utnevnte Ukrainas president, Viktor Jusjenko, Bandera posthumt til Helt av Ukraina. Dette førte naturlig nok til sterke reaksjoner i Israel og i Polen. En av de sentrale avenyene i Kyiv har fått hans navn.

Det er lett å føle sympati med Ukraina nå. Intet kan rettferdiggjøre det russiske angrepet. Man forsøker ikke å avsette en demokratisk valgt regjering med vold. Påstanden om at denne består av narkomane nazister, viser at Putin har forlatt de rasjonelles rekker.

Man forsøker ikke å avsette en demokratisk valgt regjering med vold. Påstanden om at denne består av narkomane nazister, viser at Putin har forlatt de rasjonelles rekker.

Vissheten om at tap i krig tradisjonelt fører til regimeendringer i Russland, kan gi håp. Men sympati med Ukraina bør ikke føre til at man ukritisk slutter seg til en nasjonsbygging basert på myter.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.