Fædrelandsvennens anmeldelse av «Hva føler du nå» var nemlig utstyrt med én terning i papiravisen og en annen på nett. Da jeg oppdaget feilen, ble jeg både sint og lei meg, men det var skammen som satt igjen lengst.

Jeg har nemlig ærefrykt for anmeldelser. Morfaren min var en gang journalist i denne avisen, og på 50-tallet ble hans bokanmeldelse av «Sangen om den røde rubin» startskuddet for hele Myklesaken. Jeg har dessuten en inngifta svoger som er restaurantanmelder i VG. Da han skrev at han var misfornøyd med maten i Dyreparken, fikk han så mye kjeft av sørlendingene at han skvetter når han hører bløde konsonanter. Så kritikeren har ingen enkel oppgave, såpass forstår jeg. Men hvordan er det egentlig å bli anmeldt?

foto
Foto: Forlaget Cappelen Damm

Det vet jeg litt mer om nå. Fædrelandsvennen trillet en firer for boka mi, og jeg var sånn passe fornøyd. Jeg synes jo jeg har skrevet til en «meget», så jeg tillot meg å furte litt. Men Valerie Kubens hadde flere gode poeng som jeg tar med meg videre, jeg har tross alt lyst til å skrive enda bedre bøker i fremtida. Jeg tålte altså fireren når jeg bare fikk tenkt meg litt om. Men det var helt til telefonene kom: «Det står TRE i avisa, men FIRE på nett», skrek lundskråkene. Det er familien min. «Det er jo avisa som har tabba seg fullstendig ud», sa de, nå med litt mykere stemme. De ble antagelig litt usikre når de skulle trøste en selvhjelpsforfatter. Og jeg var like forvirra. Fireren var litt halvflau, verken fugl eller fisk.

Men en treer? Jeg kjente meg maktesløs og skamfull. Etter noen dager kom dementiet i avisen. Det bestod av 33 ord under denne overskriften: «Feil terning på bokanmeldelse». Det var altså fireren som var riktig. Jeg følte meg fremdeles som offer for en urett (hvem leser dementier, liksom?), men nå våknet i det minste fagmennesket i meg. For da jeg leste dementiet, gikk det opp for meg hvorfor små, hverdagslige pinligheter fortsetter å være flaue i årevis.

Dementiet sier jo at det er «avisen» som har gjort en feil, ikke «han på desken» eller «hun i korrekturavdelingen». Man kan ikke henges ut for arbeidsuhell, da ville ingen av oss turt å jobbe.

Med hverdagsskammen er det langt verre: Når vi dummer oss ut sosialt, finnes det ikke noe «system» som ordner opp for oss. Ingen toppsjef «tar ansvar ved å gå», og ingen redaksjon setter inn et dementi nederst i et hjørne på side 48 der det står hva vi egentlig mente å si. Vi må leve med pinlighetene i vår egen bevissthet, og aner ikke om andre fremdeles husker dem.

Så hvordan skal vi holde ut alle tabbene vi gjør uten å forgå av skam? Jeg tror det kan hjelpe om vi normaliserer dem.

Kjære Fædrelandsvennen, jeg tilgir deg tabben din. Du minnet meg på at alle gjør feil, men at vi har litt ulike måter å takle det på. Og fadesen din har faktisk gitt meg fornya tro på mitt neste prosjekt. Det heter «Min største tabbe», inspirert av en spalte i Det Nye på 80 -tallet. På den internasjonale følelsesdagen 2. juni har jeg invitert ulike fagfolk innen psykisk helse til å dele noen av sine flaueste øyeblikk. Vi skal le av oss selv og hverandre, og jeg håper dere vil le med.

Å si eller gjøre noe feil er nemlig noe av det mest normale man kan foreta seg. Fædrelandsvennen tabbet seg ut med å gi meg to terninger, og jeg kvitterer med å dele et flaut minne fra min ungdomstid i Kristiansand. Da må vi tilbake til sambafeberen som herjet i byen midt på 80-tallet. Festglade folk i alle aldre føk rundt i bastskjørt og skrålte «o’le, o’le, sambaen er løs!».

Ja, det er helt sant. Som tenåring var jeg altfor kul til å være med på dette, men jeg ble reddet av at det åpnet en café med c nede ved Parko et sted. Der var det sjakkrutete gulv, franskinspirert meny, og mulighet for å slurpe kaffe og løksuppe av like store boller. Og nå kommer jeg til tabben som jeg fremdeles rødmer av: En dag beskrev jeg nemlig denne veldig kontinentale stemningen i et brev til en gutt jeg var forelska i. Han var fra Oslo, og min største skrekk var at han skulle tro jeg var et gudsord fra landet. Hva jeg kalte kaffen? Café o’le, selvfølgelig.

C'est la vie!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.